Som småbarnspappa er jeg nok ikke alene om å synes det er helt OK å jobbe igjen når helga er over. Ikke fordi jeg fylles med arbeidslyst hver mandags morgen. Det er bare det at det kan være ganske slitsom å ha fri.
Jeg må jo først nevne at det mest er moro med små barn og vår lille Julianne er ikke noe unntak. En go'unge på alle måter. Og heldigvis er hun både nysgjerrig og utforskende. Samt glad i å prate. Det betyr igjen at hun er en aktiv krabat. Og slike aktive krabater krever mye. Ikke bar oppmerksomhet, men også at vi voksne er aktive. Nå har aldri jeg vært av de som kan ligge lenge stille på en sofa eller sitte timesvis forran TV. Men, det kan jo være godt å slappe litt av innimellom. Med Julianne blir det vanskelig. Og enkelte helger, helt umulig.
Julianne henger i
I gamle dager hadde man barnearbeid. Barna måtte hjelpe til i hjemmet og utendørs. Og så hadde man store barekull. Altså ble de tatt med på nødvendige aktiviteter eller de passet hverandre. Det var ikke nødvendig å tenke på ting å gjøre for å aktivisere dem. Det gikk av seg selv. Jeg har ofte hørt eldre si noe sånt som: "Vi kjeda oss aldri. Vi hadde ikke tid til det!" Og jeg tror dem. Selv ikke om skolen under krigen ble bombet til pinneved, var det noen sjans for å gå og drive dank. Hjem og hjelpe til måtte man, ellers måtte lillesøster passes.
Så da er vel løsningen å få flere barn? Slik at de har lekekamerater i hjemmet. Kanskje det. Men, akkurat nå har vi det nå slik at Julianne er enebarn. Og da er det bare å stille opp, for noen besteforeldre eller andre slektninger finnes ikke i nærheten. Moderne familier skal jo helst kunne flytte hvor som helst i landet pga. jobb. Og det har også vi gjort. Riktignok før vi fikk barn. Barnehagen er derfor helt avgjørende for at vi begge skal kunne arbeide.
Vi kunne prøvd å la henne hjelpe til med flere ting i hjemmet. Det aller meste er hun likevel for liten til å gjøre alene. Ikke det, hun klarer fint å dra ut alt papiret på dorullen alene. Mors intimhygienprodukter dekorerer hun gjerne badegulvet med uoppfordret. Og skittentøyskurven tommes i en fei, når som helst. Men, dette er jo ikke akkurat så veldig nyttig. Så da er det best å bli med på leken, slik at små og store hjemmeulykker unngås.
Når helgen så nærmer seg slutten, er det derfor ikke sjelden at man tenker med lengsel på bunken med saker som venter på jobb. Der kan man i hvert fall sitte stille og jobbe i eget tempo. Men, jeg klager ikke. Jeg kan vel konstaterer at når foreldre før var siten på slutten av dagen, var på grunn av mye arbeid. I dag er det heller på grunn av mye fritid!
Dnort
