Vi vokser og trives, stort sett. For tiden er apetitten på topp og vi spiser som et uvær. Alt går ned, unntatt vekta som går opp. Tidligere fikk vi beskjed om at vi var for tynn. Så vi har jobbet litt med matlysta i det siste. Men, nå ser det altså ut til at vi har tatt skjea i en annen hånd.

Bånn i bøtta
Bånn i 10 liters bøtta

Når det gjelder Julianne, så har hun også matlyst…. Unntatt når hun er for trøtt eller nettopp har gjort nummer to. Humøret har jo en del å si for matlysten. Når alt er bare drit og lort og sot og bøss. Og humøret ligger på bunnen av bøtta, prøver vi å hjelpe på med litt variasjon og forsøk på artige overraskelser.

Som en kan se av bildet er det ikke alle påfunn som blir like godt mottatt. Men, vi gjør nå så godt vi kan og har ennå ikke fått høre at vi er dårlige foreldre….
Julianne er ellers en blid unge som trives i barnehagen. Der er hun den minste og etter det jeg kan skjønne er hun populær blandt de andre barna. Sikkert fordi de blir "store unger" i forhold til "babyen" Julianne.

…og da har jeg akkurat vært og bært på og bysset henne i søvn, så nå er det nattinatt for i dag.

Dnort

Så lenge jeg kan huske har den internasjonale finalen i Grand Prix vært et lite høydepunkt i den fjernsynshelga den kommer på. Musikken kan være så som så, men på grunn av konkurranseelementet har det vært litt spennende å følge med. Den tiden er definitivt over nå!

Ja, jeg innrømmer det. Jeg prøver å få med meg Grand Prix hver år. Men, kanskje mest av gammel vane. Det fant jeg ut i helga. Da jeg var på besøk hos svigermor og ikke hadde noe bedre å gjøre, fant jeg ut at jeg skulle følge ekstra godt med denne gangen. Det er nemlig noe som har skjedd de siste årene. En endring som har ført til mange merkelige resultater. Jeg allierte meg derfor med Se og Hør sitt TV-bilag og noterte flittig underveis.

Pliktløpet
Første delen av programmet har aldri vært det helt store for meg. De musikalske prestasjonene og låtene i seg selv er stort sett totalt rævva. Men, det går jo an å rangere dritt også, så jeg satt og ga karakterer til hver låt i forhold til en slags Grand Prix standard. Som de fleste andre syntes også jeg det var litt gøy med monstrene fra Finland. Mest fordi alle gamlingene sikkert fikk delfiakaken sin i vrangstrupen når finnlenderne kom på. (Forhåpentligvis hadde de noen der til å dunke seg i ryggen, sånn at de ikke strøk med der de satt og trodde at selve djevelen med sine mørkets apostler plutselig sto og sang til dem.)
Tyskland sin countrylåt var jo også artig. Og svenskene sin låt var herlig dårlig. Ja, ja, men, her skulle Carola og Co. få tape så det sang…

4 spiker i kista
Så var det klart for del to. Og det var her Grand Prix etter et langt sykeleie, døde. Her er flere grunner:
– 1. spiker i kista: Man fikk ikke alle poengsummene lest opp og vi gikk derfor glipp av en masse spenning. (Får vi poeng nå? Nei, men da får vi vel poeng nå? OK, nå da…osv.)
– 2. spiker: Alle middelhavslandene ga 12 poeng til hverandre. Alle de Baltiske gjorde det samme. Det samme gjaldt landene som engang utgjorde Jugoslavia og de som var en del av gamle Sovjet.
– 3. spiker: Fire land er automatisk kvalifiserte hvert år. Dette og at det er alt for mange land i Europa som vil være med, fører til den 4. og endelige spikeren i kista:
– De landene som ikke er blant de ti best hvert år må gjennom en semifinale neste år. I år var 11 av de 12 landene som til slutt fikk flest stemmer, med i denne semifinalen. Bare vertslandet gjorde det bra av de som ikke hadde fått framført låten sin for hele Europa tidligere i uka.

Null spenning
Absolutt all spenning var dermed borte. Tendensen så man allerede etter stemmegivningen til 5-6 av de 37 landene som avga stemmer. Det samme gjaldt det at Finland kom til å vinne for første gang. Suverent. At hestetennene til bergenshuldra vår ga like mange poeng som tyskernes heste-country, var en artig liten detalj. Og at Sveriges og kanskje verdens mest middelmådige og formulariske låt, kom på 5. plass gjorde bare det hele enda mer absurd.

