Jeg vil be om ett minutts stillhet for tre venner som nå har gått bort. Børre, Steinar og Harry er ikke mere. De er borte for alltid. Sokk borte…
I mange måneder har vi ventet på at de skulle bli funnet. De forsvant brått og uforklarlig under eller etter vask. Det er vanskelig å si hva det kan skyldes. Kanskje er det sokkesnoken som har vært på ferde. Spørsmålet om hva som har skjedd med dem får vi nok aldri svar på. I dag ble de i hvert fall erklært som tapt for all tid.
Dobbelt tragisk er det da at deres maker Betty, Stine og Harriet ikke lenger kunne klare å være alene. Deres ensomhet i klesskapet ble for tungt og de endte derfor sine dager i søppelbøtta nå i kveld. Vi lyser fred over deres minne…
Når et barn blir født er spesielt andre kvinner snar til å konstatere at barnet ligner veldig på faren. Dvs. det ligner på han som er tenkt å være far. "Ja, ho e jo som snytt ut av nesen på faren!" Uansett hvor mye nese som jeg har, er ikke det så mye sannsynlig. Men, ligner hun da?
Joda, Julianne ligner nok litt på meg og jeg er heller ikke i tvil om farskapet. Ikke har jeg noen grunn til det og dessuten ligner hun på pappaen sin på mange andre måter enn i utseende. Hun skiter bl.a. som en kar…
Som en kanskje kan se ovenfor er det en annen, litt mindre nese Julianne har blitt snytt ut av. Da vi i helgen var en tur hjemme hos bestemor i Vadsø, raidet vi skuffer og skap på leting etter bilder av min kjære. Kvaliteten på bildene fra 70-tallet er horribelt og ikke var det så mange babybilder heller. Men, det bør ikke være tvil om at Julianne heldigvis har arvet sin mors "good look sharm".
Dette med farskap var litt mer "enkelt" før i tida. Da var jo folk gift når de fikk barn og da hadde ungen værsågod å være født innenfor rett ekteskap. At man ennå i dag fortsetter å bedyre at barnet ligner veldig på faren sin, er nok noe som henger igjen fra da. Er man i tvil i dag er det mulig å fastslå det temmelig kjapt med en blodprøve. De som nektet i gamle dager hadde lite de skulle sagt, og ble som oftest dømt som far i en ganske så nedverdigende farskapssak.
Takket være gen-teknologi er det ikke nødvendig lengre å vokse opp med feil far. Tore Strømmøy ville nok ikke ha kunnet kontatere at: "Det HERRE e faren din, ja…" så ofte som han har gjort i sine programmer, hadde blodprøvene før i tiden vært mer nøyaktige. Det er mye skummelt med gen-teknologien. Men, noe bra kan den brukes til. Selv har jeg vært gjennom en slik test, da for å få bekreftet hvem som var min far. (Se annen sak.) Anbefales for alle som er litt usikker…
Nå skal det sies at det vel er temmelig sjelden at fedre nekter på at de er fedre. I Juliannes tilfelle kommer det selvfølgelig aldri å skje. Hvem kan vel nekte for at et så velskapt og yndig lite vesen er pappas egen lille go’jente?
I dag en litt mer alvorlig sak. Jeg er opptatt av det som skjer rundt meg, selv om det er mye babyprat for tiden. Dette er min mening om privatisering, konkurranseutsetting, profittjag og EU-tilpassing:
Er det flere enn meg som undrer seg over at det meste som har med kommunikasjon å gjøre faktisk fungerte bedre i ”gamle dager”? Man skulle kanskje tro at vi nå med dagens teknologi kommuniserer bedre og mer. Kanskje mange kommuniserer mer, men gjør vi det bedre?
Før i tiden kom man seg hvor som helst i landet innen rimelig tid. Det gikk fly, båter og busser alle veier. Og veier ble vedlikeholdt, over alt i landet. Telefonforbindelse var det med hvert et lite fjordhull og man kunne ta inn alle kanalene på radio og TV (dvs. den ene, NRK) nesten hvor som helst. Og posten, den kom fram i tide. Alle former for kommunikasjon fungerte og var en selvfølge for ALLE i landet.
