”Lediggang er roten til alt ondt, så jeg går så trangt jeg kan.” Trang Fødsel sang i hvert fall det. Lediggang er noe det moderne menneske har fått stadig mer av. I dag skal alle realisere seg selv. Det hadde man ikke tid til før i tiden.

Mine besteforeldre brukte omtrent all sin tid til å skaffe mat og holde hus, jorde, fjøs og lignende ved like. De få stundene de hadde for seg selv, ble som oftest brukt på noe nyttig som for eksempel strikking eller bøting av garn. Søndag skulle være en fridag fra alt arbeid. Religiøs som de alle var, gikk de på bedehus denne dagen og gjorde ellers lite. Alt annet ville jo være å synde.

Hyppla!
Julianne er cowgirl i ledige stunder…

 

Mine foreldre hadde litt mer tid til overs. Det meste av overskuddstiden gikk med til å se TV eller lese avisen veldig sakte. Dette gjaldt stort sett bare pappa. Det var liksom greit fordi han hadde så mange tunge arbeidsoppgaver i løpet av dagen. Mamma gjorde noe nyttig hele tiden. Stort sett det man kalte ”kvinnfolkarbeid”. Arbeidsoppgavene var altså ikke så tunge, men mange. Om hun kikket litt i avisa eller på TV, hadde hun likevel et eller annet på gang enten på kjøkkenet eller et annet sted i huset. Hun var også en mester i å ”lage seg” arbeid. Og satte hun seg ned uten noen annen oppgave enn å se en film, kan du banne på at hun sovnet midt i filmen. Uansett hvor spennende den var. Å sove er jo også nyttig. Da samler du krefter til morgendagen.

I dag er alt blitt automatisert og vi kjøper så mange tjenester, at vi ofte har mer tid til overs enn vi vet å gjøre noe med. Vi melder oss inn i all verdens grupper, lag og foreninger. Går ut på byen midt i uken. Melder oss på kurs. Ser på TV og surfer på nettet. Før i tiden kunne man få dekket alle disse ”behov” ved å gå over til naboen og slå av en prat. Dvs. om en hadde noen minutter til overs. Spesielt nyttig er vel ikke alle disse aktivitetene. Skillet går stort sett mellom det man skal, må og bør gjøre på den ene siden. Og det man kan vurdere og ønske å gjøre på den unyttige siden.

Her i huset har antall timer som en kan bruke som man vil, sunket betraktelig av en bestemt grunn. Med ei bestemt lita jente i huset, går mange timer med til å ta seg av hennes behov. (Og vi snakker ikke om hennes behov for selvrealisering ennå…)

Likevel blir det noen timer til overs på slutten av kvelden. Det er mulig jeg har arvet noen av mammas holdninger til lediggang og hva som er nyttig. For om jeg sitter lenger enn en halvtime i ro og ser TV eller leser, begynner jeg å bli urolig. Tanken om at det sikkert er noe jeg burde gjøre, melder seg. Og kommer jeg ikke på noe, ender jeg fort inne på datarommet. Bloggen må jo oppdateres. Hvor nyttig det er kan sikkert diskuteres.

Nå i romjula har man litt ekstra tid til overs skulle man tro. men, det er utrolig hvor mye man skulle ha gjort nå som man har litt ledig tid til overs. Lediggang er vel heller blitt roten til mer arbeid, her i huset…

Dnort

From all of us – To all of you…

God jul!

Etter en til nå ganske så snøfattig vinter, er det for tiden svært lite som tyder på at vi skal få en klassisk hvit jul her i Kirkenes. Det er ikke helt fritt for snø. Men, det kunne vært så mye bedre.

Etter at snøen og kulda kom har undertegnede benyttet seg av sparkstøtting til og fra jobb. Julianne og jeg har med frydefulle hvin (fra Julianne fortrinnsvis) sust ned bakkene til barnehagen på maks 1,5 minutt, der bilistene bruker minst 15 minutt (på en god dag) med skraping av is, oppvarming av bil og kjøring i rushtrafikk. Litt seinere går det tilbake, opp bakkene. Men, da får vi tid til å prate en masse. Kvalitetstid begge veier.

