Måned: februar 2011

På vei hjem fra barnehagen på spark, en passe grå og kald februar ettermiddag. God tid til å prate om løst og fast. Utrolig hva som kan komme fram da…

Julianne (5 år): Æ huske ka æ drømte i natt. Vil du høre ka det va?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Pappa: Klart. Fortell i vei…

J: Æ drømte om huset tel ho bestemor. Ho som bor langt unna og som vi ikke kan besøke så ofte.

P: Du mene mammaen min som bor på Nordeidet?

J: Ja, og æ drømte at vi kom hjem tel ho og at huset va fullt av dyr!

P: Javel? Ho bestemor har jo ingen husdyr, sånn at ho kan reise uten å måtte bekymre sæ før dem.

J: Det va hunda der. Og katte. Og et esel! He he…

P: Et esel?! Javel, va det plass til bestemor der da?

J: Jada, ho va der sammen med ho tante Hallbjørg, som også bodde der.

P: Men, ho gammeltante bor jo i Tromsø.

J: Men, ho va der når vi kom.

P: Huske du nokka mer?

J: Det va sommer og sola skinte. Æ glede mæ tel sommeren!

P: Det gjør pappa også…

P: Og alt det huske du enda, no så seint på dagen.

J: Ja, det va en artig drøm…

Dnort

Vardø er i vinden som aldri før. Nå er vel også vind noe Vardø aldri har manglet, men de er ikke alene. Byen som Vardø ofte forveksles med har også vind nok. Men, snø det har de ikke der…

I Vadsø finnes det ikke et gram snø. Sne derimot er det nok av. Rekordmye faktisk. Men, av den sorten som altså konsekvent kalles sne. Om man kommer fra Nord-Troms og ymter frampå om sny og snyelinga rister vadsøværingene bare på hodet. Språk er viktig i Finnmarks fylkeshovedstad. Og snøballer er det bare de grove og udannede vardøværingene som befatter seg med.

Snedunger og to med solhunger

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vadsø er en relativt gammel by. De fikk bystatus i 1833. Men, da hadde Vardø hatt bystatus i 44 år allerede. Og de hadde også stukket av med tittelen pomorhovedstaden. Årsaken til at man etter hvert kom til å kalle Vadsø kvenhovedstaden vet jeg ikke. Men, like spennende som å bli forbundet med grensesprengende krysskulturell pomorhandel, er det vel ikke. Noe er ennå bevart fra tiden der hoveddelen av befolkninga var kvener. I ytrebyen står noen pittoreske sjøbuer. Forhåpentligvis tas de vare på sånn at flere får tatt bilder av dem.

Sjøbuer eller naust

Kanskje er dette med å snakke riktig og pent nok, blitt ekstra viktig i Vadsø nettopp pga. kvenene. Språk har alltid vært en måte å markere klasse på. De fineste folkene sa nok sne. Vadsø er også kjent for å ha huset en rekke danske kjøpmenn. Og det er muligens de som begynte å snakke om sneen som falt i fjor. Og da dro de nok med seg alle andre etter hvert. Det er ellers fotball og ikke sneball som Vadsø er best kjent for. “Gamsten” og “Rush” er av de best kjente fotballprofilene fra byen.

Oscarsgate i godvær

I tillegg til at Vardø ypper til snøballkrig, har nok Kirkenes på den andre siden av Varangerfjorden vært til mye irritasjon for de fleste vadsøpatrioter. Så sent som i 1998 fikk man bystatus der. Og ikke bare har kirkeneserne stukket til seg sykehuset for hele østfylket. Man våger seg til og med på å utfordre Vadsø sin fylkeshovedstadsstilling med å erklære Kirkenes til sentrum for barentssamarbeidet! Og det hele toppes med kanskje norges mest krampaktig finkulturelle festival. Barents Spektakel som nylig ble avholdt står formelig å geiper rødvinstunge til Vadsø sin Jazz- og bluesfestival, Varangerfestivalen.

Jeg trives likevel godt i Vadsø, de gangene jeg er på en snarvisitt der. For som alle byer, har Vadsø sin sjarm. Sjarmen er bare litt godt gjømt for uinnvidde…

Dnort

Kjørte en tur over grensa til Finland i dag. Målet var innkjøp av billig kjøtt, pils og sukkerlade. Fikk med meg noen fine bilder hjem også.

Var alene i bilen, så å bruke mobilkamera så mye som jeg gjorde under veis, var vel litt risky. De fleste av bildene er tatt i 80 kmt. Men, alt for kunsten og bloggen. Sånn ser det ut på vei til søndagsshopping…

Bak bussen i Hessengkrysset

Akkurat passert Strømmen bro

Sola skinner oppe på Høybuktmoen

Is, sny og frost. Og en lang bakke

Buholmen i frosttåke

Langstrekka badet i sol

Neiden dyppet i frost

Stille på tollstasjonen

Finland, Finland, Finland. The place I wanna be…

Målet for turen, Näätämö

Fikk handlet det jeg skulle og litt til. På veien tilbake hadde sola gått ned. Kvota var fyllt mens pengeboka var tom. Og jeg var enig med meg selv i at det hadde vært en fin tur…

Dnort

Fikk brev fra mamma i dag. Hun er en av de få som ennå setter seg ned for å skrive og som sender det ferdige dokumentet via post. I tillegg er brevene hennes ganske fornøyelig lesing. Her er noen få utdrag:

“Hadde lagt planer om å sende en liten pakke. Men, manglet noe å ha i den,så det får vente…”
En pakke fra henne er som regel på størrelse med en svenskepakke fra krigens dager. (Ja, hun har opplevd krigen.) Full av overraskelser og ting til både hverdag og fest. Pluss en gave eller to.