På 80-tallet gikk det ”en høyre-vind” gjennom landet. Kåre Willoch og Co. tok etter Jern-Maggie i England og skulle privatisere mest mulig. Norge skulle bli moderne og følge med i tiden. Senere har man beskyldt Norge for å være ”den siste Sovjet-stat” etter at det norske folk sa nei til EU. EU har programfestet bare denne ene typen politisk virkemiddel. Dvs. at alt SKAL privatiseres og konkurranseutsettes. Den siste høyreregjeringen vi nå har hatt (med sin egen Jern-Erna) gjorde hva de kunne for å gjøre Norge mest mulig likt den forlokkende malen til EU og opprettet i sin fornyelsesiver, et ”moderniseringsdepartement”!
Siden høyrevinden begynte å blåse har vi hatt mange ulike regjeringer. Felles for alle disse har vært at flertallet av deres representanter lengter seg syke etter å få være med i EU. ”Det er jo der beslutningene fattes!” roper de i fortvilelse. ”Skal ikke det norske folk skjønne det snart!?” Stadig nye meningsmålinger prøver å finne ut om vi snart ikke skal skifte mening. ”Er vi virkelig en samling med fjellaper med nisselua tredd ned over ørene?!?” stønnes det i stortingskorridorene. Mediene (som nå ikke lenger bare er NRK) har formidlet det videre og forsterket det: ”Ola Dunk er så skeptisk til alt nytt at vi aldri får gjort noe med dette Gokkolandet!!”
Etter å ha tenkt meg litt om og siden jeg har fulgt med fra begynnelsen av, har jeg kommet fram til et godt eksempel på hva som gjør nordmenn ikke bare skeptiske, men i manges tilfelle, redde for EU. Det som skjer med Posten og hva dette har å si for resten av kommunikasjons-Norge er et kroneksempel på hvor galt det kan gå.
Posten er vedtatt privatisert. Dette fordi andre aktører skal kunne være med og konkurrere med Posten ganske snart. Dette må gjøres fordi EØS som norske poitikere meldte oss inn i UTEN å ha noen folkeavstemning, har bestemt at vi skal følge EU i det aller meste. Som tidligere nevnt er konkurranseutsetting et viktig trylleformular der. Posten får dermed som overordnet mål å drive mest mulig lønnsomt og ordene ”profitt” og ”overskudd” går igjen når årsresultatet presenteres. Det er ikke vanskelig å drive ”lønnsomt” når man ennå er alene på markedet… Men, la oss se på hvor lønnsom denne lønnsomheten er for Norge som helhet.
Posten fant fort ut at sentralisering av tjenestene var en nødvendighet om man skulle øke lønnsomheten. En haug postkontorer ble lagt ned og sorteringen av posten ble lagt til noen få plasser i landet. Avtaler ble gjort med store brukere av posttjenester om sentral utsending av post. All denne sentraliseringen har nå begynt å gi resultater ikke bare for Posten. Her er en liten oversikt over hva det har å si for resten av Norge:
– Postens tjenester er blitt mindre tilgjengelig og mer ustabil. Det sier seg selv at en ikke kan opprettholde samme tilgjengelighet og servicenivå ved å redusere antallet ansatte og kontorer i Posten. Dette har jo også vært folk som har hatt posttjenester som eneste oppgave. Nå er det butikker og andre private bedrifter som har tatt over en del av funksjonene. Nedbemanningen har også ført til et høyt sykefravær flere steder. Du er derfor ikke garantert at posten kommer fram like raskt som før. En del tjenester får man bare utført på telefon eller internett. Ikke alle mennesker takler dette.
– Brev, pakker og aviser kommer stadig seinere fram. Et konkret eksempel. Jeg begynte å abonnere på landsdelsavisa Nordlys, men den kom konsekvent en dag for sent hit til Kirkenes som ligger en times flytur unna.
