Måned: januar 2006

Villmark og kontakt med naturen er viktig for de fleste finnmarkinger. Derfor er jakthunder ganske vanlige. Når far får seg en turkamerat skal gjerne barna ha en kosehund også. Kanskje skaffer mor seg en sofahund i tillegg. Og så er det disse med trekkhunder som de holder i innhegninger med varierende grad av suksess. Til sammen blir det mye hunder og når du lar disse løpe fritt ”og pule” blir det enda flere. Nå er det ikke russiske tilstander her ennå. I Norge har man faktisk båndtvang på hunder og de fleste hundeeiere følger heldigvis denne. Det er de få som tror de har en så snill hund at han bare må få springe litt fritt i boligfeltet av og til, som ødelegger for alle andre.

Annonsørinnhold

Trendy vårjakker: Disse får frem vårfølelsen

Sånne som meg som er skeptisk til de fleste hunder, sliter litt med løshunder. Nå har jeg lært meg at det går an å snakke til de fleste hunder. ”Gå hjem med seg!” hjelper i enkelte tilfeller. Men, hunder stammer fra et rovdyr som i utgangspunktet skyr mennesker. Deres hang til å underordne seg en flokk har derimot blitt fremelsket og det naturlige instinktet som sier at de skal unngå fremmede er ofte borte. Familiehunder og små sofahunder kan være skumle. De er så full av motstridende instinkter at du aldri kan være helt sikker på hva de kan finne på. Trekkhunder som er løs har flere ganger drept andre dyr og skadet eller drept små barn. Men, verst i det daglige er de hundene som blir oppdratt som en erstatning for barn. Disse ”kose”-hundene er uten unntak både schizofrene og psykotiske og biter og bjeffer til alt og alle.

Selv om en hund står i bånd kan man ikke være sikker på ikke å bli angrepet. På vei til jobb i morges var det en schæfer i bånd som kom rasende etter meg. Båndet hans er så langt at alle som passerer ham risikerer å bli utsatt for schæferens angrep. Dette er noe jeg har sagt fra til eieren tidligere, uten noe resultat så langt. Eieren tenker nok at han har verdens snilleste hund og at angrep med flekkede tenner, knurring og bjeffing bare er leken adferd. Schæfere er vakthunder som SKAL si fra og om nødvendig, angripe når noen kommer inn på deres eiendom. Men, der jeg går har folk alltid gått.
På vei hjem sto udyret der igjen og knurret. Denne gangen kom eieren selv ut og tok til seg hunden. Og nå skulle hun også krangle med meg. Måten hun fremførte sine temmelige håpløse argumenter minnet ikke så rent lite om måten hunden hennes bjeffet til meg tidligere på dagen. Som hund, så eier…

En ting er når man vet hvem man har med å gjøre og selv har muligheten til løse problemet. Verre blir det når man trør i hundeskit. En yndet lufteplass for hunder er blant annet rett utenfor huset vårt. Vi har et postkassestativ montert rett nedenfor og det er tydelig at flere naboer tar med seg hunden når de er å henter avisa på kvelden. Jeg har flere ganger så vidt unngått å tråkke rett i en duggfrisk hundekabel tidlig på morgenen. Og ikke bare der. På gangstien som går mellom Kirkenes og Hesseng er det enda flere hundeeiere som er ute og lufter seg og sin beste venn. Det er slett ikke alle som orker å bøye seg ned og plukke opp den brune kringla som Fido har produsert. ”Skitt au, jeg driter i bærsjen” tenker de kanskje i sitt stille sinn. Kanskje fordi kommunens jeger- og fiskerforening bruker å ta en vårrengjøring på stien.

Er jeg en katteperson? En som foretrekker en katts selskap? Ja, selvfølgelig! Katter holder seg for seg selv om du ikke selv oppsøker dem. De angriper derfor ikke tilfeldig forbipasserende. De skiter mye mindre og gjør det godt skjult i buskene. De formerer seg derimot fort, så p-piller og kastrering er nødvendig. Kelvin vår kastrerte mons har så vidt jeg vet aldri plaget noen andre. Men, skulle han mot all formodning gjøre Julianne noe, lever han ikke lenge. Han er tross alt bare et kjæledyr…

Dnort

Får man barn blir man fort nødt til å forholde seg til lek. Vår lille Julianne gjør ikke annet. Det vil si, hun spiser, sover og skitner til bleier også. Men, er ikke særlig engasjert i noen av delene. Det er når det er snakk om leking og tull og fjas at hun virkelig trives.
 

Artig, men slitsomt….for meg…

Artigst er det når vi voksne er med. Det kan være slitsomt å skulle være med hele tiden, så hun må nesten leke litt for seg selv også. All denne lekingen har jo en funksjon. Når man er så liten er det jo en masse man trenger å lære og det har vel blitt bevist mange nok ganger at det er når man får leke fritt at man lærer best og utvikler egne tanker. Og hun lærer fort. Akkurat nå er klapping, klatring, peking og skravling veldig populært. Det siste er nok noe hun gjerne vil bli bedre på. Å kunne uttrykke seg muntlig gjør livet så mye enklere.