Eneste håp om å blåse nytt liv i Grand Prix når neste års finale går av stabelen i Tampere eller Oulo eller hvor det nå måtte bli, er hvis Turbonegro stiller opp for det som ble nok en ny stat i Europa i dag, Montenegro!

Dnort

For første gang med i ordentlig 17. mai-tog. Musikkorps, drillpiker og stivpyntede Kirkenesværinger. Stor stas, men så kom Ole Lukkøye og slo av lyset. Hurra?

17. mai
Sliten og tørst etter 17. mai-toget

En lang dags marsj mot kveld går nå mot slutten.

Vi sto opp kl. 06:00 da Julianne av ukjent grunn mente det var på tide.
Flagget gikk til topps (eller i hvert fall ble det satt ut på balkongen) kl. 08:00.
Så kl. 11:00 var det avmarsj for barnetoget fra Kirkenes skole. Vi gikk sist sammen med vår barnehage. En samling snørrete småtroll som også sørget for at enden av toget hadde en svak eim av bærsj…

Etter toget var det tid for kafébesøk og Julianne som sov seg gjennom hele 17. mai-toget, fikk vist fram årets budeiekolleksjon. Men, først måtte full bleie med "både og" i skiftes.

På vei hjem fikk vi med oss det meste av en haglbyge. Den kom i tillegg til to snøbyger under selve toget. Vi søkte dekning på skolen og fikk i oss noen pølser og litt kake der. Hyggelige folk som hadde hørt om både do-draugen og mjølkeheksa, traff vi også der. (Mer om det en annen gang…)

Det bar til byen igjen etter et par timer hjemme. Pizza på Ritz ble en heller slitsom affære. Flere av ungene var høy på sukker. Og noen av dem hadde i tillegg sovet litt for lite. Merkelig nok roet det hele seg da isen kom på bordet.

Hjemme igjen ble det rett i seng uten kveldsmat, for Julianne. Ikke fordi hun ikke ble tilbudt noe. Hun var bare for trøtt til å spise mer denne dagen. Vi får ta det igjen i morgen den dag…

Så da er det bare ønske alle nordmenn, kvinner og barn vel bekomme og vel overstått!

Dnort

I en artikkel i Finnmarken sto det en sak for noen dager siden om en søskenflokk på 10 som alle har krevd erstatning av kommunen for omsorgssvikt og en ødelagt barndom. Barnevernet skal visstnok ikke ha grepet inn da de skulle, spesielt for en 40 årig kvinne som ble misbrukt av stefaren. Dette skal da gjøres godt igjen med penger…

Saken er alvorlig nok den. Det offentlige har plikt å følge opp og ta vare på de sine borgere. Særlig de minste. Når det offentlige svikter kan det ha alvorlige og dyptgripende konsekvenser for den som ikke får hjelp. Hvorfor ”sliter” jeg likevel litt når man krever erstatning for mangel på dette?
Her i Finnmark har det vært mange saker som handler om erstatning for et eller annet. Ofte har det handlet om noen med samisk bakgrunn om har søkt om erstatning. Man fleiper gjerne litt med dette stadige snakket om ”ærstatning”. Ordet er nærmest blitt synonymt med kravmentalitet og syting. Jeg har en teori om det og alle de som har krevd erstatnig for noe er sikkert uenig. Så si meg gjerne imot.

Min teori:
Å få erstattet noe er en grei sak når man kan bevise at man har mistet noe som en eide og ikke ville mistet ellers. Spørsmålet er likevel om man har noe som kan settes en pris på. Og om penger fra det offentlige på noe vis kan erstatte dette. 
Eksempelvis kan det hende at lynet slår ned i utedoen din og sprenger hele skiten i lufta. Doen kan du da få erstattet om du har forsikret den. Men, har du gjømt en million i papirpenger der som ingen skulle vite om, kan du bare glømme de pengene. Her blir bevisets stilling helt avgjørende. Og du kan bare få erstattet en brøkdel av det du egentlig mistet.
Et annet mer konkret eksempel er Pete Best som var med i The Beatles før han ble sparket fordi produsenten ikke likte måten han spilte trommer på. Han gikk dermed glipp av en astronomisk framtidig inntekt som medlem av verdens mestselgende popgruppe gjennom tidene. Eller gjorde han det? Har han krav om erstatning pga. dette? Han var jo flink nok på trommene og ble visstnok egentlig sparket fordi han var for populær hos damene. I ettertid har han ikke fått annet en litt heder og oppmerksomhet. Ikke tror jeg han har søkt om erstatning heller. I hvert fall har han ikke fått det. Og grunnen er vel ganske innlysende. Ingen kan med sikkerhet hevde at han ville blitt søkkrik om han hadde vært med videre. Det kan til og med hende at The Beatles aldri ville blitt så store med han bak trommene. Skjebnen ER lunefull…