– Prisene øker stadig mer enn normal prisstigning. Portoen har de siste årene sikkert økt både tre og fire ganger mer enn normal prisstigningen ville vært. I det siste har dette også gått utover avisenes distribusjon. Se forrige punkt. Mange spår en større avisdød.
– Sentral utsending fører til at flere får beskjeder mye senere enn før. Flere offentlige organer sender brevene sine fra Oslo uansett hvor i landet de skal og uansett hvor de opprinnelig skulle vært sendt fra. En uke er ikke en unormal reisetid for et slikt sentralisert brev. Før kom de fleste av disse brevene fram dagen etter.
– Flyene går sjeldnere til mindre plasser. Flere ruter er fjernet fordi de ikke er lønnsomme nok. Postens sentraliseringer har også ført til at de bruker flyene sjeldnere. Flere flyruter med til tider lavt passasjerantall, ble holdt i gang av at Posten hadde avtaler med flyselskapene om forsendelse av post med flyene.
– Økt trafikk rundt Oslo/Gardermoen og andre store byer fører til at veiene i området må opprustes. Ikke bare Posten konsentrerer sin innsats til Oslo og større byer. Trange budsjetter har ført til at en har måttet prioritere kostbare veiutbygginger sentralt i landet. Dette har gått ut over tilbudet i resten av landet. Dette blir nok enda mer forsterket nå som også veivesenet (Mesta) er privatisert. Asfalt på veiene er ikke noen selvfølge for alle i for eksempel Nord-Norge.
– Telefonoperatørene bryr seg stadig mindre om å holde telenettet i utkantene i orden. All sentraliseringen gjør det stadig vanskeligere å bo usentralt. Når til slutt forbindelsen med utenomverdenen forsvinner helt ved at både post og telefon ikke lenger fungerer, blir det umulig å leve et tilnærmet normalt liv litt ute i periferien.
– Stadig flere må investere i dyrt utstyr som koster mye å bruke, for å ta inn TV og radio. Frislippet av markedskreftene i eteren har ikke ført til at alle har kunnet ta inn disse nye TV- og radiokanalene. De nye aktørene må bare dekke en viss prosent av Norge med sine sendinger. Dvs. at alle andre holdes utenfor om de ikke investerer i parabolantenner. Disse er dyre og fører mange ekstrakostnader med seg.
– Færre postkontor betyr færre arbeidsplasser. Flere bygder opplever fraflytting pga. postens nedskjæringer. Færre arbeidsplasser for de som har høyere utdannelse forsvinner. Ikke bare stillinger i Posten. Banker legger ned. Skolene det samme.
– Det er blitt færre fiskere og bønder i Norge. Urbaniseringen av Norge som har pågått siden seksti-tallet har ført til at det snart bare er fiskere og bønder som bor i eller nært byene som kan leve av å høste av naturen. For mange i utkanten er ”siste spikeren i kista” det at postkontoret forsvinner.
Slik kunne jeg nok fortsatt å ramse opp. Stadig flere områder av samfunnet blir preget av markedsliberalismens ensidige fokus. Hovedpoenget mitt er uansett at man bruker økonomiske virkemidler som privatisering og profittstyring på områder der det over hode ikke er forhold for det. Norge er ikke et lite flatt land der alle er naboer med alle. Hadde det vært slik, så kanskje. Når man slipper andre aktører enn det norske folk (dvs. det offentlige) til på områder som er avgjørende for hele landet, vil alt til slutt bli veldig skjevfordelt og mulighetene til å drive landet samfunnsøkonomisk lønnsomt, forsvinner. Når det gjelder kommunikasjonsveier som for eksempel post bør det være innlysende at Norge er et land det ikke kan lønne seg å konkurranseutsette leveringen av avisa til ho Magda i Bortgjømtvika. Vi har ennå mange Magdaer her i landet. Og de bor langt fra hverandre.
Man skulle kanskje tro at den nye regjeringen som også har med seg to skikkelige distriktsparti på lasset, vil tenke mer samfunnsøkonomi. Vi får se. Det er tross alt Arbeiderpartiet som sitter med styringen. Og sist de gjorde det meldte de Norge inn i EØS da vi ikke ville melde oss inn i EU!