Snødekt
Postkortstemning utenfor stua

Men, så kom først mildværet og tinte vekk det meste av snøen. Deretter kom kommunens sandpåstrøingsbiler og ødela sparkeføret. Og siden har det snødd bare littegrann. Og langt fra nok til at det blir noe sus over sparkingen. For vi sparker ennå. Så gnistfokket står nedover bakkene! Kommunens overivrige grusemenn skal ikke knekke sparkelysten her i gården!!

Når jeg hsker tilbake til egen barndom med et mye mer skiftende vintervær og halve vinteren med glarhålka, kan jeg ikke huske at sandstrøing ble brukt noe særlig. Kanskje sto det en sjelden gang et stykke i avisa om at butikkeierne burde strø utenfor butikkene sine. Ellers så kom det kanskje en bil fra kommunen og strødde noen gram i de aller bratteste og glatteste bakkene, når isen var på det blankeste. Og folk datt også og slo seg på isen. Men, jeg tror ikke det skjedde noe oftere da enn nå. På tross av manglende strøing.

Er mine antagelser riktige er folk flest i dag noen forfengelige pinglepyser som ikke vil bruke isbrodder og som kjører over alt. Før i tiden lot man bilen stå om det var for glatt til å kjøre. Med isbrodder på beina kunne man trygt gå eller sparke til jobb eller i butikken. Og så tok man bussen om man skulle langt av gårde. Bussen hadde nemlig solide kjettinger på. I dag hiver man seg på vakttelefonen til kommunen eller Mesta og klager sin arme nød så snart det er antydning til sparkeføre på veien.

Derfor svarer jeg de som spør meg om hva jeg vil ha i julegave, at mye snø og godt sparkeføre er det jeg ønsker meg aller mest!
(Evt. om det ikke lar seg gjøre: En bærbar PC med CD-brenner og mega-minne.)

Dnort

Barnerommet begynner å bli ferdig. Men, det går smått med oppussinga vår. Som glade (og til tider noe frustrerte) amatører, er ikke håndtverkerrelaterte sysler noe noen av oss bør satse framtida på.

I går skulle jeg slå fast listene som skal dekke ujevnhetene i skjæringa i gulvbelegget inn mot veggen. Etter å ha bøyd en 7-8 spikre med ikke så harde slag, demret det at konemor hadde vært og kjøpt for myke spikre. Hvem f..n er det som driver og lager myke spikre! Og når man kjøper lister og spiker på samme plass må vel de som jobber der skjønne at visse spikre ikke passer til visse treslag!!?

Så istedet for å sitte å bannes over udugeligheten til stedets materialforhandlere, tok jeg med meg Julianne ut og bygde en svær snømann. Dvs. Julianne konsentrerte seg mer om snøspising. Egentlig burde snømannen stå og vise fingeren til Byggmakker eller hvem det var som selger blautspiker. Men, det ble litt vel avansert. Dessuten kunne jo andre som gikk forbi misforstå. Ikke det at det gjør noe. Noen og enhver kunne vel fortjene å få se fingeren oftere…

Så nå står det en snømann utenfor hos oss og holder en snøskuffe mens han sakte tiner. For her er det ennå mildvær. Og som Alanis Morrisette ville sagt det: "Isn't it ironic? Don't you think?"

Dnort

For tiden driver vi og pusser opp det gamle arbeidsrommet til barnerom. Julianne vokser og trenger mer plass. Så da får vi voksne trykke oss sammen inne på det som nå er barnerom. Så snart dataen er installert der vil ting her på bloggen bli mer som normalt.

Det er forresten mye styr, selv om det bare er et rom som skal pusses opp. Utstyr skal kjøpes inn. (Det ble gjort på IKEA i Happaranda!) Og maling skal males og gulvbelegg legges. I går fikk jeg hjelp av en kompis med gulvbelegget. Tror det ble bra. Vanskelig å si etter all limsniffinga og en liten pils etterpå…

Dnort