Melk er jo vel og bra, men i lengden er det litt for ensformig. Derfor har vi jobbet litt i det siste med å få Julianne til å spise grøt. Det gikk bra i begynnelsen. Grøten gikk ned på høykant. Men, så skjedde det noe…
Pakkene med havre- og maisgrøt fra Nestle var en stor suksess. Dosene bare økte fra dag til dag. Og Julianne smilte fra øre til øre med gøt over hele fjeset. Men, da det var gått noen uker begynte hun å spise mindre og mindre av grøten. Stadig mere måte bare spyles ned i vasken. Pappa fortvilte like mye fordi all den gode maten måtte kastes.
Man kommer jo fra et hjem der man ALDRI kastet NOE. Med en far som drev landhandel var derfor fersk frukt og nybakte brød en sjeldenhet. Det fikk kundene. Da fikk man heller trøste seg med at "bananan e jo bæst når dæm e årntli’ moden". Flekker, mugg og andre tegn på at man hadde med gammel og råtnende mat, ble gjerne tolket som tegn på at maten var EKSTRA god. Og som sagt, man kastet ingen ting. "Kaste du det bæste på heile fesken?!" fikk man høre om man ikke spiste øyet eller noe annet ekkelt.
Men, tilbake til vår lille solstråle med grøtvegring. Vi sleit virkelig. Alle mulige triks ble utprøvd. Fra hvordan maten ble servert til eksperimentering med ulik konsistens og hvem som matet henne. Ingenting hjalp og undertegnede hadde begynt å grue seg til neste møte med jordmor:
"Ja, denne lille krabaten spiser vel fast føde nå?" "Tja, fast og fast fru Blom.." "Ja, dere gir henne vel i det minste grøt?!" "Nåh, vi har jo prøvd…" "Mener du at den lille bare drikker melk?" "Ja, ho e’kje ulik faren der. He he.." "Et øyeblikk, jeg skal bare ta en telefon…… Ja, er det barneværnet?"
Nå er det jo slik at det finnes to hovedtyper grøt for spedbarn. En med sukker og en uten sukker. Min bedre halvdel som hadde stått for innkjøpene kom en dag på at det muligens var den varianten med sukker vi først hadde gitt Julianne. De vi nå hadde var i hvert fall uten sukker. Det ble kjøpt inn en pakke til, nå med sukker. Og viola! Grøtgramsen var tilbake. Det er derfor ingen tvil lenger. Julianne er ikke bare søt hun er også en ordentlig sukkerunge.
Pappa har selvfølgelig sneket inn litt av den sukkerfrie grøtblandingen når han har stått for matingen. Det har gått helt fint. Synes hun er søt nok. "Å så kaste man ikkje fuillt brukbar mat!"
For mange år siden, da undertegnede var en yngre, nyforelsket mann. Var noe av det første han gjorde da han kom på besøk til sine kommende svigerforeldre, å lage en sang om husets folk. Ikke noe sjakktrekk skulle man tro. Men, dette var en familie med mye humor, så det gikk bra. Etter å ha mimret om husets hund (Tassen) her om dagen, synes jeg det er på tide å grave fram denne "klassikeren" til glede for gamle lesere…
Oscarsgate 122 (mel. Gamle Blakken)
Oppi Oscarsgate hundr-og-to-og-tjue bor en familie som aille veit kem e. Og far i huset e en artig skrue. Men, dem der hjemme sei ikkje no’ på det. Sparkan brukes heile vinteren og dem struse. Fatrus først og Tassen ætte for å strø. Men, utpå våren, så havne dem bak huset. Der kor sparkan kommer for å dø…
Tempramentet det har dem i fra Finland. De fire døtren har arva en del kvær. Mor e lita, far han e en stor mainn. Men, i kjæften der e dem aille svær. Og blir naboan for bråkat og det heinde. Særlig om dem lar en huind stå ute å gjø. Kan du være sikker på at dem vil teinne der kor sparkan kommer for å dø…
Tre av døtren har reist langt ut i verden for å studere og lære litt om ailt. Og de gamle ønska lykke til på ferden. Hjem dem kommer, sjøl når det e kailt. For i Oscarsgate føle dem sæ hjemme. Hos mor og far, huinn og katt og vainn og brød. Ta en tur dit, så ser du at det stemme. Det e hit sparkan kommer for å dø…
Det stunder mot høst og kveldene blir stadig mørkere. De stakkars søringene som bor her oppe føler seg for en stakket stund litt mer hjemme. Men, den følelsen er nok kortvarig. Snart er det mørkt ”hele døgnet”. Vi som er vant med dette lar ikke dette påvirke humøret så alt for mye. Men, det er unntak.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for mørket. Denne irrasjonelle frykten er mest av den plagsomme sorten nå når jeg er blitt voksen. Det er også stadig sjeldnere at jeg kjenner kalde ilinger nedover ryggen når jeg er alene i mørket. For det er når man er alene i mørket at det er ordentlig skummelt. Alt man ikke kan se klart, kan sette i gang fantasien. Og i fantasien er det mye rart der ute.