En dag før farsdagen som nå var, kom en sak i posten som jeg helt hadde glemt av. For en tid siden deltok jeg på en nettside for dikterspirer med noen dikt. Blandt annet et dikt som tidligere også har vært postet her. Mitt dikt endte faktisk opp i ei diktbok!
Min første farsdag ble noe preget av at undertegnede hadde feiret den en dag for tidlig og kaka smakte ikke så godt som den hadde kunnet. Men, den fine nye diktboka som www.nettpoeten.com har fått istand er en sikker vinner, uansett dagsform. Mange forskjellige diktere og hverdagspoeter har bidratt. Til og med et dikt av Jan Erik Vold er med i samme bok som mitt!
Tja, bruken av metaforer er OK, men rytmen halter nok litt…
Boken er kalt 55 dikt om far og er gitt ut på Kapabel forlag. Et lite forlag i Bergen. Full av store og små dikt om å ha en far, å bli far, savne en far osv. Like forskjellige og sammensatte som de som har laget dem er diktene. Så her er det noe for enhver smak. Den kan bestilles fra www.kapabelforlag.no eller man kan komme hjem til meg og lese den…
Jeg ga boka til Julianne og hun syntes den var så interessant at hun holdt på å rive den i fra hverandre i sin leseiver…
Må jo bare rapportere denne verdensrevolusjonen. Dvs. en revolusjon i Juliannes liv. Tiden med åling går dermed mot slutten. Før vi vet ordet går hun vel også…
Etter mye rugging fram og tilbake har vår lille spire begynt å forsiktig krabbe noen tak nå i kveld. Det var etter 8 måneder forventet, men man blir litt forbløffet likevel. Et hverdagsmirakel kanskje. Det blir nok mange små mirakler nå framover.
Løfter man henne etter hendene har hun nå begynt med å prøve å stå så lenge som mulig. Sitting er blitt dagligdags og hun kommer seg stadig lettere fra liggende til sittende og tilbake igjen. Å klatre på pappa er også gøy. Litt vanskelig ennå. Men, slekter hun på pappaen sin blir det særdeles mye klatring framover!
Dyr er facinerende. Mennesker er også dyr (kaffen også), men jeg snakker her om andre typer dyr. I tillegg til at vi jakter på enkelte dyr for å skaffe mat, er enda flere av dem interessante i levende tilstand. Katter for eksempel.
Da jeg var liten hadde vi sauer på gården og disse gikk jeg visstnok og fotfulgte rundt om på innjorda. (Se egen sak.) Min facinasjon for dyr kan se ut til å være noe Julianne har arvet. Så snart Kelvin (katta) kommer inn fra verandaen eller opp fra 1. etasjen der han sover, blir Julianne i hundre og ålekrabber seg så fort som mulig etter han. Kelvin har aldri vært særlig begeistret for små barn. Klok av skade holder han avstand.
Kom og få maten din puuuuus
Hun viser også stor interesse for maten hans. Den står jo der på kjøkkengulvet. Men, kattemat er ikke helt riktig for småbarn, så vi får brukt ordene NEEEEI og JULIANNE mye. Da ser hun på oss, så tilbake på ”godteriet” på gulvet, løfter handa en gang til og så er det påan igjen. Som oftest må vi avlede oppmerksomheten med noe annet. Kommer Kelvin forbi skiftes jo fokus rimelig kjapt.
Nå ser det ut til at han har begynt å venne seg til Julianne og det hender han legger seg ned en liten stund og lar den lille plageånden sin få ruske litt i pelsen. Her om dagen gikk det nok litt for langt. I hvert fall fikk Julianne etter lang tids jakt tak i halen til Kelvin. Da hun rykket til i den, skvatt Kelvin til og det endte med et lite klor på kinnet hennes. Julianne ble først helt stille og så kom det et hyl. Klart det ble litt mye å bli både avvist og fysisk straffet på en gang. Men, litt trøst fra pappa hjalp og gråten stilnet fort.
