Som nevnt i forrige innlegg er min eneste form for jakt, jakten på bær. Mer sanker en jeger, altså. Dette er nok litt tilfeldig at det er blitt sånn. Tror jeg i hvert fall? 

Mulig jeg har mer kontakt med min feminine side enn vanlig er. Eller kanskje det rett og slett skyldes faderns gamle hagle som aldri traff noe. Dessuten er det gjerne både kaldt og ufyselig vær i jakttida. Men, mens multebær og blåbær ennå kan plukkes, er været som oftest på sitt beste. Tidlig høst er da det virkelig kan bli varme her oppe.


I blåbærlyngen
Blåbær til alle

Det viktigste er likevel at man kommer seg ut av huset og opplever naturen på sitt beste. Og da er høsten rette årstid. For meg som avla jaktprøven for bær i 3-årsalderen og har svart belte i multebær, brukes bøtte og bærplukker ofte i denne tiden. Multebæra er for lengst i boks. Blåbæra det samme. Der hjalp også Julianne til med sanking. Men, da ble fra-hånd-til-munn metoden hovedsakelig brukt. Det som av og til havnet oppi koppen hun hadde med ble ikke lenge der.

 

Nå nylig avsluttet jeg krøkebærsesongen. Krøkebæra (eller kreklingen om man vil) er den siste bærsorten som bringes i hus. Tyttebæra plukkes omtrent på samme tid. Men, ikke av meg. Tyttebær smaker æsj! Krøkebærsaft derimot er både sunt og godt. I tillegg skal den visstnok være både magisk og motvirke kreft! (Se omtale og oppskrift på Althelse.com) I går gjorde jeg ferdig 3 liter krøkebærsaft som ble helt på halvliters plastflasker og frosset ned. Hvor magisk den er vet jeg ikke. Men, nå kan jeg i hvert fall trylle den fram og ha den drikkeklar i løpet av få timer. Selvgjort er velgjort!

 

Dnort

Noe jeg tar som en selvfølge, er for andre en sjeldenhet. Det jeg kan gjøre når som helst, må andre planlegge i månedsvis. Jeg kan bare gå ut av døra. Andre må reise i mange timer før de er der. Mange som regner seg som "friluftsmennesker" må slite og slepe som slaver i timesvis for å få noen korte timer med friluft til rådighet.

Av og til kan man nok ønske seg til mer urbane strøk. Ikke det, jeg bor jo i en by. Om man kan kalle Kirkenes det. Men, det er bare ca. 5000 mennesker som bor her og det langt til neste by. Av og til, og det er ikke så sjelden, tenker jeg at jeg kunne hatt mye moro i en stor by. Og like ofte tenker jeg at det bare er tull. Som småbarnsfar finnes det nesten ingen fordeler med å bo i en stor by. Alle som har kjempet for barnehageplass, lekeplass og husplass i Bergen, Oslo og andre storbyer skjønner nok hvor jeg vil hen.

Full oversikt
Dnort blogger på gamlemåten – I ei turbok ved varden oppafor Nordeidet

Når man har vokst opp på landet der frisk luft og masse tumleplass er en selvfølge, skulle man jo tro at det kan bli vel tøft å flytte til storbyen og bo på 14 kvadrat. Jeg vet om flere som gjør det i Oslo og påstår at de har god nok plass. Og så er det jo bare å rusle ut i Nordmarka om man absolutt må klemme et tre eller lukte på blomstene…sukk…

Dem om det. For at jeg skal trives vet jeg at det er en del ting som må være på plass før jeg kan si – Her vil jeg bo!
Her er en liten liste:

– Slippe å bekymre meg for at lufta jeg puster inn sakte men sikkert dreper meg og endrer DNA'et mitt. Frisk luft er mer enn bare å kjenne vind i ansiktet.

– Kunne dra ut i skogen og være der i timesvis uten å støte på joggere hele tiden. Vi var en tur i Pasvik og hugde ved i dag. Muliheten for å støte på bjørn var større.

– Slippe lange bilkøer for å komme meg på fjellet. Jeg bor der!

– Velstelte hager kan være flott, men om det er alt du ser blir du fort lei. Jeg hadde heller ikke klart å bo alene langt fra folk. En plass midt i mellom med kort vei til både det urbane og det rurale passer meg best. Byer som Kirkenes er perfekt sånn.

– Å dra på fisketur i båt, i en elv eller ved et fjellvann er noe de fleste kan sette pris på. Jeg kan gjøre det når som helst. Dvs. om jeg kjøper meg båt eller fiskekort…

– Bærplukking er noe alle burde prøve. Bedre terapi for overspente hjerner og muskler skal man lete lenge etter. Du kan betale tusenvis for psykoanalyse og selvutviklingskurs eller plukke bær gratis. Velg selv.