Erstattelighet
Og det er her jeg sliter med argumentasjonen til de som mener at de har krav på store pengebeløp pga. ting som har skjedd med dem, for eksempel i barndommen. For det første vet man jo at penger ikke kan erstatte noe uerstattelig. Da jeg fikk livsforsikringspremien etter min fars død ble jeg nesten litt fornærmet. Skulle jeg belønnes for at faren min var død? Hva skulle disse pengene erstatte? Kunne jeg kjøpe meg en ny far?
For det andre er jo skaden skjedd og kan ikke opprettes på noe slags vis. En ulykkelig barndom kan bare bedres der og da. Alt som skjer etterpå er skadebegrensning og reparasjon av et nedbrutt og mishandlet sinn. Og den behandlingen må man selv sørge for. Det vet jeg av egen erfaring.
For det tredje kan man ikke sette en pris på noe så uhåndgripelig som ”et liv”. Uansett hva som skjer i og med dette livet, er man prisgitt skjebnen. Hvem vet hvordan det hadde gått med meg om jeg ikke hadde blitt adoptert av så gode og motiverte foreldre som jeg har hatt.

Skolen under krigen
De som vokste opp under krigen manglet mye. Blant annet var skolegangen ganske så mangelfull. For enkelte manglet den helt. Nå, i godt voksen alder er det flere av disse som søker erstatning for tapt skolegang. Norge var okkupert av en fremmed makt i 5 år og styrt av en som gjorde sitt etternavn internasjonalt synonymt med "foræder". Likevel søker man den norske stat om erstatning. Hvem i Norge var det egentlig som ikke gjorde jobben sin under krigen? Lærere som satt i konsentrasjonsleir fordi de nektet å følge en læreplan med klare nazistiske idealer. Eller de som gjorde det og oppdro en generasjon med en overdreven fremmedfrykt?

Skjebnens spill
I det hele tatt mener jeg det er umulig å verdifastsette det som skjer med et menneske. Uansett hvilket forhold man har til dette med skjebne, kan vel ingen nekte for at det ikke finnes noen garantier for hva som kommer til å skje om man går inn og forandrer på en av faktorene i noens liv. I tilfellet med barnevernet som ikke har gjort noe for søskenflokken jeg nevnte i innledningen, er det ikke sikkert at barnevernets inngripen ville være noen garanti for en trygg oppvekst. Overgrep og mishandling kan skje hvor som helst. Også i fosterhjem. Man kan ha verdens beste intensjoner med en offentlig inngripen og likevel påføre mennesker uopprettelig skade.
Kan man i det hele tatt erstatte tap av barndom, lærdom, illusjoner og positive erfaringer? Mitt svar er et klart nei. Får man en pengesum som skal kompensere for dette i ettertid, har de ingen hensikt så lenge de ikke kan rette opp det som gikk galt. I enkelte tilfeller er psykologhjelp eller etterutdanning en mulighet. Men, pensjonister trenger ikke utdanning og muligheten til en lykkelig barndom har man bare en gang.

Krigserstatning
Man er faktisk prisgitt sine omgivelser og sine medmennesker. Vår lille Julianne er i lang tid framover avhengig av at vi både vil og kan være gode foreldre. Samt de muligheter som finnes i Sør-Varanger kommune. Så langt jeg kan se ligger alt til rette for gode oppvekstvilkår. Hun er født inn i velstand og fredelige omgivelser. Jeg vokste opp med voksne som til stadighet henviste til krigen og hvor heldige vi var som hadde det så godt som vi hadde det. Om jeg skulle søke om erstatning for noe, må det bli det at jeg mangler noe å snakke om når jeg blir gammel. Dagens gamle har i hvert fall krigen å snakke om…

Dnort

Nyforelskede par teller gjerne måneder. Hvor lenge har vi vært lykkelige liksom. I tilfelle vår lille solstråle (joda, litt forslitt uttrykk, men…) teller vi ennå måneder.

