Har mye jeg skulle skrevet om det forferdelige som skjedde i helgen. Men, jeg mangler for en gangs skyld ord. John Lennon får si det for meg. Akkompagnert av bilder tatt i tiden før 22.07….
Imagine there’s no Heaven It’s easy if you try No hell below us Above us only sky Imagine all the people Living for today
Tore På Sporet går nå i sommer i reprise på TV’en og er et program jeg sliter med å la være å se. Som adoptivbarn er det kanskje ikke så rart at min vanlige kynisme forsvinner så snart Mr. Strømøykommer på. Men, hva med meg selv? Min historie som lørdagsunderholdning?
Nå var det slik i mitt tilfelle at jeg selv gjorde jobben. Jeg tok kontakt med de rette myndighetene så snart jeg hadde passert 18. Da jeg ble adoptert bort i 1969 var det hemmelig adopsjon. Dvs. at om ikke adopsjonslovene hadde blitt endret i på slutten av 70-tallet, ville jeg aldri fått vite hvem som var mine biologiske foreldre. Og det hadde sikkert gått greit. Sannheten var kanskje ikke så spennede som jeg hadde fantasert den til å være. For jeg var nesten hundre prosent sikker på at så spesiell som jeg er (hvem er ikke det, forresten?) måtte jeg bare være kjærlighetsbarnet til noen meget berømte og begavede foreldre…
I min fantasi- Tore På Sporet episode skulle dette innslaget ha vært med: (Linkene som er lagt inn er vesentlige for historien, så klikk på dem også.)
Tore: Å så tell et brev vi har fått fra hain Dnort. Hain skriv: “Hei, Tore. Du er min siste utvei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut hvem som er faren min. Jeg er adoptert og da jeg tok kontakt med adopsjonsnemnda for å finne ut hvem foreldrene mine er, fikk jeg bare vite hvem moren min er. Faren min er ført opp som ukjent. Moren min har ingen aning om hvem han kan være. Selv har jeg alltid tenkt at det må være Paul McCartney…”
Resten av brevet skal æ itj læs, men det mora har fortalt Dnort, haindle om ei ung og lettlurt Tromsøstudine, ein sommer som språkstudent i London i 1968, nokka som kailtes “love-in” og ett utall mulige fedre. No kain det vær at nån av dokk tenke: Tore, no e du på jordet. Det her blir for drøyt på ein lørdagskveld. Det samme tenkte æ. Heilt til æ slo opp på Wikipedia på ordet love-in. Og æ fant bl.a. denna sida som vise til et magasin om fenomenet som dessverre ikke e tilgjengelig på nettet lenger. Men, æ ga mæ itj der. Og æ tok kontakt med utgiveran. Og det viste sæ at i nettopp dettane magasinet va det en liste over en del av dem som deltok på den einaste love-in som ble arrangert i London denna sommer’n. Det va åsså nån meget kjent celebriteta til stede… Ja, Dnort du e vel spent no?
Dnort: Ja, det e ikke fritt. Man har jo hadd mange teoria sjøl opp gjennom tida. Og når man e lagd en gang i august 1968, så har æ jo vært innom et par mulige fedre med kjente navn. E det han Paul McCartney? Eller kanskje John Lennon….
Tore: Du skriv i brevet ditt at du e musikalsk. Nærmest kronisk opptatt av musikk. Så da e det vel ikke rart at det e innen musikkens verden at du har tenkt at faren din kan befinne sæ?