“Det er søndag formiddag, storm og bitende kaldt. Hyrte på meg ullgenser, to par lange ull-lester, votter, luer og storkjeledressen. Gikk en tur innover nesten til brua. Men, da måtte jeg bare snu for “han” holdt på å ete auan av meg…”
Været er viktig! Og jo værre det er, jo mer er det å fortelle om det. Jo dårligere vær, jo lengre brev. Og desto mer malende beskrivelser og kraftigere uttrykk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Jeg har ikke tatt skiene fram (enda) og sola har vi bare sett to ganger i år!”
Hun har i alle år, alder tatt i betraktning, vært en sprek og aktiv dame. Men, når selv sola svikter kan det påvirke humøret og aktiviteten. Brevet er skrevet en del uker etter at sola skulle ha kommet tilbake.

“Mandag morgen: I dag var det litt bedre vær, så det er gåanes utfor døra. Vår tid er ikke lystig vel? Men, med litt optimisme går det. Jeg sier bestandig til meg selv; vi har det bedre enn vi får det!”
Å tenke positivt og se utfordringer og ikke problemer, er ingen ny tanke. For mamma er nok glasset halvtomt, men man skal vel være glad at man i det minste har et glass å ha noe i… (Hun har som nevnt opplevd krigen!)

bare blåbær…

Et bilde til slutt. Og siden det er så kaldt og “hustrig” må det bli ett fra august i fjor. Da var Julianne og pappa på bærferie hos bestemor/mamma. Matauk som hun ville kalt det er for oss ren adspredelse. Så vidt jeg vet har hun aldri noen gang kjøpt syltetøy…

Dnort

Man er jo vokst opp med å gå på ski. Det med skøyter fikk jeg aldri helt til. Med de fire S-ene som forbilder og ingen bane å gå på, var Oddvar Brå mer min helt. Han kunne gå hvor han ville.

Etter en del masing fikk jeg et par lengdeløpsskøyter, til jul i 1981. Oftest hjalp ikke argumentet om at “alle de andre ungene har fått”. Men, denne gangen fikk jeg det jeg ønsket meg. Pappa innså vel at en enslig Falk-Larsen ikke var nok. Men, uten noen bane å gå på, måtte vi lage en selv. Vi fant et vann (en tjønn) og lagde bane der. Problemet var bare at dette var den mest snørike vinteren på hele 80-tallet… Og et stykke ut i 1982 var det VM og Brå mot Savjalov, samt to brukne staver. Da mamma bar skøytene opp på mørkeloftet en gang i mai, kom de aldri ned derfra igjen.

Julianne ser lengselsfult ut på isen

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tredve år etter står en 6-åring og ser med kulerunde øyne på jevnaldringer fra andre siden av grensa. De kan seile av gårde på isen. Uten å falle. De snurrer rundt med den største selvfølgelighet. “Det vil æ å, pappa!” Det var da vinteren 81/82 dukket opp igjen. Jovisst hadde det vært artig. Og banen ligger jo der, ikke så veldig langt unna. Men, det kan være langt mellom facinasjon for noe man ser og ukuelig treningsiver for selv å kunne gjøre det. Og så koster jo utstyret en del. For ikke å snakke om kulda.

Isballerinaer

De var flinke de russiske barna. Hadde sikkert begynt som 1-åringer og trente tre ganger for dagen. Minst. Dette var en oppvisning i forbindelse med Barents Sport Spekatakel. En helg fyllt av idrettsungdom fra Nordkalotten.  Kaldt som fy og utendørs idrett som egentlig hører hjemme inne. Mine tanker kretset rundt iskalde ettermiddager med knall og fall på isen. Og en pappa står og ønsker seg hjem, mens den håpefulle vekselsvis hyler og gråter ute på knallhard stålis. Legevakta står i standby for å ta mot knekte bein og bristede hodeskaller…

Isballhesta…

Etter isballetten kom noen svære karer, kraftig polstra og med noe å støtte seg på. Nord-Norge mot Nord-Russland og full rock’n’roll på anlegget. Jeg ymta frampå om kanskje dette kunne være noe for frøkna. Hun så ei lita stund på dem og rista bare på hodet. Jeg skjønte det nok før jeg spurte. Så estetisk var ikke det vi fikk se. Heller ikke så sikkert som jeg hadde trodd. “Ja, ja, vi får se.” svarte jeg, da hun sto og så lengselsfullt etter de russiske miniballerinaene som pakket sammen sakene sine. “Vi får se…”

Jeg setter min lit til at Marit Bjørgen gjør det bra i VM…!

Dnort