JULIANNE
Gi meg en J! Gi meg en U! Gi meg en… eeeeh… har vi nok klosser?

I dag blir Julianne 14 måneder gammel. Det lukter kake i huset. Mest fordi mora baker en kake til farens bursdag om to dager. Men, det blir nok en smak på den lille kakemonsen vår også. "Kake" har hun selvfølgelig lært seg å si. Det og "godte!" Det viktigste først…

Ja, vi øver jo på litt andre ting også. Viser man henne en bilde av en ku sier hun "møøø", men det hender at både geita og sauen også sier mø. Kanskje synes hun det er like greit at alle dyrene snakker samme språk? Og selv om mye av det hun sier er mest gibberish er tonefallet på plass. Dette er uten tvil en Finnmarking.

Så etter 14 måneder på utsiden (av mors mage) ser ting til å gå helt etter planen. Ikke det at vi har noen plan. Men, hadde vi hatt en hadde den nok sett ut akkurat som hendelsesforløpet så langt.
Gratulerer med dagen, Julianne!

Dnort

Alle sykdommer har et navn så vidt jeg vet. Tyfus, svartedauen, østens rose, skulkesyke er noen av dem. Fantasifulle navn eller mer hverdagslige som forkjølelse og krupp. Men, det er en som ennå ikke har fått noe navn. Av en eller annen mystisk grunn kalles den bare den 4. barnesykdom. Og den fikk Julianne for noen dager siden.

Den 4.
Flekkesyken?

Røde hunder, meslinger, vannkopper og kusma er typiske barnesykdommer. Det er også den Julianne måtte slite med i noen dager. Men et ordentlig navn mangler. Her ligger det jo virkelig an til en navnekonkurranse! Kjært barn har mange navn. Nå er vel ikke denne så kjær, men ett navn må man vel kunne koste på seg?

Jeg kunne jo komme med noen forslag, men du kjære bloggleser skal nå få sjansen til å vise at du har fantasi. Så kom igjen, dette kan det bli historie av!

PS. Vi får besøk av en journalist fra Foreldre og Barn kommende onsdag. Jeg tenker å overrekke navneforslagene da. Så da er det bare å hive seg på og legge inn forslag i kommentarfeltet under…
 
Dnort

Det er ikke alle her i verden forunt å spise seg mett. Noen gjør det likevel, så grundig at de dør av det. Jeg så tilfeldigvis innom CSI på TV2 her om dagen og fikk med meg at det var en av dødsofrene som hadde spist seg i hjel. Det fikk meg til å tenke…

”Et og et dæ mætt!” var et av min fars yndlingsuttrykk. Han hadde det fra sin tid på lokalbåten (eller pallebåten som den også kaltes). Han arbeidet der i noen år før han tok over sin fars butikk. Sitatet var fra en historie han elsket å fortelle som var omtrent slik:

En historie om mat
Et eldre ektepar sitter i messa og hun som er flere nummer større enn han, er ferdig å spise sin heller lite næringsfulle ”slankemiddag”. Kallen koser seg ennå med sin ekstra store porsjon med kjøttkaker i brunsaus. Han smatter høylytt og hun ser misunnelig over på han og maten hans.

”Va dæm go’?” spør ho og sleiker seg rundt kjeften.
"Ka du mase med no?" kommer det irritert fra han.
"Ja, æ ser du et på dæm einda." Kjeften på gamla "vassflyt".
”Kjøttkaken? Ja, einda bedre en mamma sine!” sier han med et flir.
”Nå, bare pass dæ! Om dæm e så go’ ska du bærre fløtt heim tel dein mor di!”
Hun er nesten på gråten nå. ”Og dessuten kan du godt spise som folk når vi sett på pallebåten!”
Han ser seg rundt, tar en stor jafs med kjøttkake og sier med munnen full av mat: ”Æ kain da ikkje før at det smake godt?!”
”Ja, men du træng ikkje la det gå ut over mæ…” Hun klarer faktisk å presse fram en tåre.
”Det va no som bare fan!” Han reiser seg fra bordet.
”Se, her har du!” Han skyver tallerkenen over til henne.
”Et! Og et dæ mætt!!!”