Da jeg var liten var jeg ordentlig mørkeredd. De fleste barn er nok det til en viss grad. Et av mine aller første barndomsminner er fra et mørkt lite rom i huset der min mor vokste opp. Hver sommer brukte vi å dra til Vorterøya for å feriere. På høsten dro man dit for å plukke bær. En av de første høstturene ble jeg plassert alene på dette rommet for å sove. Det var som nevnt et lite rom. Øverst oppe på veggen var et lite, sprukkent vindu som jeg ikke rakk opp til. Senga lukta rart og i tillegg var det ikke så lenge siden bestefaren i huset hadde dødd. Det var nok derfor jeg til stadighet kom inn på kjøkkenet der de voksne satt, for å meddele at jeg ikke fikk sove. Jeg trodde nok mer på spøkelser og gjenferd enn på Gud og Jesus, i de dager. (I dag er jeg visstnok ”en uvaska hedning” i følge ei som kjenner meg godt…)
Det hjalp ikke så mye at de voksne på kjøkkenet prøvde å overgå hverandre i å fortelle historier om mystiske hendelser. Dauinger, gjenferd, varsel og syn haglet veggimellom når de eldste kom sammen. I et hus der det ikke fantes TV, var dette underholdning god som noen. Særlig var min bestemor, som kunne stoppe verk og blod, en god forteller. Etter en slik seanse var det ikke rart at en liten tass så spøkelsene tyte ut av de tynne, trekkfulle pappveggene i kottet han hadde fått tildelt å sove alene i for første gang. God fantasi og forestillingsevne har jeg alltid hatt og er man mørkeredd er ikke det akkurat noen fordel.
I hjembygda som selvfølgelig ikke hadde gatelys, var det å gå hjem en sen høstkveld også en prøvelse. Det var liksom trygt så lenge man var der utelysene på husene ennå lyste litt opp. Men, så snart jeg kom utenfor disse feltene måtte jeg springe som en galning. Med hjertet langt opp i halsen, jaget jeg av gårde til jeg kom til en ny opplyst plass. Flere hus sto også tomme og disse var ekstra skumle. Spesielt ett gammelt, hvitt hus midt i bygda gjorde meg ekstra engstelig. Hver gang jeg løp eller syklet forbi syntes jeg at jeg så noe der inne. Samtidig følte jeg en slags dragning. Jeg fantaserte om å gå inn i huset og møte spøkelsene. Det hendte faktisk noen ganger at jeg ble stående på veien nedenfor å stirre som hypnotisert inn i de tomme vinduene. Det endte alltid med at jeg plutselig skrek som besatt og løp alt jeg kunne til jeg kom hjem. Ikke rart at jeg ble en god sprinter…
Så mye bedre var det ikke hjemme i eget hus. Når jeg ble stor nok til å være alene hjemme var det for flaut å innrømme at man var redd for spøkelser. ”Spøkelsa finns ikkje! Tenk på nokka ainna…” fikk jeg høre om jeg ymtet frampå om overnaturlige ting. Jeg prøvde å trøste meg selv med at alle lydene jeg hørte, sikkert hadde en naturlig forklaring. Knirket i trappa var nok treverket som beveget seg litt og ikke en dauing som kom listende ned fra mørkeloftet for å ete meg levende. Skrapinga på stuevinduet skyldtes nok klestørken på snora utenfor og ikke draugen som hadde slept seg opp fra fjæra til huset vårt for å dra meg med seg ned i dypet. Ulinga fra loftet kom nok fra gjennomtrekk. At en flokk sultne varulver skulle stå øverst i trappa og ventet på meg var lite sannsynlig. Vampyren som nettopp hadde smelt igjen kistelokket og var på vei opp fra kjelleren for å bite meg i hjel var nok bare et fantasifoster. Åpne vinduer som smeller igjen er likevel nokså ekkelt.