Dnort: Ja, for så vidt. Og æ e jo klar over at det finnes en ørliten sjanse for at det kan være en kæm-som-helst. Men, får æ treffe han Paul snart? Han John e jo dau, så…
Tore: Nåja, Dnort. Både du og seeran skal snart få vite kem faren din e. Men, først må æ vise dæ ein repportasje som æ har lagd. Hoild dæ godt fast i stolen. Dettane blir det nok TV-historie av…
(Voiceover) Vi har hatt mange rørandes og fine innslag her i Tore På Sporet. Men, den turen æ la ut på en tidlig grå vårdag over til England, kommer æ nok tel å huske lenge. Nokka mer utfordranes og spennede oppdrag har æ vel neppe hatt! Æ la ut på turen med et par gamle foto av mora tel’n Dnort og ei lista over deltakera på ein forlengst glømt hippiesammenkomst. Sjansen for at nånn av deltakeran huska dennan love-in i det heile tatt, antok æ for å være minimal. Langt mindre at dem sku huske ei av de mange blondinan som va tel stede… (Innklipp av bilder og musikk fra The Beatles sin All You Need Is Love) (Voiceover) Framme i England venta det mæ mange merkelige samtala med overraska menn. Vi gikk fra dør til dør. Deinna gangen tok vi itj sjans på å bruke tellefonen. Nån av dem vi va i kontakt med har nok mange av dokker hørt om. Andre va heilt ukjent. Atter andre va gått bort… (Man, hører nå The Long And Winding Road i bakgrunnen)
Dnort: Kom igjen! E det han John Lennon da? Du spilte jo en av hannes låta først…
Tore: Så du trur altså at det e en av de i The Beatles som e faren din, Dnort? London va itj nån liten by, sjøl så langt telbake som i 1968…
Dnort: Ja, eller nei, æ e sikker no. Spørsmålet et bare kem av de to det e!
Tore: Det hadd blitt et utrolig kort program om vi itj sko vise repportasja åsså. Dennan har æ i tellegg brukt mytji pæng på. Føll med videre…
(Voiceover) (Back In The USSR spilles i bakgrunnen) Etter mange forgjeves forsøk på å få tak i en av deltageran på denna love-in, sto endelig lykken oss bi. Sjølvaste Sir. Paul McCartney hadd innvilga oss audiens på gården han har oppe i Skottland. Det va ein smule nervøs Toremainn som banka på døra. Ingenting skjedde. Vi va akkurat i ferd med å gå, da døra eindelig åpna sæ. Og der sto hain og så sa hain: “Hello Tore, I’ve been waiting for you…”
Dnort: Æ vesste det! Æ hadde sagt det samme…
Tore: He he, Dnort. No må du slutt å avbryte repportasja. Æ skjønne at du e utålmodig etter 42 år i uvisshet. Men, aillt e nok itj heilt som du trur…
(Voiceover) Hain Paul ba mæ sette mæ ned. Framfor den varmandes peisen hans lå sauhunden hans Martha og sov. Det va godt også for et slitent NRK-team å slippe inn i varmen. Og det sku vise sæ at Sir. Paul hadde tenkt å slippe oss inn i en hemmelighet han lenge har gått og bært på. (Octopus’s Garden fades opp i bakgrunnen) Herr McCartney innrømma å kjenne igjen den nordiske blondina. Men, itj fra denna Love-in i august 1968. Han bedyra at det itj, va han som va faren. Hain va nylig blitt sammen med Linda Eastman på deinna tida. Hain kunne derimot fortelle at det va ein ainna i gruppa som hadd betrodd sæ tel han. I The Summer of Love hadde dettane medlemmet av The Beatles hatt et kort eventyr med ei viss studina frå Tromsø…
Dnort: Så da e faren min dø da? Rart at du enda ikke har brukt “Imagine” som bakgrunnsmusikk…
Tore: Enka etter John, Yoko Ono, lot oss itj bruke musikken han lagde etter The Beatles, i dettane programmet. Men, det va heiller itj nødvendig. Og mora di har nok itj fortalt dæ heile sannheta. For det hain Paul fortalte oss va om en tur tel Middelhavet og to uker om bord på Peter Sellers sin yacht.
Dnort: Men, det va jo da… Dem va bare tre ei stund… Mene du at…..
Tore: Ja, Dnort. Her kommer han. Mine damer og herrer. Ønsk velkommen sjølvaste Ringo Starr!
Dnort: Neeeeeeiiiiiii…! (Løper ut og forbi en skjeggete gammel kall som prøver å vise V-tegnet…)
Å våke handler om å være våken lenge. Helst så lenge at en ny dag begynner. Et midnattsvåk strekker seg i hvert fall forbi klokka tolv på natta. Gjerne utendørs, på en festival.