Problemet her var nok verken Kelvin eller Julianne. Men, far sjøl. Jeg krabbet nemlig rundt sammen med Julianne og klarte å ”overtale” Kelvin til å ligge stille. Det er nok ikke så lurt, så heretter skal jeg la de to drive med sitt uten å gripe inn. En naturlig tilnærming passer nok best også her.
Kattejakta er heller ikke avblåst pga. denne lille tildragelsen. Julianne blir fortsatt litt anpusten (hun blir det når hun blir ivrig) når hun ser Kelvin og ålekrabber seg like målbevist mot han. De blir nok gode venner etter hvert som koordinasjon og finmotorikk slår inn hos vår lille dyrevenn.
Alle har vel på et eller annet tidspunkt gjort opprør mot det bestående. For de fleste vil det si å ikke gjøre som ”morra di sier”. Det skal visstnok være sunt og nødvendig for alle ungdommer å løsrive seg fra foreldrenes kontroll. Og da blir man nesten nødt til å være litt ulydig. Men, det hender jo at det hele tar litt vel mye av…
I Frankrike har de tradisjon for store masseopprør der ungdommen stormer barrikadene og raser fra seg. Nå nylig er det innvandrerungdom som har gått helt av hengslene der nede. Og hva går opprøret ut på? Jo, de setter fyr på slekt og venners biler. Skoler og barnehager har også fått unngjelde. Alt dette har altså skjedd i eget nabolag. Innvandrerungdommen mener de ikke blir gitt noen sjanser i dagens Frankrike. At de ikke har noen fremtid. Dette markerer de altså med å sette fyr på nabolaget. Jeg vil vel si det sånn at de samtidig setter fyr på det de måtte ha av framtid. Politiet er satt inn med store styrker. Men, de som burde kunne stoppet dette er jo ungdommenes foreldre og foresatte. Kun et aktivt borgervern tror jeg hjelper i sånne situasjoner. De kan ikke ha gjort stort.
"Og etterpå setter vi fyr på den!!!?"
Jeg hadde jo en gang mitt eget opprør. Litt seinere ute enn alle andre var jeg jo. Seint, men godt. Det viste seg nemlig at mitt opprør nærmest var etterlengtet. Min mor som hadde lest litt psykologi hadde egentlig lenge gått og lurt på når tid jeg skulle gjøre opprør. Så når jeg bestemte meg for at nå fikk det være nok, var motstanden nærmest fraværende. Litt skuffende var det nesten når jeg fikk så lite motstand når jeg krevde frihet til å legge meg når jeg ville. Likhet mellom innetider for meg og de andre ungdommene i bygda. Og at bror skulle stenges inne i et skap. Vel, det siste ble det ikke noe av da…
De har faktisk nevnt det i intervjuer. De franske ungdommene krever frihet, likhet og brorskap. ”Viv la revolysjåååå!” Kanskje er det noe med franskmenn generelt? Da hippiene på slutten av sekstitallet drev med kampanjer for fred, gikk i relativt fredelige demonstrasjonstog og John Lennon sang Give Peace a Chance, gikk franske studenter amok og sloss med politiet i noe som kan minne en del om det som skjer i Paris i dag. Vold, blodbad og brå død er kanskje en nødvendighet for franskmenn. For tro ikke at det bare er innvandrerungdommen som nå løper rundt og setter fyr på ting. Det var kanskje de som startet det. Men, alle opprør får fort tilslutning av mange andre som synes det er spennende og artig å gjøre opprør.
Dette minner meg om en helt annen hendelse fra min grønne ungdom. Noe jeg husker med gru og litt skam. For mange år siden var det et formidabelt lemenår der jeg vokste opp. Det krydde av disse små hissigproppene over alt. Dette var det noen av ungdommene i bygda som hadde diskutert og funnet ut at de skulle gjøre noe med. De erklærte krig mot lemenplagen og før du rakk å si ”massesuggesjon”, var alle ungdommer og barn i bygda i gang med et utryddingsprogram som en må helt tilbake til andre verdenskrig for å finne maken til. Alle midler ble brukt. Også ildpåsettelse. Men, først og fremst ”bænging”. Vi jaktet lemen med stokker i hånd og slo ned for fote. Det var gjerne i store ildtuer (klumper med gresstrå) at lemen hadde bol. Man slo derfor løs på disse ildtuene til lemen kom ut og klasket deretter til så lemenblod og små lementarmer skvatt.
