Skal man bli god til noe, må man starte tidlig å øve. Tatt i betraktning at kvinner ofte sliter litt i trafikken, fant jeg ut at Julianne skulle få et aldri så lite forsprang på resten av sine medsøstre.
"Nei, du må trø kløtsjen HELT inn!"
Første kjøretime var jo grei. Styringen fikk hun til. Men, fotarbeidet på pedalene var noe mangelfult. Ikke blinket hun heller. Og speilene ble suverent ignorert. Virket på en måte som om hun ikke strakk helt til når det var snakk om annet enn rattmanøvrering. Kanskje ikke så ulikt andre representanter fra samme kjønn. Godt vi starter tidlig da.
Nå skal det nevnes at første kjøretime pågikk i et parkeringshus med motoren avslått. Dette da kjørelæreren ennå ikke har anskaffet et sånt lite L-skilt. Men, så snart dette er på plass, skal nok Julianne få kjørt seg…
Et spørsmål som stadig dukker opp er: "Hvor tar du alt fra?!" Spørsmålet er vel heller om det er meg det kommer fra. Noe overnaturlig som automatskrift er det ikke. Så for alle de som lurer: Her kommer svaret.
Søskenbarn er fint å ha. Kan du leke med dem er det enda bedre. I Vadsø bor Heike som er litt eldre. Og foreløpig sliter de litt på samlek-fronten. Men, det går seg til
Da jeg vokste opp var det med mange søskenbarn å velge i. Mamma hadde seks andre søstre som produserte søskenbarn i fleng. Og på pappas side var de vel fem til som fikk avkom. Man hadde mulighet til å velge sine favoritte da. Ken-Gøran var den jeg holdt mest sammen med.
Julianne og Heike Ken-Gøran og meg
De to bildene er tatt i hhv. 2006 og 1971. Altså 35 år i mellom. Men, mye er det samme. Karius og Baktus, Knoll og Tott, Tuppen og Lillemor. Vi er alle søte når vi er små.
At barn er glad i dyr er ikke uvanlig. Mange dyr er jo både søte og snille. Og husdyr er i tillegg avlet fram til å være mest mulig grei å ha med å gjøre. Menneskets beste venn, hunden kan også være en god venn. Men, ikke alltid.
Min erfaring med hunder er ganske så varierende. De fleste av arten jeg har møtt har vært ganske så ufarlige. Jeg har heller aldri blitt bitt på ordentlig. Likevel er jeg i utgangspunktet skeptisk til de fleste hunder. Og jeg kan sikkert karakteriseres som en "katte-person". Selv om jeg flere ganger har blitt både bitt og klort av katter. Så når vår lille Julianne viser en så stor entusiasme når det gjelder hunder som hun har gjort den siste tiden, er det vel på tide med en liten selvransakelse.
En søt liten valp fra Pasvik
Hunder er jo både sosiale og trofaste. Er du ikke helt tulling, vil hunden din se på deg med både beundring og respekt. Og den vil bli glad bare den ser deg. Det er jaggu ikke lett å oppnå i forhold til andre dyr, mennesker inkludert. Når det gjelder katter kan de vel ikke bli mer ulike hundene. De liker seg best i eget selskap og er mestre i å overse deg. Og beundring og respekt Gløm det!
Nå som katta vår Kelvin har vært sporløst forsvunnet i tre måneder, burde jeg vel være overbevist om at hunder er best? (Hest er bare best i stall og pølse…) Hva er det da som gjør meg så lite interessert i hunder. Hva er det som gjør at jeg helst ikke vil ha en i huset? Er det bare jeg som er tulling? En forklaring er vel på sin plass. Må bare presisere at når jeg snakker om hunder, er det ordentlige hunder og ikke katteetterligninger som Kortsnutet Bjofsehund og Engelsk Gneldrer jeg tenker på.
– Hunder er opprinnelig rovdyr som jakter i flokk. Er de store nok kan de drepe mennesker, alene. I flokk kan selv en bande med elghunder ta deg av dage. Hunder kan altså drepe. Og man kan aldri være helt sikre. Selv verdens mest fredeligste kosehunder har slått helt om og kverket eieren sin eller brukt småbarn som tyggeleke.
– Hunder trenger sterke ledere ellers tar de over kontrollen selv. Ikke alle har det i seg å være sterke og rettferdige overfor dyr. Alt for mange hundeeiere blir styrt av hunden sin og har ingenting de skulle sagt når den bestemmer seg for å gjøre noe som er helt uakseptabelt. Og er du selv en god hundeeier, er det ikke sikkert at resten av familien er det. Du trenger å ha kustus på hele flokken din for å få en god og fornøyd hund. Derfor er det nesten bare drittsekker og psykopater som har premiehunder.
