Måned: april 2012

Fagforening er gøy! NTL Nav hadde representantskapsmøte på Klækken Hotell fra 25. til 27. april. Sånn ser det ut når pappa passer på ansattes rettigheter.

Bare så det er sagt. Sånne møter er slitsomme og langtekkelige om man ikke klarer å engasjere seg i det som foregår. Og da må man i tillegg lese mange og laaange dokumenter. Men, jeg synes altså det er flott å få kunne være med å bestemme og legge føringer for framtidas arbeidsliv. Og så tar jeg gjerne noen bilder underveis…

Annonsørinnhold

Trendy vårjakker: Disse får frem vårfølelsen

Elever fra Ringerike Videregående skoles musikklinje sto for åpninga. De både sang og spilte bra. Innslag av egenkomponert musikk trakk opp. Vi var vel alle enige om å sende dem videre til Oslo…

NTL sin øverste sjef John Leirvaag var med på å åpne han også. Han var temmelig forbanna på Staten som ikke vil forhandle om noe som helst. Bjørnevatns store sønn Even A. Pettersen (nr. 2 til høyre for taleren) var med på å styre ordet.

Diskusjonene gikk livlig i pausene og det var mange som trengte å snakke sammen før avstemningene. Og avstemninger var det nok av! Catrine R. Aronsen (blondina i sentrum av bildet) fra Vardø var en av de som ble valgt inn i styret. Forøvrig sammen med tidligere nevnte Even. Øst-Finnmarkingan stiller opp når det trengs!

Liv Tone Lind fra Ingen Grenser hadde ikke Lars Monsen med seg. Men, hadde en historie å fortelle. En som rørte fler av de som hørte på. Den handlet mye om å slåss mot byråkratiet. Hun skal forresten gifte seg til høsten!

Etter at de fleste avstemningene var unnagjort og nytt styre var på plass, var det på tide å løsne litt på snippen. Musikken var det Christiansand String Swing Ensemble som sto for. Og ja, det svingte.

I løpet av møtet var det to av deltagerne som fylte bursdag. At bildet er noe uklart skyldes ikke at de to var bedugget. En noe ustødig fotograf med nytt mobilkamera får ta skylda.

Utenfor hotellet satt ei lita jente og venta. Kanskje på sommeren, for våren var så absolutt kommet. Og hotellets ansatte var i full gang med våronna.

Inne i en av hotellets to store konferansesaler holdt nyvalgt leder Hanne Nordhaug en fin avslutningstale på fredag. Blomster ble delt ut og noen tårer ble kanskje felt. Forandring både fryder og får fram følelser.

Til slutt var nok de aller fleste enige om at det hadde vært et godt rep.møte. Og før vi dro hver til vårt rakk vi nok en velsmakende lunsj. Maten på hotellet var 1. klasses.

På veien hjem fra møtet skrev undertegnede, som var oppe på talerstolen flere ganger, et langt og engasjert innlegg til fagorganisasjonens eget blad. Så får vi se om det dukker opp i en framtidig utgave av Gaiden.

Dnort

En pakke var kommet i posten. Fra Alvdal av alle steder! Hva i all verden, i hvert fall Alvdal, kunne det være..?

Pakkelappe fra postmannen betydde at noe stort hadde ankommet. Noe vår ellers så staute og stødige postmann, ikke klarte å presse ned i den store postkassen vår. Eller var det noe som var så bra at han håpet at pakkelappen vår ble borte innimellom all reklamen. Pakker som ikke hentes blir nok postmannen sine. Vi fortet oss ned til postkontoret. Det var lørdag og alt stenger tidlig da. Kanskje var vi for sent ute? Kanskje satt allerede postmannen og lekte med Lego Friends, spilte Wii eller spiste multekrem, eller hva det nå var denne slampen av en postmann hadde tusket til seg…

Annonsørinnhold

Trendy vårjakker: Disse får frem vårfølelsen

Postkontoret var ikke stengt, selv om det var sent på lørdagen. Heldigvis! Og pakken var der. Stor og rød og med Alvdal-krumelurer på. Tung var den også. Og definitivt hard. Alle kjennetegn på at det er en skikkelig bra pakke, hadde den. Alle de andre tingene vi skulle gjøre i byen, tok uvanlig lang tid denne lørdagen. Eller det var nok det at man måtte vente med å åpne, som strakk ut tiden.
Men, den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves. Selv om Julianne lettere pessimistisk uttalte: “Det e sikkert bare klær og sånt inni”, håpet hun jo på noe hardere enn klær. Og det var det! Joda, noen klesplagg var det også. Faktisk ikke så værst de heller. Og så var det noen Donaldpocket-bøker. Men, hadde postmannen vist hvilke skatter som lå innerst i pakken, hadde han nok lurt den med seg hjem…

På den andre siden, hadde nok postmannen blitt avslørt fort. En statsansatt med så mye perler, smykker og armbånd på seg er et meget sjelden syn. Julianne var over seg av begeistring og brukte ord som fantastisk, kjempebra og nyyyydelig. Alt måtte prøves på med en gang. Drømmene om å bli filmstjerne virket plutselig ikke så fjærne. Hvilke fotomodeller ville vel satse på å overleve i bransjen uten en smykkepung av dette kaliberet? Pikerommet ble plutselig så mye mer fargesprakende. Men, det var slett ikke bare der det ble fargeglede. Som den gode sosialisten hun er, delte selvfølgelig Julianne godene.