Jeg blir faktisk litt kvalm ennå når jeg tenker på det. Som minstemann i flokken var jeg med mest fordi alle de andre gjorde det. Hadde jeg ikke blitt med, fryktet jeg det fort kunne gått med meg som med lemen. Jeg hadde ingenting imot lemen. Glad i dyr har jeg alltid vært. Selv gnagere som lemen, betraktet jeg som mine søstre og brødre. Frihet, likhet og brorskap fikk en hard medfart denne høsten. I høstmørket hørtes jevnlig høye lemenkvin påfulgt av et ekkelt ”klask”. Joseph Mengele hadde nok vært stolt av oss.
Akkurat som vi kjempet en forgjeves og totalt meningløs kamp mot lemen, vil nok de franske ungdommene fort oppdage at all ødeleggelse og skrekk de har påført sine medborgere, kun fører til skam og skjensel. Og færre biler å lode i…
Da jeg var liten var det alltid masse snø i november. Vi ungene jublet og de voksne klagde når snøen kom. I november var man i full gang med aking og skigåing. Man kunne ha flere blåmerker og hjernerystelser etter hopping på jet-ski eller mini-ski så langt ut i november som dagens dato.
Her er det ennå ikke snø. Nå bruker det ikke komme så mye snø i Kirkenes som det gjorde der jeg vokste opp mellom bratte fjell. Men, null snø 10. november er ikke vanlig. Det blir så svart og dystert rundt en her oppe i mørketids-land.
Full måne – Svart himmel
Nå hadde jeg ikke akkurat tenkt å hive meg på skiene og rase rundt i lysløypa så snart snøen kom. Det hender jeg gjør det også en sjelden gang. Ikke spiller jeg ishockey heller, selv om det er en ishockeyklubb her. Nei, jeg savner snøen (selv om jeg vel kan karakteriseres som voksen nå) fordi det blir så jæ…g mørkt uten den på bakken. Og så er alt vått og bløtt. Vi får jo en del nedbør, men ingen snø altså.
Å måkke snø har jeg aldri hatt noen aversjoner mot. Kanskje det året i Tromsø da vi bodde halvveis ned i bakken på en stikkvei som alltid var den som sist ble brøyta og det snødde som om neste istid skulle være like om hjørnet. Kanskje ble jeg litt lei av å måkke da. Særlig når det ennå lavet ned langt ut i mai. Etter det har det egentlig vært helt OK å jobbe med spade og snøskuffe.
Det blir litt som å være i skogen å hogge ved. Du føler deg litt mer som mann og menneske når du sliter med noe som koster litt krefter. Det blir litt mye stuekos og sofasliting ellers. Heldigvis begynner foten min å bli brukandes nok til at jeg kan spille badminton igjen. Nei, det kommer nok snø snart. Snø som legger seg og skjuler all den våte hundedritten.
Man er liksom i sin egen verden her man sitter og lager blogg. Jeg mener, det jeg skriver om er jo verden rundt meg og tanker og ideer jeg har om den. Men, denne lille bloggsaken blir liksom sitt eget lille univers.
Etter hvert er det en god del folk som er inne og leser eller kikker på bilder her. Det er jo artig. Jeg skriver jo også for å bli lest. Men, først og frems skriver jeg fordi det kan være morsomt å skrive. Den kreative prosessen facinerer meg. Å sette sammen løse tanker til noe mere. Se verden litt i perspektiv og si noe meningsfullt om f.eks. navlelo…
Og her kan jeg altså skape min egen lille verden. En som forhåpentlig flere kan kjenne seg igjen i. Har du tid til overs er det mer enn nok å lese her. Av plasshensyn har jeg måttet fjærne noen gamle bilder, så innleggene litt tilbake i tid mangler litt illustrasjoner.
Så da er det vel bare å ønske alle nye lesere velkomen til min verden…