– Hunder trenger å bevege seg mye. De må få løpe omkring og skal helst gå en tur hver dag. Uansett vær. Hundene passer også på å si fra om at de bare MÅ ut akkurat idet du har satt deg godt til rette i godstolen for å se TV. Eller kanskje du nettopp har lagt deg for natten og plutselig kommer på at bråket du hører, muligens kan være hunden din som går agurk fordi den holder på sprenges av urin. Det er med andre ord mye styr med hunder.
– Hunder spiser mye mat. De er store og bruker mye energi på å løpe tulling rundt i skogen. Eller på en gangsti. Og når de har løpt fra seg, setter de seg ned og skiter lange kabler. Helst på en plass der det vises godt. Dette for å markere teritorie. Hundeeiere bruker altså en masse penger på å produsere skit som de alt for sjelden fjærner. (Skjønner dem godt. Hvem vil gå med bæsj i lomma?)
– Hunder slikker lederen i flokken i ansiktet for å vise underdanighet og respekt. Midt i stevnemøtet ditt kan altså din 30 kilo tunge Schwarzsclafsen Schnausser komme og overraske deg med sin hengivenhet. Eller du ligger og sover og bikkja har lurt seg inn på soverommet for å vekke deg. Elsker du sikkel og er svak for litt heftig tungegymnastikk fra et dyr, er det ikke noe sunnhetstegn spør du meg.
Jeg kunne sikkert kommet med flere innvendinger til å ha hund. Men, viktigste grunn for at jeg ender opp med å være en stor fan av katter i stedet for hunder, er nok at katten er kul og bare kompis med deg om du selv er OK. En hund derimot gjør hva den kan for å smiske seg til best mulig behandling. Hunder eier ikke skam! Hunder er bare ikke kule og jeg vil bare ha kule dyr i huset…
Så blir det noen hund til lille Julianne? Tja, ingen regel uten unntak…
Journalisten, politikeren og foreleseren Nina Hanssen ble i sommer alenemor med tre små barn. For en så travelt opptatt kvinne skulle en tro at dette ville gå utover karrieren. Pappapasserpå kan i dette eksklusive intervjuet avsløre at så slett ikke er tilfelle.
Nina Hanssen
En tidsklemmer På lange, veltrente ben kommer Nina smilende mot oss og starter det hele med en klem. ”Æ e ein klæmmer” ler hun på trøndersk. Med base nå i Lørenskog, reiser hun rundt om i landet på reportasjeoppdrag for fagbevegelses bladet Aktuell og holder av og til kurs. Det er kurs i skriving som har brakt henne hit til Lakselv på en grå tirsdags morgen. Den overraskende klemmen får reporteren til å rødme litt. Så man kan vel si at Nina er med på å sette farge på omverden. Latteren sitter løst og humor og glimt i øyet har hun nok av. Viktige egenskaper om man skal takle et så hektisk og stressende liv som Nina lever. Hun forklarer om ”tidsklemma, ulvetimen og curlingforeldre”. Alle nye uttrykk som beskriver flere av de hverdagslig dilemmaene dagens foreldre sliter med. Som alenemor har hun nok av dem. Men, klage det vil hun ikke. Det vil si: Hun kunne godt tenkt seg at det offentlige hadde noe å tilby også høyt lønnede enslige foreldre. De fleste ytelser som andre i samme situasjon tar som en selvfølge, faller bort på grunn av inntekten hennes.
En annen dans Hvordan klarer hun så dansen mellom rollene som mor, venninne, politiker og reisende journalist? ”Før jeg ble alene med de tre guttene mine, hadde vi ikke tid til noe. Og slett ikke til hverandre." Nå derimot, mener Nina hun har blitt nødt til å tenke i helt nye baner. ”Alenemødre må det” sier hun med alvor i blikket. For å rekke alt som må gjøres, har hun måttet involvere barna mer i det daglige husarbeidet. Hun forteller om noe blandede reaksjoner på at hun lot barna være med på å male deler av huset for en tid siden. Den yngste er bare fire år. ”Curlingforeldre feier banen foran barna sine og lar dem aldri bidra med noe selv. Et utslag av både dårlig tid og samvittighet” foredrar Nina. Men, nå er det andre boller og ingen kjære mor. Noe ungene ser ut til å like. Spesielt bollebaking med mor.