Tenk hvor frustrerende det hadde vært å aldri bli forstått når du sa noe. Her i Kirkenes trenger man ikke dra langt for å oppleve det. Det er bare å ta en tur over til Russland eller Finland (en halv times tur) for å måtte ty til fortvilte forsøk på tegnspråk i flere situasjoner. Å leke som voksen gjør man oftere enn man er klar over. Når jeg nå sitter og skriver er det en form for lek med språk. På jobb skriver jeg en del vedtak, men disse er ofte ganske så standardiserte. I jobbsammenheng er det for de fleste sjelden at ”arbeid er en lek” som Fraglene sang. Det er på fritiden folk flest har muligheten til å være homo ludens. For meg er internett blitt en lekeplass som jeg ofte er på. Ellers er jo badmintonspillinga jeg driver med ganske så lekbetonet.

Mange tyr til kunstige stimuli for å koble av fra hverdagen og rutinene. Folk blir gjerne litt mer lekne og løsslupne da. Er forholdene riktig kan det hende vi leker riktig så pent i lag. Men, man havner fort i faste rutiner her også. Er man i utgangspunktet en forknytt og usikker liten homo (ensformig) hjelper det lite å dope seg ned, opp eller noen andre veier. Kunstnere som er av de mest lekne menneskene vi har, er kjent for å bruke dop og alkohol i store mengder. Men, faktum er at de aller fleste bruker dette for å ta en pause fra alle de fantastiske ideene de får når de er klinke edru. De trenger altså å ta en pause fra all lekinga. Hvis en rockemusiker må sitte for lenge uten å gjøre noe, hiver han seg rett på flaska eller heroinsprøyta. Men, de beste ideene kommer gjerne rett før eller rett etter søvn.

Det er i overgangen fra våken tilstand til søvn eller omvendt, at hjernen begynner å jobbe fritt, av seg selv. Det samme skjer når man drømmer. Drømmesøvn er en tilstand der du er halvveis våken. Lyset er av men det er folksomt hjemme… Derfor er det at enkelte kan gå i søvne. Endog med øynene åpne. Selv deler jeg seng med ei som av og til snakker i søvne. Jeg har faktisk noen få ganger klart å få svar på spørsmål som jeg har stilt henne mens hun pratet i søvne. Nye ord kan til og med bli drømt fram. Hjemme hos oss er ”gorfing” et uttrykk som brukes av og til. Dette er noe fruen drømte en gang. Det er det samme som å ligge som to skjeer i en skuff.

Vi leker altså både når vi er våken og når vi sover. De fleste har behov for å leke mer. Å eksperimentere med egne vaner og tankesett er sunt. Par som skilles har som regel endt opp med et liv som består av kun rutiner og standardsvar. Uten forandringer i livet, små og store, blir vi ulykkelige etter en stund. Jeg vil si at lykken er å leke. Lykken er å leve et liv der ikke all svar er gitt. Når det er rom for forandringer og man lever med en viss grad av usikkerhet om hva morgendagen vil bringe, kan det godt hende at det er da man er virkelig lykkelig.

Så, lek mer og vær ikke redd for å være litt barnslig.

Dnort

Det begynte med at Julianne var litt pjusk på julaften. Nå er det jo mye små barn kan sutre og grine for. Men, vi fant fort ut at her var det litt feber også. Vi feiret jula hos min mor så ”alle bekymringers mor” (min mor er verdensmester i bekymring) fikk nok å tenke på. Heldigvis gikk det bedre med Julianne allerede dagen etter. Dette var jo første gang hun ble syk i hele sitt ennå korte liv, så det var ikke fritt for at vi også begynte å rynke litt på panna. Men, så kunne vi altså slappe litt av allerede 1. juledag.

Jeg er kommet til at det egentlig er Julianne som fortsatt er syk, men at jeg har tatt over noe av sykdommen. Min mor nevnte at hun i spesielle tilfeller har ”en kaill” hun sender sine tanker til for å få hjelp med sykdom. Det sa hun at hun hadde gjort denne gangen også. Når barnebarnet blir syk for første gang og bekymringene blir uutholdelige, er det vel ikke så rart om den gamle finn-kjærringa av ei bestemor, tar kontakt med andre makter. Hennes mor kunne stoppe både blod og verk. Sånt tuller man ikke med i min familie…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Så da var det jeg som måtte til pers. Og her går jeg fortsatt og snørrer og hoster. Slimet surkler opp og ned og flak på flak med silkemykt papir blir fult med ekkel gørr. Feberen er borte, så da må jeg jaggu på jobb også.
Forbanna dustesykdom!