Å “døgne” kalles det gjerne nå. Da har man vært våken i minst et døgn. Noe som oftest forbindes med russetiden eller overnattingsfester. Deltar du på en musikkfestival på sommeren kan du også her ende opp med mye, mer eller mindre frivillig, våkenhet. Hvor våken man kan sies å være kan vel diskuteres. Men, vi snakker i hvert fall om å la være å gå og legge seg. Søvn har ødelagt mye god festing.
Siden det er midt på sommeren i Lakselv, er også midnattssola hjertelig tilstede. Det blir ikke noe gjørmebad i år heller. Sola skinner som besatt og varmen gjør folket ekstra tørste. Og drikker man lenge blir gjerne festen enda lengre. Timene blir små. For ut i de små timer, krymper tiden. To timer blir til to minutter. Det er bare sola som flytter litt på seg. Alt annet står stille. Til slutt også tiden.
Kanskje kommer det litt tåke. En liten stund (husk at vi opererer med krympetid her) er det litt småkjølig. Du begynner kanskje å tenke på hjemveien. Men, siden du er usikker på retningen, blir du. En øl til. Den eneste som har gått og lagt seg er fornuften. En gang i morgen vil fornuften våkne uthvilt, rette en anklagende pekefinger mot deg og si “Hva var det jeg sa!” Det er da den skal få beskjed om at man er ikke her for å høre på fornuft…
Midnattsrocken i Lakselv 2011 var tidenes best besøkte. Over 13 tusen tullinga kom sammen og ble fora med rock, midnattsol og masse friskluft. Takk for laget!
Kjernen i det foreslåtte programmet for gjenreisning av arbeidslysten er i De Tolv Trinn som er basert på erfaringene fra de første ledige i vårt fellesskap:
Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor arbeidsvegringen, og at vi ikke lenger kunne mestre våre liv.
Vi kom til å tro at en makt større enn oss selv kunne bringe oss tilbake til sunn fornuft.
Vi bestemte oss til å overlate vår vilje og vårt liv til Nav sin omsorg, slik vi selv oppfattet Etaten.
Vi foretok en fryktløs og grundig selvransakelse.
Vi innrømmet, ærlig og utilslørt, våre feil for Nav, for oss selv og et annet menneske.
Vi var helt innstilt på å la Nav fjerne alle disse feilene i vår karakter.
Vi ba Nav ydmykt om å fjerne våre feil.
Vi satte opp en liste over alle bedriftene vi hadde sagt opp eller ikke søkt jobb hos og ble villige til å søke om jobb igjen.
Vi søkte på jobb hos disse bedriftene når det var mulig å gjøre det, uten å bebreide dem eller andre om vi ikke fikk jobb.
Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.
Vi søkte gjennom veiledningssamtaler og meldekort å styrke vår bevisste kontakt med Nav, slik vi selv oppfattet Etaten, og ba bare om å få vite Nav sin individuelle oppfølgingsplan og tiltaksmuligheter for å utføre den.
Når vi hadde funnet igjen arbeidslysten som følge av disse trinn, prøvde vi å bringe dette budskapet videre til arbeidsledige og praktisere disse prinsippene i all vår gjerning.
PS. Eventuelle innvendinger mot eller kritiske bemerkninger til omskrivingen av AA sitt åndsverk, bes rettet til deres høyeste makt!
PPS. Forfatteren kan ikke selv stå inne for tankegangen bak disse trinnene. Men, han har god grunn til å anta at en stor del av de som stemmer FRP, Høyre eller AP gjerne skulle sett at AAA fantes…
Jeg har skrevet om denne plassen før. De siste fastboende flytta for mange år siden. Tiden står stille her. Pusten blir roligere. Edvard Fiflet Bræin nynner en stubbe om havet i bakrunnen…
Denne gangen har jeg bare tenkt å vise noen bilder. Jeg blir aldri lei av å ta bilder der ute blandt svaberg, sand og havdønninger.