Likevel var det ikke alltid jeg klarte å rasjonalisere alt skrømtet vekk. Da var det bare en ting som hjalp. Sang. Høytsynging av Tutti Frutti og Hound Dog hjalp som oftest. ”A-wom-bop-a-lula” og alle spøkelsene flyktet i panikk! Om jeg da leste litt i en bok holdt de seg så langt unna at jeg etter en stund turte å legge meg til for å sove. Men, så var det marerittene da.
Et mareritt husker jeg ennå. Dette fordi jeg hadde det flere ganger. I drømmen hører jeg temamelodien til serien om bjørnen Colargol. Sangen kommer fra naustet nedenfor det hvite huset jeg var så redd for. Jeg går sakte nærmere naustet og går rundt og rundt det, inntil sangen stopper. Da går jeg på tross av at jeg egentlig ikke vil det, inn. Og innenfor er det en haug med beinrangler som strekker seg mot meg. Etter å ha kommet til denne delen av drømmen våknet jeg alltid og skrek som en stukket gris. Foreldrene mine hadde problemer med å skjønne hvorfor jeg begynte å gråte så snart bjørnen Colargol kom på TV…
Som sagt er jeg ikke lenger så mørkeredd. Med ei lita jente i huset har man ikke tid til å gruble over alt som befinner seg i dunkle kroker og mørklagte rom. Det skjer kanskje noe med en når man går fra å være den som trenger trøst, til å være den som trøster.
Etter å ha vært en tur til Vadsø og oppholdt meg i min svigermors hus noen dager, var det et navn som stadig dukket opp i tankene mine. Tassen var hunden de hadde da jeg ble sammen med min kjære. Tassen var noe uberegnelig for fremmede (særlig barn) og tok sin siste tur for noen år siden. Men, han var den som alltid tok i mot meg med åpne poter… Jeg har egentlig alltid vært særdeles skeptisk til alle hunder. Glad i dyr, men hunder kan jeg egentlig unnvære. Tassen derimot, var mer enn bare hund.
Tassen
To ører ble spisset, en hale dasket mot teppet. Det livnet til hos en som lå og tok seg en lur. Om man satt inne og var sur og bare deppet, var det bare å si det forløsende ordet: TUR. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Du stakk av og kunne bli borte flere netter. Men, du var lett å like og alltid like lett og be. Du var sær, egenrådig og hørte dårlig etter. Men, sa man det rette ordet ble du alltid med. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Om man hadde mye godt å komme med, var det slett ikke sikkert at løpet var kjørt. Det var ikke alt du egentlig merket deg ved. Men, en setning visste man, ble alltid hørt. Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?
Juliannes mamma er på en av sine sjeldne jenteturer på byen, så pappa må folde fortet i kveld. Så langt har det gått greit. Stor porsjon med grøt gikk ned på høykant og badinga var en suksess. Og snart skal vel Julianne sove og da bør det gå enda greiere. Bare hun ikke forvandlere seg til sitt alter ego Umuli’anne da…
Må bare si jeg beundrer alle alenemødre (og enda mere alenefedre) som må gjøre alt alene. Det er svett nok å være to om alle oppgavene. Alene går det en dag eller en helg, men hele livet… No way! Pappa har alt for mye han også skulle gjort til at hver våkne time skulle ofres til å bare tenke på bleier og grøt.