En velfortjent fruktpause
Pas des deux Forholdet til barnas fedre er godt og de har løst de praktiske utfordringene. ”I tillegg har jeg mange venner i samme situasjon. Vi hjelper hverandre når det trengs.” Karrierekvinnen forteller entusiastisk om sitt solide nettverk av venner, ekser og slektninger. I tillegg har arbeidsgiver og kommunestyret hun sitter i, midler til barnepass, om det skulle trenges. En nyforelsket Nina Hanssen hevder at hun nå får bedre tid til å være både mor og kjæreste. ”Kunsten er å være en ting om gangen” sier hun mens hun sender av gårde en melding på mobilen sin. Mytene og forestillingene om hva det vil si å være alenemor er mange. Hovedsakelig nokså negative og tuftet på gamle idealer om den sunne kjernefamilien. Nina er uansett innstilt på å utfordre dette synet. Alenemor og karrierekvinne høres nok ganske så usannsynlig ut for de fleste. Og kanskje er hun bare heldig som har et så stort nettverk og en solid økonomi. Kanskje balanserer hun på tåspissen, med fare for å falle ”paddedø” når som helst. Eller kanskje ikke.
Pardans En ting er sikkert. Nina Hanssen nekter å la seg lede av gamle holdninger til hva det vil si å være mor. Hun tar heller føringen og ansvar for egen framtid. Så får tiden vise hvor lenge hun har status som alenemor. Den nye mannen i hennes liv er nemlig også journalist. Og like barn leker jo som kjent best.
Å komme seg ut av sofaen og nyte naturen kan være et tiltak. Men, du verden så fint det er når man til slutt har hyrt på seg nok klær, pakket sekken og forsikret seg om at alt er med. Langt å gå trenger det heller ikke å være.
Utsikt over Bøkfjorden fra Prestefjellet
Det ble noen blåbærturer i høst. Blåbær var det nok av og store var de også. Julianne lå og rulla i lyngen og ropte frydefullt "name-nam!" Hun plukket en og en og puttet i munnen mens vi voksne plukket i spann. Full av bær i magen og blå over alt, var det en fornøyd liten jente som la seg om kvelden. Nå ble jo resultatet i bleiene ganske så flytende og ekkelt, så vi måtte prøve å redusere blåbærkonsumet hennes.
Selv sverger jeg til bærplukker. Det ble mye rusk og kvist og blader som måtte renskes vekk når vi kom hjem. At det tok lenger tid å renske enn å plukke gjorde lite. Nå har vi bær så det holder. Blåbærsaft lagde vi også. Men, den måtte vi kaste da det viste seg at den ikke holdt helt mål. Det endte faktisk med litt oppkast noen netter, før vi innså at den kombinerte blåbær og solbærsafta måtte være synderen.
De siste innleggene her på bloggen har nok ikke hatt så høy "feel-good"-faktor som man kanskje forventer. Hvem har vel lyst til å lese om en mulig 3. verdenskrig?! Derfor et søtt bilde av avkommet idag.
Svisj, en flue mindre i verden
Ja, søtt og søtt fru Blom. Dette er nok heller et bevis på at små barn ikke er helt klar over konsekvensen av sine handlinger. For de sarte sjeler er det bare å beklage at det gikk med ett stykk flue i denne sekvensen. Julianne har ikke ennå lært at det er stygt å peke. Og her pekte hun nok litt for hardt…
I vindusposten kan hun sitte og skue ut over Kirkenes og fundere over hvor stor verden er. Men, de små ting skal man jo også sette pris på. Så spørs det om hun lærer seg å sette pris på også fluene.
Da jeg var liten brukte jeg å ha mareritt om 3. verdenskrig. Atombomber som smadret huset vårt og sånne ting. Alle som har vokst opp på 70/80-tallet har nok vært innom slike drømmer. Trusselen om en mulig ny verdenskrig og de stadige på minnelsene om at vi aldri måtte glømme 2. verdenskrig, måtte jo gjøre inntrykk. Men, at det skulle bli noen 3. verdenskrig var vel heller mindre sannsynlig.
Det sies at vår forrige konge, Olav V, var overbevist om at 3. verdenskrig var startet, da han døde kort tid etter at Bush Sr. invaderte Irak en iskald januardag i 1991. Da jeg hørte om det første gang tenkte jeg: ”Stakkars gamle krok. Det var nå voldsomt til overreaksjon…” Men, Olav var en belest og erfaren konge. Han hadde opplevd krigen på kroppen og satt inne med mange opplysninger vi vanlig dødelige ikke har tilgang til. I etterpåklokskapens lys: Er det nå så sikkert at 3. verdenskrig ikke startet da?