– Jeg har aldri vært så interessert i jakt. Ikke det at jeg er i mot å drepe dyr. Jeg var fast "holder" når sauene på gården jeg vokste opp på, skulle slaktes. Uansett bor jeg midt i et jakt-eldorado. Elg, rein, rype, hare, storfugl, småfugl mm. går bare (og flyr) og venter på å bli middagsmat rett i nærheten. Og jaktprøven kan jeg nok komme til å ta. Fruen har tatt den.

I det hele tatt handler det vel mest om å kunne velge om man vil være sosial eller rusle for seg selv i egne tanker. Og samtidig føle seg som en del av naturen og ikke bare kulturen. Jeg vil ha både i pose og sekk og jeg får det her jeg bor. Samt en haug med muligheter til å gjøre ting jeg ikke ennå har gjort. Og flyplass har vi også her…

Dnort 

Hvorfor heter det "å bli tatt ved nesen"? "Ved nesen" må vel være ved siden av nesen. Altså kinnet. Kan man ikke bare si "tatt på kinnet", da?!

Ja, sånn kan man spørre. I hvert fall gjør jeg det. Det er ikke alt som er like lett å skjønne. "Trøtt som en strømpe" for eksempel. Hva er så trøtt med strømper? En hullete og godt brukt strømpe kan man vel si er trøtt, men likevel…

Tatt ved nesen
Bestemor blir tatt PÅ nesen

Ord og uttrykk har alltid facinert meg. Språkinteressert som jeg er. Det kan det se ut til at vår lille Julianne også er. Hun har nå snakket i ca. 1,5 år, men kommer nå ikke med så vanskelige spørsmål. "Ka e det?" brukes fortsatt flittig. "Kor e mamma?" og "Kan vi se film?" likeså. Må vel egentlig si at jeg gleder meg til de vanskeligeste spørsmålene. Det er da man kan få bruk for litt av kreativiteten sin.

Appropos trøtt. Her i huset sier vi ofte "trøtt som en høtt" og "mett som et spett". Like greit å gjøre det helt uforståelig med en gang. Ordtak blir fort umoderne så fort som språket forandrer seg. Og nå kjenner jeg at jeg er litt sliten… som en eeeeh… nøtteliten? Så da får jeg bare avslutte.

Altså, Nøtteliten gjorde jo ikke annet enn å hoppe fra tre til tre og erte andre dyr. Klart man blir trøtt av det!

Dnort 

Som småbarnsfar kommer man ikke unna høytlesing av bøker om Mummi, Ole Brumm, Postmann Pat, Byggmester Bob, Lærhomsen Hugo osv. Det kan til tider bli vel mange bøker. Særlig når stadig nye kan lånes på biblioteket. Så hva med blader for de små?

Alle aldre, legninger, interesser og særinteresser har sitt eget blad. Scooter i Skuddet, Hekleheftet, Lakk og Lær, Nøttenytt, Drit og Dra og Vi over Hundre selger alle som hakka møkk. Nordmenn kjøper blader som aldri før. Og stadig fler kommer til og vil ha oss til å bruke mer av de pengene vi tror vi har. 
Når det gjelder barn har likevel valget vært enkelt, lenge. Donald Duck og andre tegneserier har regjert siden kongen gikk i kortbokser. Dette har en publikasjon ved navn ElleMelle tenkt å gjøre noe med.

image122
Den engelske versjonen

ElleMelle er et blad med tegnede historier, oppgaver og spill og er både innholds- og fargerik. Første nummer er ute i salg nå og undertegnede har fått ett eksemplar. ElleMelle er den norske versjonen av et blad som heter Pomme D'api (Bayard forlag) i Frankrike. Og fransk er det. Alle bidragsyterne har franskklingende navn. Dvs. alt er selvfølgelig oversatt til norsk. Men, det finnes altså ikke en eneste historie eller tegning av norske forfattere i bladet.

image123
Sjørøverbamser burde slå an

At bladet har kommet ut i flere europeiske land i mange år, borger for kvalitet. Og innholdet er bra det. Det eneste ankepunktet jeg har er at bladet blir litt vel koselig og at det norske preget er totalt fraværende. En lovende start likevel. Så gjenstår det å se om man noen gang vil kjøpe et sånt blad. Noen gamle årganger med Donald Duck og flere runder på biblioteket virker også fristende.

Dnort