Det var en gang da skoleferie betydde helt fri fra skolen. I hvert fall ingen lekser. Og det man lærte da var svært lite teoretisk
For min del handlet somrene mest om å drive dank. Det vil si, så sant man klarte å unngå å bli satt til å arbeide. For det var nok å gjøre. Straks jeg hadde lært å lese og legge sammen to og to, måtte jeg bidra på landhandelen til min far. Da jeg lærte meg å ro, måtte jeg gjerne hamle meg ut å skaffe middagsmat. Det var ikke nødvendig å gå og kjede seg… Og når gresset var blitt langt nok var det tid for høyonn. Alle hender i arbeid. Arbeid er jobb nummer en. Det fantes nok av anledning til å bygge karakteren. Og barna i byen fikk seg kanskje en sommerjobb. I det hele tatt tror jeg at de fleste fikk med seg en god del arbeidserfaring på fritiden i løpet av skolegangen. Så da gjorde det kanskje ikke så mye om undervisningen på skolen handlet mest om teori. (Unntatt i sløyd, matlaging og gym.) I dag er nok bildet et helt annet.
I dag har det meste et pedagogisk innhold. Selv barne-TV er blitt en plass for læring. Barnehagen (som jeg ikke gikk i) har også fått krav på seg til å lære barna noe. De fleste barnehager med respekt for seg selv har også investert i en datamaskin for de minste. Og sist men ikke minst, de fleste barna går på SFO i sommerferien. Også der skal det være et pedagogisk innhold. Sånt blir det lite ordentlig sommerferie av. Heldigvis er man oppsatt med en onkel og tante som begge er lærere og har lang sommerferie, så Julianne kommer nok til å oppholde seg noen uker der. Og lærere tar slett ikke alltid med seg jobben hjem.
Ellers er det litt tidlig med sommerjobb og alle vi kjenner som har hatt et jordbruk, har for lengst lagt det ned. Jordbruket i Norge sliter som kjent. Det nærmeste Julianne kommer praktisk erfaring i sommer er vel hagearbeid og bærplukking. Så da kan det jo hende at man drar fram et bokstavspill eller blad med matematiske utfordringer på regnfulle dager. Skulle bare mangle at verdifull tid sløses bort på dagdriveri….
Årets konferanse hadde jeg sett fram til lenge. Temaet hadde arrangøren For Velferdsstaten i år satt til å være Fordeling av Samfunnets Ressurser. Og er det noe Nav (min arbeidsgiver) gjør mye av så er det å fordele. Enkelte mener at man ukritisk deler ut i øst og vest. Og at folk heller løper til Nav enn å gå på arbeid. Det var ikke en sånn konferanse. Slike utsagn er det andre enn fagbevegelsen som fyller media med.
Konferansen gikk over to dager og hadde en mengde seminar som gikk parallelt med hverandre. Så det var nok av temaer å velge i. Noe som også førte til at en ville gå glipp av noen godbiter. Men, det meste av presentasjoner og større saker legges tross alt ut på www.velferdsstaten.no. En side som forøvrig er et glimrende utgangspunkt for innsikt i dagens mest brennbare temaer på velferdsområdet.
Vi fikk servert både sang og dikt på begynnelsen
Dag 1 Det hele åpnet med et møte i plenum der tittelen var “Ulikhetens pris”. Utgangspunkt var boka til Richard Wilkinson og Kate Pickett med samme navn. I hodet mitt ble de straks omdøpt til Wilson Pickett, men det er ikke soulmusikk de har skrevet om. På engelsk heter riktignok boka The Spirit Level, så assosiasjonen til sjela var kanskje ikke helt på jordet. Og boka ble også delt ut som gave til alle foreleserne. Du kan få bestilt en av de siste årenes mest innflytelsesrike bøker hos forlaget Res Publica. De var sammen med en rekke andre forlag og organisasjoner representert med egne stands, der de som vil vite mer kunne skaffe seg lesestoff å kose seg med hjemme. Jeg kjøpte jo Ulikhetens Pris, men det var fruen som grep tak i den og leste gjennom den først da jeg kom hjem…
Etter at tre innledere hadde sagt sitt om likt og ulikt, var et panel av politikere invitert til å snakke om sin vilje til å handle. Et par av de mest nyliberale politikerne ble kanskje litt satt ut av Josefin Brink fra Vänsterpartiet sin beskrivelse av hvordan nettopp denne politikken, er i ferd med å rasere alt av velferdsordninger i Sverige. Undertegnede noterte i hvert fall at det går til h…ete med broderfolket under Reinfeldt. Som vanlig var det lite konkret å få ut av politikerne i panelet. Ordstyrer Nina Hanssen prøvde å få fart i debatten med en kjapp håndsopprekning på viktige spørsmål om ulikhet. Og hun stilte alle debattantene flere kritiske spørsmål. Men, når selv de som til daglig applauderer skyhøye lederlønninger og ønsker å sette sosialklinter til å arbeide for 75 kroner dagen, svarte nogenlunde det samme som alle de andre, kunne det jo ikke bli rare debatten. Kronikken om å angripe årsakene og ikke symptomene er verdt å få med seg, i så måte. I praksis har man likevel fått et klart svar i forhold til hvordan det borgerlige tenker. Oslo bystyres behandling av egne og andres borgere trenger bare å gå noen meter unna Folkets Hus for å se bevis på.