Giftig sopp
La oss ta en liten historisk sammenligning. Det er da mest hensiktsmessig å dele det opp i punkter. Derfor, PappaPasserPå presenterer herved:
5 kjennetegn for verdenskrig 1. Mange land involvert i en krig.
– Under 2. verdenskrig var hele Europa med koloniene i Afrika, samt USA, Japan og enkelte andre asiatiske land med i krigshandlinger. Dette var egentlig en strid om territorier og ideologier i Europa, utløst av en tysk diktator. Samt en konflikt mellom USA og Japan om amerikanske militærbaser nært Japansk territorium, som endte med at USA benyttet anledningen til å bruke befolkningen i to byer i Japan som forsøkskaniner i et atombombeeksperiment.
– Etter USA’s invasjon av Irak, med delvis velsignelse av FN, har stadig flere land blitt involvert. Først da USA fikk rettferdiggjort sin militære tilstedeværelse i Gulfen, spesielt i Saudi-Arabia etter ”ørkenkrigen” i 1991. Og senere etter det som skjedde 10 år etter den 11. september i 2001. Tilstedeværelsen og letingen etter Osama i Afghanistan og USA’s andre invasjon av Irak pga. kjærnefysiske våpen som ikke fantes. England er tungt inne. Men, mange andre land i Europa bidrar med styrker i Irak og i Afghanistan. I tillegg er det flere land utenfor Europa som bidrar. Alle attentatene og terroranslagene inne i land som til daglig ikke føler krigen som pågår på kroppen, er også en del av det å være med i krigshandlinger. Selv om dette er en form å drive krig på som var lite kjent under 2. verdenskrig.
Bush Jr. 2. Man har en fiende.
– I Norge var det først og fremst tyskerne med sine sympatisører, som var fienden under forrige verdenskrig. Fienden måtte bekjempes på alle måter. Og fienden var i de aller fleste tilfeller lett å identifisere.
– ”Fienden” denne gangen er de stadig flere sympatisørene til muslimske ekstremister. Nylig ble en mulig terroraksjon avslørt i Oslo. Dette gjorde man som følge av lengre tids overvåkning. Som under 2. verdenskrig kan alle være en fiende, men nå det gjelder å være forsiktig i alle situasjoner. I en oversikt over potensielle terrorister som nylig ble gjengitt i en avis, var det like før det var nok at man en gang hadde lest ”1001 natt” til at man kunne mistenkes. 3. En reell frykt for å bli drept. – De som har opplevd 2. verdenskrig kunne fortelle at selv om man kanskje var langt fra de mest intense krigshandlinger, så lå det alltid i bakhodet at man kunne havne i situasjoner der fienden (i Norge ble det tyskerne og deres medløpere) kunne komme til å ta livet av en.
– Med dagens terrorfrykt som brer seg til alle land som på noen måte deltar i ”krigen mot terror”, er det ikke lenger en usannsynlighet at denne terroren kan ramme hvem som helst. Alle risikerer derfor i mer eller mindre grad å i framtiden kunne krysse stien til en terrorcelle.
Eventyrfiguren Ali Baba
4. Konflikt mellom store ideologiske retninger.
– Religion var egentlig ikke noe viktig spørsmål i forrige verdenskrig. Ikke en gang for jødene. De fikk unngjelde for sin fremmedartethet. Men, sosialisme sto den gang mot nasjonalisme/facisme. Nazistene hatet kommunister og alle invasjonene av andre land skjedde ikke bare fordi det er kjekt å eie mye land. Kommunismen blomstret som aldri før under depresjonen på 30-tallet. Det samme gjorde nasjonalismen. Og det skjedde i alle Europeiske land. Stalin benyttet også anledningen til å sende flest mulig bolsjeviker fremst i stridslinjen.
– Denne gangen er det uten tvil religiøs fanatisme som er tingen. ”Enten er du med oss eller så er du mot oss!” Bush jr. er livredd alle muslimer. Enhver muslim kan være en terrorist, ser ut til å være hans motto. Selv er han (angivelig) så kristen som det går an å bli. Og alle har Gud på sin side… 5. Det er ikke lov å tenke annerledes.
– Nazistene i Tyskland og kommunistene i Sovjet sendte alle som ikke var enig i deres syn, rett i fengsel, fangeleir eller til ”eksterminering”. Det var altså ikke bare jødene det gikk ut over, selv om dette var en stor gruppe som også andre vestlige land bidro med å gjøre større. Selv USA og England sendte jøder over til Tyskland!