Fedme
Det å spise seg mett var ingen selvfølge da mine forelde vokste opp, heller ikke her i Norge. Status som I-land med et voksende fedmeproblem fikk vi først etter at oljen ble funnet. Det var som om de som hadde vokst opp med litt for lite mat skulle ta alt igjen på noen tiår. ”Middagsgenerasjonen” oversvømmer nå helsekøene med sine hjerte/kar-, sukkersyke- og andre livsstilsproblemer. Som en blodpropp i helsesystemet sitter de i helsekø og blir stadig flere som skal utnytte de stadig bedre metodene for å reparere fråtseskadene de selv har påført seg.

Det beste på heile grisen
Mye skyldes nok tidligere tiders uvitenhet og generelle innstilling til det å spise. Kun feit mat var ordentlig mat. Om jeg og broder’n skar av fettet på kotelettene og la det på skrellfatet, var far straks frampå og forsikret oss om at det var ”det bæste på heile grisen” vi skulle til å kaste. Og så ble det til at han åt det. At min far levde til han ble over 60 skyldes nok mest en brå stopp i fettspisingen etter et hjerteinfarkt som 50-åring og hjertemedisinene. Ikke det, han kunne levd lengre om han hadde vært heldigere med leger og behandling. Noen operasjoner ble aldri vurdert i hans tilfelle. I dag skiftes det ut hovedpulsårer, åreknuter knytes opp og trenger man nytt hjerte er jeg sikker på at man snart kan få et av plast.

Helsekøer
Alt dette koster flesk (so-to-speak) og de som betaler er sånne som meg som ennå er arbeidsaktiv. Fremskrittspartiet med en i toppen som snart skal ned til Spania for å nyte sitt ”otium”, presser på for å bruke mer oljepenger på helsekøene. ”Nåkka ska man daue av,” brukte far å si når vi påpekte at feit mat og røyking ikke var noen god investering i framtida.  Sånn tenker man nok ennå. Men, nå regner man med å kunne leve lengre fordi stadig flere milliarder pøses inn i et helsevesen som mer og mer får samme funksjon som biloppretterne. Har man råkjørt med kroppen sin og påført den mange skader som fører til nedsatt ytelse, er det bare å skrive seg inn på et valgfritt sykehus og la ekspertene fikse biffen (pardon the pun).

Ny helspolitikk
Kanskje er det på tide vi i ”dessertgenerasjonen” begynner å si i fra og gjør noen prioriteringer på hva som er viktig og riktig helsepolitikk. Skal tendensen med at folk stadig får høyere gjennomsnittsalder fortsette, bør det være et sunt levesett og aktive mennesker som er årsaken. Målet for den nye IA-avtalen er et inkluderende arbeidsliv. Med stadig flere oppsigelser og sammenslåinger av bedrifter, er faren for enda flere uførepensjonister og andre overtallige som spiser seg gjennom problemene, stadig større. En alarmerende økning i fedmeproblemer hos barn og ungdom er heller ikke noe å rope hurra for.

Derfor foreslår jeg at vi begynner å løpe i 17-mai tog! Full trim i bunad og finsko og ingen is etterpå!! Da blir det kanskje noe å rope hurra for, på sikt…

Dnort

Mange har skrevet til meg eller ringt meg og spurt det evige spørsmålet: Hvor tar du det fra? Hvor kommer alle de skrudde ideene fra? Hvordan kan en mann komme få mange geniale innfall?

Jeg skal inrømme det selv. Jeg kan av og til være heeeelt gæern! Gå bananas og tenke helt sinnsyke ting. Det er liksom; asylet neste, liksom…

Helt gæern!
Ring gærnehuset!

Hemmeligheten min er en tenkehette. De som har lest Donald burde kjenne til Petter Smarts tenkehette som gir han masse geniale ideer. Jeg har en tilsvarende, litt trang tenkehette. At den er noe trang gjør at tankene blir ganske så konsentrerte. Og resultatet blir helt crrrrazy hver gang.

Jeg kan ikke bruke den for ofte. Det var en dag jeg gjorde det og jeg endte opp med at tankene gikk helt amokk. Jeg glømte å gå på jobb og satt bare inne ved computeren og skrev tullball. Heldigvis var det vaskedag neste dag. Tankehetter må også vaskes. Nå tar jeg den bare på en sjelden gang. Dessuten blir den trangere for hver vask, så det er mulig jeg snart må slutte å bruke tenkehetta.

Og ellers har jeg det bare bra…

Dnort