Politikerpanelet med ordstyrer Nina Hanssen
Første parallellseminar undertegnede valgte hadde tittelen Klasseskiller i Utdanningen: Kan Skolen Utjevne Forskjellene? Det har jo vært noe man har tenkt lenge i Norge. Men, svaret viste seg til slutt å være et temmelig entydig nei fra forskeren fra Nova og de to skolerepresentantene. Klasseskiller og ulikhet generelt må bekjempes på andre arenaer. Sosial bakgrunn og oppvekstvilkår har i hvert fall til nå fått dominere utfallet av opplæringen og valgene elevene senere gjør. Solveig Gulling som har undervist ungdomsskoleelever på Holmlia Skole siden 1979 hevdet at selv om det finnes noen hederlige unntak, kan det ofte virke som om undervisningen er tilrettelagt barn fra de høyere sosiale lag. I Sverige har man prøvd den ny-liberale tilnærmingen og skapt enda mer klasseskille. I det hele var man temmelig samstemt i sin dom over norsk skole. Rapport- og tellekulturen som nå dominerer fører heller til større forskjeller. Spesielt etter kunnskapsløftet som er den siste store reformen som et samlet Storting innførte i 2006. Symptomsbehandling som leksehjelp blir i tillegg brukt mest av elever fra høyinntektshjem. På spørsmål fra undertegnede svarte Solveig Gulling at om man ønsket å gjøre noe med situasjonen som forelder, er SFO en plass der elevene skaffer seg mange gode erfaringer. Dessverre er SFO noe som enda koster en god del penger og som ekskluderer mange barn fra hjem med lav inntekt. Ellers mente hun at en boikott av de nasjonale prøvene kunne være med på å underminere tellekulturen noe…
Senere på dagen var det på tide å diskutere fattigdom. Hvordan kan det ha seg at vi i verdens rikeste land har fattigdom? Er det kanskje fordi man må ha fattigdom for å få folk i arbeid? Etter at Oddvar Nordli i 1979 erklærte at kampen mot fattigdom var vunnet i Norge har det bare gått feil vei. I valget etter ble han jo skiftet ut med Kåre Willoch som startet nedskjærings- og privatiseringstrenden som nå gjennomsyrer de fleste deler av vårt samfunn. Alle tre innlederne konkluderte med det samme. Satsene for sosialhjelp og kvalifiseringsstønad må økes. For fattigdom fører bare til mer nød og elendighet. Mennesker blir ikke motivert av pisk. Det er muligheten for å gjøre noe meningsfult med livet sitt som motiverer. Jørund Gustavsen fra NTL Nav kunne også fortelle at selv arbeidsgiveren til Nav, Arbeids- og Velferdsetaten, nylig har konkludert med at sosialsatsene må økes. Dette står skrevet i en rapport som departementet nylig har fått. Han redegjorde forøvrig også om fler av NTL Nav sine grunnholdninger som en aktiv samfunnsaktør.