– I dag strammes nettet stadig hardere rundt ytringsfriheten. Telefonavlytting er blitt dagligdags. Og forfattere, politikere og andre som måtte våge å uttale noe ufordelaktig om viktige allierte, blir mobbet til stillhet. Folk som Jostein Gaarder og Kåre Willoch som lenge har vært med på å gå opp den gyllne middelvei og som kan snakke fornuftig om vanskelige spørsmål, ville normalt ikke fått slike reaksjoner som de har på sine utspill om Israel. Ja, det skulle ikke forundre meg om en stakkars blogger skulle ende opp i heftige forhør pga. sine utspill.
Motgift
Ble du deprimert av å lese dette? Ta to smurfedrops og send en SMS til et diskusjonsprogram i TV2 i morgen, om det ikke går over…
Etter å ha studert Julianne og fruens aktiviteter med byggeklosser gikk det opp for meg at vi mennesker er fulle av motsetninger. Og jeg kom til å tenke på Fraglene og Doserne. For de som har sett serien om Fraglene noen gang, bør det være innlysende hva jeg tenker på. Men, her kommer en forklaring likevel.
Fraglene og doserne lever sammen i huler under jorden. Doserne bygger opp sinnrike konstruksjoner som fraglene elsker å spise. Dvs. fraglene ødelegger byggverkene. Og da blir doserne nødt til å bygge opp igjen. Slik er det også med Julianne og oss foreldrene. Vi bygger opp et tårn eller noe og Julianne river det ned. Ja, nå hender det jo Julianne deltar i byggingen. Men, ned skal det rives til slutt. Så der er det kanskje mange fraggeltendenser i Julianne. (Og nei, hun ligner ikke en fraggel!) Mens vi andre to i denne sammenhengen vel havner trygt i kategorien dosere.
Fraglene rocker
Ute i den store verden er det også slik at noen mennesker er mer opptatt av å bygge opp. Mens andre klarer å rive ned og ødelegge i stort monn. Et par eksempler er vel på sin plass. I Norge har man i mange år vært opptatt av å bygge landet. Også bondelandet, der det visstnok skal være ganske så gøy. Men, med alle de effektiviseringstiltakene og den enerådende konkuransementaliteten som råder på alle fronter, forsvinner fundamentet for levekraftige bygder fortere for hver dag. Uten postkontorer, skoler, butikker og arbeidsplasser, blir det vanskelig å bo der en vil.
Ellers er jo det å gå til krig mot et annet land ikke særlig konstruktivt. USA's forsøk på å bombe Vietnam tilbake til steinalderen er vel et godt eksempel. Det er forresten noe USA har spesialisert seg på. Å bombe andre land. Irak og Afghanistan er de siste som har fått unngjelde. George Bush Jr. er vel kanskje en av de største fragglene i historien i så måte.
Dosere i aksjon
Men, nå er det jo ikke slik at de opprinnelige fraglene ødela for moro skyld. Det de gjorde var jo nødvendig for at de skulle få noe å spise. Dessuten ville dosernes bygg ta helt over om ikke fraglene rev ned. Så kanskje er det greit med litt ødeleggelser likevel. For den vestlige verden er det i hvert fall en stor fordel at halve Afrika kriger seg imellom og at det mektige oljelandet Irak nå bare er kaos og anarki. Iran står muligens også for tur om lille-Bush får viljen sin. Jo flere land som sliter, jo lettere blir det for oss i vesten å stå fram som vellykkede og velstående. Så når rike Norge er blitt akseptert som et nøytralt og rettskaffent land som godt kan megle i konflikter, er det jo naturlig at vi bl.a. også har en våpenfabrikk som har forsynt verden med viktig utstyr til presisjonsbombing og at vi deltar med soldater i krig. Bygg opp, riv ned. Sånt blir det arbeidsplasser av. Til og med i bygde-Norge!
Så tilbake til byggeaktiviteten her hjemme. Selv synes jeg det er morsomt å rive ned. Nylig hjalp jeg en kompis med å rive noen vegger og flerre av en masse gulvbelegg. Med slegge og brekkjern kan man ha mye moro. Og lille Julianne er jo som nevnt med og bygger også. I dag ble noe som kan minne om triumfbuen reist midt i stua. Denne fikk stå da den var moro å krabbe igjennom. Så da er det vel både en liten fraggel og en liten doser i oss alle. At det bor en smurf i oss alle er vel heller mer tvilsomt…
