En liten oppfølger til forrige post her. Etter tilbakemeldingen på bildet som ble brukt, trengs en liten oppklaring. Samt dokumentasjon av at sikkerhet også er viktig for oss.
De som studerte bildet av Julianne og meg på havet, la kanskje merke til at ingen av oss hadde redningsvest på oss. (Om du er mere opptatta av annen bekledning var det kanskje den horrible hatten jeg hadde på, som vakte oppsikt.) Uansett, vi vil bare ha avklart en gang for alle at sikkerheten var i høysetet også her. Som en ser holder jeg godt rundt henne. Og fruen gjorde også sitt.
Julianne fikk forresten for første gang se en levende fisk. Og at den mistet livet da pappa bløgga den. Hun studerte den lenge i stillhet. Kanskje tenkte hun over om fisken har sjel. Om den hadde hatt et lykkelig liv og om den satte pris på å oppfylle sin skjebne.
Hun sa ikke noe om fiskedrapet, men etter å ha sett Oppdrag Nemo så ofte kan det vel hende at setninger som: "Fisk er ikke for. Fisk er våre venner." og "Fortsett og svømme. Fortsett å svømme." fikk ny mening for henne.
Så ble det sol og sommer på oss også. Vi måtte vestover for å oppleve det. Altså rett vest til Tromsø m/omegn. På vei tilbake holdt det også på å gå rett vest, selv om vi da var på vei mot øst igjen…
Vi satset på bilferie i år. Kjørte gjennom Finland og startet rett etter at jeg var ferdig på arbeid. Turen til Tromsø tok ca. 11 timer med matpauser og slikt. Var framme kl. 02:00 og gikk rett i seng. Da hadde Julianne sovet halvparten av turen. Det gikk helt brillefint, selv om det regnet hunder, katter og ass. husdyr på slutten.
Selve ferien var bare solskinn og glede. En uke hos min mor i naturskjønne omgivelser med fjellturer og molteplukking, fisking i midnattsol, sosial omgang med kjente og kjære samt soling, bading og alt annet som er gøy på landet. Kunne ikke hatt det bedre. Og været var som det skal være på en sommerferie. Strålende!
Iført min fars gamle fiskehatt og treningsdrakten hans fra tidlig 80-tall.
Etter noen dager i Tromsø hos min svigersøster som sloss mot Avinor for tiden (de bor nær flyplassen), satte vi oss i bilen og kjørte mot Kirkenes igjen nå på tirsdag. Veien vi kjørte, skulle i følge kjentfolk her i Kirkenes, bare ta 8 timer. Grunnet mye regn og mange stopp på turen fra Kirkenes, brukte vi som tidligere nevnt 11 timer. Tilbake brukte vi enda lengre tid. I tillegg var det bare så vidt vi nådde fram!
Å kjøre gjennom de tusen sjøers land på dagtid går stort sett greit. At det ikke er så OK når natta siger på, oppdaget vi ikke før på returen. Da kom nemlig "dimman"! Tåka lå nemlig tykk over det meste av landskapet vi egentlig skulle fly lavt gjennom. Det klarnet etter hvert opp, men kjøring i tåkegraut tar på. Og både vi og Finlands større pattedyr levde farlig i ca. to timer. Det var da vi oppdaget denne beskjeden: "Bitte tanken!"
Vår nazi-wagen var så vennlig å minne oss på at den trenger benzin for å funktionieren, ca. midt i ødemarka. Da var det ennå langt igjen til neste bensinstasjon. Jeg bannet lavt på tysk (Gesplindern gevurtz!) og gassa på for å rekke fram før tanken var tom. Ikke så lurt, all den tid det brukes mer per mil når man ligger i 120 enn når farten er nærmere fartsgrensen. Og bare noen få kilometer før bensinstasjonen i Näädäämää (tenker vi sier finsk Neiden i stedet) begynte det å rykke i bilen.
Heldigvis hadde vi akkurat passert noe som kunne ligne sivilasjon, så vi tok mot til oss og gikk inn på gården bilen stoppet utenfor. Etter litt ringing, banking og roping (dette var kl. 01:00) kom mannen i huset ut i trusa. Men, nei han hadde verken gasoline, benzin eller bensin. Og han var nok innstilt på å gå og legge seg igjen og la oss seile vår egen sjø. Det er da man er glad for at man har med seg et lite barn samt en kone som kan dette med dådyrblikk. Han sa i hvert fall til slutt: "Venta lite…"
Det endte med at han kjørte meg til bensinstasjonen, fylte opp en kanne (eller kannister som man sier der i landet) med det vi trengte og fylte det på bilen vår da vi kom tilbake. Det kaller jeg service! Det viste seg også at han snakket brukbart norsk og at kona hans hadde samme yrke som min egen Bambi. Så det gikk bra til slutt. Så rart…