Paneldeltagerne og Linn Herning fra For Velferdsstaten
Etter at den første dagens forelesninger var over klokka seks, var det bare en time til et kveldsmøte som ble holdt på Litteraturhuset. På denne tiden rakk undertegnede å holde et kjapt samarbeidsmøte for å planlegge en kommende tur med fagforeninga. Kveldsmøtet hadde ikke all verdens oppmøte. Og selv om temaet Ungdomsledighet i Europa var spennende med tre engasjerte fagforeningsungdommer fra Europa, sleit man med å holde oppmerksomheten. Blandingen av gebrokken engelsk og slitne hoder var vel ingen god kombinasjon. Men, en ting fikk jeg med meg. Det var definisjonen på hva en idiot er. Ordet idiot kommer fra gresk og betydde i utgangspunktet “en som ikke klarer å bry seg om andre enn seg selv”. Kvelden avsluttet jeg sammen med tidligere nevnte Nina Hanssen på Lorry.
Nina H. fotograferer Helene Bank fra For Velferdsstaten
Dag 2 Frokosten til Comfort Hotell Express kom riktignok levert på døra, men noe festmåltid var det ikke akkurat. Hovedfordelen ned hotellet, foruten den lave prisen, var at det lå like ved der Velferdskonferansen ble avviklet. Så da jeg ruslet inn på Folkets Hus den andre dagen, var jeg både mett og uthvilt. Men, ikke mett på kunnskap. Og er det noe man virkelig fikk påfyll av her, er det nye tanker og ideer.
Plenumssamlinga på starten av dagen hadde tittelen Fra Utstøtings- til Inkluderingssamfunn. Daniel Arkarloo som er lektor ved høgskolen i Malmø, beskrev det amerikanske frihetsidealet som selvsentrert og ga det mye av skylden for fremveksten av nyliberalismen, der enhver er sin egen lykkes smed. Definisjonen av ordet “idiot” fra dagen før, syntes å passe inn på denne beskrivelsen. Han argumenterte godt for at vi nå har et mistillitssamfunn uten solidaritet. Karin Andersen fra SV som i en årrekke har kjempet de fattige og utstøttes sak kalte “arbeidslinja” for “fattigdomslinja”. Og hun konkluderte blandt annet med at alt vi trenger å gjøre er å innse at vi alle er like og trenger de samme tingene. Asbjørn Wahl fra For Velferdsstaten oppfordret alle sammen til å ta definisjonsmakta tilbake. For det handler like mye om at de nyliberale har vunnet debatten til nå fordi motparten har adoptert deres språk.
Siste paralellseminar som jeg deltok på var ett om skatt og fordelingen av den. Noe tørt og tallbasert naturlig nok, men med Halvard Bakke tilstede ble det temperatur. Ådne Cappelen fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) fikk det glatte lag. Og flere av de sentrale begrepene i dagens skatteteori, effektiviseringstap og selvfinansieringsgrad, ble tilbakevist som ren og ubegrunnet bløff. Svein O. Aarlott fra LO i Trondheim ville tilbake til å yte etter evne og få etter behov. Dette var for så vidt alle enige i og man kunne i tillegg enes om at det var på høy tid å øke toppskatten.
Halvard Bakke hamrer løs på SSB’s representant
Etter lunsj og et kulturinnslag fra forfatteren Vigdis Hjort, var det klart for siste debatt. hvordan erobre framtida, var spørsmålet. Dean Hubbard fra Transportarbeidernes Union i USA snakket omm 99% samfunnet, Occupy Wallstreet og oppfordret til aksjonere mer. Og Jan Davidsen fra Norges største fagforbund som jo rett og slett heter Fagforbundet, konkluderte med at vi med alle ekspertene som nå styrer innholdet i politikken, er tilbake til embetsmannsveldet som man hadde før formannsskapsloven ble innført for 175 år siden. Med sunt bondevett og mobilisering av grasrota, kan vi ta makta tilbake fra ekspertveldet.
99% av innbyggerne i USA lider for at de 1% rikeste skal slippe å betale skatt
Og så var det hele over. Daglig leder i For Velferdsstaten Asbjørn Wahl takket for oppmøtet og ønsket velkommen tilbake neste år. Ute var det strålende solskinn, sommervarme og utepils som ventet. Og får jeg lov, drar jeg nok neste år også.
AP sitt bygg ruver og minner ikke så lite om byggestilen i gamle Sovjet
Som vanlig dukket det opp et lite dikt underveis og denne gangen var det alt snakket om å aksjonere som inspirerte:
Så: Hva er du villig til å ofre idag når egen framtid skal erobres fra nåtidssorgen? Er du klar for å kjempe de tøffe slag For å få muligheten til en bedre dag i morgen?