Denne helgen hadde hun besøk av to mus. Musi og Mina er to mus som bor i en gul pappeske og som hver helg blir med hjem til en av klassekameratene til Julianne. Denne helgen hadde de vunnet selveste lykkeloddet. Et opphold hos grevinnen av Prestefjellet er rimelig eksklusivt. Og når det så sammenfalt med helgen da Alvdalspakken kom, kunne de ikke ha timet besøket bedre. Selvfølgelig måtte Mina få prøve noen av smykkene. Spesielt det røde perlebåndet falt i smak. Musi og husmusa Ole holdt seg litt på avstand når smykkene skulle prøves. Men, de syntes Mina ble flott. Mina svinset lenge rundt med røde perler over hele seg. Og så fikk Julianne en god ide…

Musefest! Det måtte jo bare bli musefest. Med litt lyseffekter fra sirkus og egenkomponerte partylåter, ble festen i senga en stor suksess. Låter som “Museparty tonight”, “Hoppe i senga” og “Power to the piiiipol” sto på spilleplanen. Det er strengt talt ikke lov å hoppe i senga. Men, sidene musene var små og senga stor, ble dispensasjon innvilget. Musefesten måtte riktignok avsluttes da Musi snublet i et smykke, falt ned fra senga og forstuet halen. Dessuten likte han heller dårlig husmusa Ole sine tilnærmelser overfor Mina. Musi og Mina er gift, men har ennå ingen barn. Etter en liten tenkepause ble alle enige om at en tur på restaurant kunne hjelpe på stemningen.

Husmusa Ole fikk også være med på restauranten. Men, på betingelse av at han holdt seg litt for seg selv. Og etter litt smelta ost fra pizzaen og noen dråper brus til musene, var alle enige om at dagen hadde vært fin. Senere på kvelden tok alle badstu. Det var også den eneste delen av dagen der Julianne ikke hadde noen perler eller armbånd på seg. Og så måtte hun nesten ta av seg smykkene da hun, sliten men fornøyd, la seg.

Dnort

Det nærmer seg vår. Mye tyder på det. Ikke bare de klassiske vårtegnene med hestehov i grøfta og tjeld i fjæra. Det er mange fler vårtegn.

Vi gikk oss en søndagstur i finværet. mer eller mindre frivillig. Og pappa tok som vanlig med kamera. Så her kommer noen bilder med mer eller mindre sikre vårtegn.

Nede i Jomfrulia har beboerne på øversida av stien, som jo brukes daglig av resten av folket på Prestefjellet, begynt sin årlige vårreingjøring av gårdsplassen. Det finnes selvfølgelig ingen andre plasser enn Jomfrustien, å dumpe vinterens etterlatenskaper. Ingenting er vel mer vår enn å snuble seg gjennom steinharde isklumper.

Nede på E6 er det nok av store vanndammer å plaske i. Julianne fikk dispensasjon av fotografen til å hoppe litt i en av dem. Heldigvis kjører bilene der så fort forbi at vannet raskt blir sprøytet vekk, og opp på fortauet. Sånn unngår man oversvømmelse av veien og vannplaning. Og en frisk dusj tidlig på morgenen kan jo være på sin plass for trøtte mårratryner.

Resultatet av Consto sitt arbeide med å rive gammelskolen begynner også å tine frem. Kanskje ikke så mye å vise frem. For arbeidet der har gått i stå for mange måneder siden. Noe som gjør at skolebarna nesten ikke har noe uteområde å leke på. Lettere å holde oversikten i skolegården, blir det jo.

Julianne fant en fin isbit som var veldig fristende å slikke på. Men, som vanlig fikk hun formaninger om å la det være. “Både hunda og katte kan ha vært å tissa på den!” Vi brukte den heller til et kunstfoto med fruen som motiv. “Gravid i motlys” har bildet fått som tittel.

Etter å ha sett så mye is som smelter, fikk man jo lyst på litt is som var garanter fri for animalske etterlatensskaper. Og så fungerte det som grei motivasjon midtveis. Hurtigruta lå ennå ved kai, så vi gikk ombord. Alle tyskerne og amerikanerne var ennå på land for å se på røytende reinsdyr, smeltende snøhotell og for å kjøre hesblesende hundespann.

For å gjøre turen en anelse mer spennende, hadde pappa fått det for seg at vi kom til å finne minst ti kroner som hadde tint fram, en plass i veikanten. Han hadde til og med drømt om det natta før! Men, uansett hvor mye man gikk med nesa i asfalten, var det bare søppel og hundebæsj å finne. Kanskje var alt av verdi vasket vekk og skylt ned gjennom et av de mange kumlokkene fra Ulefos Jernværk.

Utbyttet av turen regnet i penger, ble nok heller magert. Nå som alle betaler med bankkort, er det vel liten sjanse for at man skal kunne finne mistet skillemynt. Ellers var utbyttet av turen rikt på karakterbyggende mosjon. Selv om veien hjem igjen kunne virke noe lang, var alle (dvs. alle med stemmerett) enige om at det hadde vært en fin tur i solfylt vårvær.

Dnort

Det er vel absolutt ingen tvil
Påskeferien fremkalte smil
Og vi smiler her fremdeles
For smil er skapt for å deles