Etter litt "slossing" har nå Julianne funnet roen. En skvett varm melk hjalp mye og plutselig var bare øyelokkene så tunge. (Umuli’anne ser vi i det hele tatt svært sjelden noe til.) Pappa blir like lettet hver kveld når søvnen setter inn. Ikke fordi jeg er lei av det vesle krapylet. Tvert imot, men sjelden ser du en mer fornøyd unge enn en som nettopp har sovna. Og så er de jo om mulig, enda søtere når de sover…
Har nettopp sett The Incredibles. En animasjonsfilm der alle i familien har superkrefter. Artig film, men den fikk meg til å tenke…
Hvorfor finnes det ikke superheltfilmer med folk som er super på noe som er mulig? Her er noen superhelter jeg kunne tenkt å se en film om:
Mr. Polite: En superhelt som er så høflig og ordentlig at alle hans fiender blir som små barn igjen og ikke tør gjøre noe galt i frykt for å bli satt på plass av Mr. Polite.
Superorganizer: Denne superhelten kan rydde opp i et hvert kaos og alfabetiserer sine fiender.
Cleanman: Vasker og rydder alt som er skittent og rydder unna slemmingene sammen med Superorganizer.
Mammadamen: Hvem som helst får dårlig samvittighet når skravla på Mammadamen starter opp. Alle skurker ønsker å være snill når Mammadamen får snakket til dem.
Sjarmkvinnen: Sjarmerer alle i senk. Ett smil og du legger bort alle planer om overtagelse av verden.
Morroklumpen: Får alle til å le og glømme alle onde forsetter. Gift med Sjarmkvinnen.
Det er sikkert flere mulige superhelter jeg ikke har kommet på. Men, viktigst er at alle har og utnytter evner vi alle har. Bare til det aller ytterste. Man trenger ikke være supersterk for å redde verden!
De stolte foreldre måtte jo få Julianne døpt en gang. Dagen hadde kommet i går og sammen med 4 andre jenter skulle gullungen døpes i KIrkenes Kirke. (The Church of all Churches…) Alle, unntatt hovedpersonen selv, var vel spent på hvordan dette skulle gå. Og bra gikk det.
Mange hadde kommet, fra fjærn og nær. Fra tanter fra Nederland til gamle naboer. Været var sånn passe først på dagen, men tok seg veldig opp utover dagen. Etter flere dager med drittvær var det som et tegn fra oven når sola brøt igjennom da vi kom ut på kirketrappa. At Julianne er et solskinnsbarn visste vi. Kanskje vil hun også skinne alle dager…
Til koldtbord kom ca. 20 stk. og da var den relativt store stua vår ganske så sprengt. Det gikk fint tross trengselen. Ingen begynte å sloss da vi kom til kakene heller. Den eneste form for fysisk utskeielse var en lengre crockett turnering i hagen. Folk kom og gikk, pakker ble pakket ut og hovedpersonen selv bare smilte og lo. Det er vel fint å være populær og med alle de fine gavene hun fikk følte hun vel at det var på sin plass å vise seg fra sin beste side hele dagen. Det vil si, nesten hele dagen.
Hanne og Julianne
Selv om Julianne “stompa av” i 8 tida, fortsatte feiringa. Og til slutt endte noen av oss faktisk opp på byen på en pub. Fant ut at “banfoten” trengte å krympes mere. Gamle tradisjoner blir som nye! En kjenning vi traff der lurte på om presten satt hjemme og passet barnet. Vet ikke om det er tradisjon her i Kirkenes, men min mor gjorde i hvert fall den jobben. Da vi kom hjem igjen lå en stor, skummel tøyhund som Julianne hadde fått, i yttergangen og holdt vakt. Bestemor-humor… Alt i alt en flott dag og vi tre kan jo her og nå takke alle som kom og gjorde dagen til det den ble. Tusen takk!
