En side om livet.
Vi har slappa av i påsken. Det er vel egentlig det som er å fortelle. Selv dyrene tok det rolig. Her ved noen av dem:
En kul katt
En lat lemen
En heit hund
En kald kanin.
Påsken trenger ikke være bare lange skiturer. Men, om den blir for lat, må du som meg, ta det igjen etterpå. Har vært på trening to dager på rad etter påske…
Dnort
Det er ikke så lenge igjen før “alle” skal på festival. Selv har jeg vært på mange forskjellige opp gjennom tidene. Roskilde oftest. De siste årene et par ganger på Midnattsolrocken. Men, ikke alt er like bra.
Jeg er musikkinteressert så det holder og hører mye musikk i løpet av en dag. Helst egne CD-er. Men, en festival i ny og ne er en fin avveksling. Om været er bra, vel og merke!
Her kommer (til glede for nye lesere) en oppsummering av Buktafestivalen i Tromsø i 2006:
Bukta-festivalen med få ord
Av festivaler jeg har vært på er Bukta-festivalen den korteste og minste. To dager med 16 band bør la seg oppsummere ganske så fort.
1. dag:
Riccochets: Samme gamle. De fleste hørte dem mens de sto i kø for å komme inn.
Baby Woodrose: Fisse rock? På plate høres det fett ut, men på scena i Bukta ble det litt tamt.
Art Brut: Rytmisk diktopplesing til ny-veiv musikk. Skrekkelig engelsk. Kjøpte mange pils.
Håkan Hellstrøm: Overraskende bra. Var ikke akkurat fan av han. Greit mens man venter på…
Motorhead: Endelig! Tøft og hardt, men kanskje litt for hardt. Lyden var egentlig elendig.
Seigmenn: Tåpelig navn, tåpelig band. Nedtur etter Motorhead. Lyden suger fortsatt. Hjem!
Første dag var skjemmet av overraskende dårlig lyd, men hadde best vær.
Gratiskonserten på formiddagen etter, skippa vi. I got erection på nord-norsk (Turboneger) hadde nok vært morsomt, men var ikke god nok form…
2. dag:
Kaizers Orchestra: Vi står over gassmaske-, oljefat- og felgfetisjistene. Sett dem før.
Brant Bjork and the Bros: Rad band! Bassisten sto og snakka med forsterkeren sin hele konserten.
Washington: Som å høre Madrugada med avdøde Jeff Buckley på vokal. Ganske bra.
Mew: Grusomt! Pop-band med prog takter. “Hjelpes meg!”
Danko Jones: Kanskje verdens kuleste band. Tøft med sjørøver-look. Luftgitar og allsang.
Dum Dum Boys: Mimre rock. Alle med. Måtte rope R-B-K noen ganger. Passet liksom…
Andre dag var best, om jeg ser bort fra mjauinga til Mew. Kaldt, men ikke noe problem når man står tett inntil hverandre.
Generelt en grei festival med dårlig vær. Tromsø er det nye Bergen. Flytt festivalen til Kirkenes så slipper jeg å bo hos slekta neste gang…
Dnort
Det private initiativ og markedets fortreffelighet er ingen selvfølgelighet. Det virker som det er lenge siden politikerne hadde noen tro på å bygge landet. I hvertfall når det gjelder boligbygging i Kirkenes.
En gang i 2002 åpnet den nye videregående skolen på Hesseng. Til da hadde alle ungdomsskoleelever som synes 9 år ikke var nok, gått videre på skolen som lå oppe på Prestefjellet. Med utsikt over fjorden og kort vei til sentrum, skulle man tro at den gamle skolen fort ville bli bygd om til et eksklusivt leilighetskompleks. Men, den gang ei. Selv ikke etter at det ble klart at Sydvaranger Gruve skulle i gang igjen i 2006 skjedde det noe. Etter snart 10 år med forfall ser det sånn ut:
Klokka har for lengst stoppa på fem over syv. Den er vel det eneste ved skolen som ikke står på halv tolv. Døra er spikra igjen og småbjørka har tatt over. Salige Jack Berntzen kunne funnet mye inspirasjon til en oppfølger til “Kor e hammar’n, Edvart” her.
Hovedinngangen og de nederste vinduene er også spikret og gitret igjen. Noen vennlige sjeler har helt gratis og kostnadsfritt for entrepenøren, tatt på seg jobben med å male sliten murpuss. Dessverre ser det ut til at man hadde litt for lite maling. Dette er kanskje grunnen til en del saftige uttrykk der malingen skulle vært.
Ikke alle vinduene er like hele og noen er litt hullete. Akkurat det ser ikke ut til å bekymre eierne. Å gjøre ingenting er vi Finnmarkinger godt kjent for, så hvorfor gjøre noe som helst? På øversida av bygget står et vindu på full åpning, så dette handler vel mer om å få luftet bygget godt etter en heller fuktig vinter.
“It’s OK to eat fish, ’cause they don’t have any feelings” og “Fuck snut“. Hverdagspoesien blomstrer på skolens vegger. Kanskje er det gamle elever som har gjort hjemmeleksa si, borte? Det er forresten merkelig hvor lite slang endrer seg. Snut var et uttrykk som har blitt brukt om politiet så lenge jeg kan huske.
Bare fordi du er paranoid, trenger det ikke bety at de ikke er etter deg… Ord!
Og bare fordi du eier noe, betyr det ikke at du kan gjøre hva du vil med det. Jeg venter fortsatt i spenning på at eierne av denne gamle høyborgen for læring skal presentere planer for bygget. Eller venter de kanskje på at kommunen eller fylket skal gripe inn og sørge for at alle gruvegutta som må bo i brakkerigg, skal få en leilighet å bo i. Skulle ikke forundre meg…
Dnort
Etter to dager på kurs dukket det opp et dikt. Det gjør ofte det når jeg må sitte lenge stille og høre på noen som snakker. Det var mye snakk om ambivalens og endringsadferd, så det måtte jo bli:
Ambivalisme
Du føler deg for ofte ensom og oversett
Vi er vel alle frie og uavhengige individer!
Du går ikke på besøk om du ikke er bedt
Vi skal frigjøre alle undertrykte som lider!
Du har ingen å snakke med om problemene dine
Vi skal avskaffe Janteloven en gang for alle!
Du kjenner deg ikke igjen i disse uttalelsene mine
Si meg;
Er det en liten sosialist der under ytterskallet?
Dnort
Mange lever livet sitt som om den eneste lykke er om alt er likt hele tiden. Evig ungdom og evig lykke er målet. Et perfekt liv der alt går som planlagt, skal da være mulig?
Tro hva du vil, men jeg tror nok vi med stor sikkerhet kan si at livet er forandring. Livet må leves og perfeksjon er det bare noe døde ting kan forsøke å illustrere. Og det finnes alltid en bedre versjon. En forbedring av det “perfekte” kan alltid gjøres. Våre liv vil aldri bli perfekt, så da kan man like godt juble for det som ikke er fullendt. Ta vare på det som har feil og mangler. Sette pris på alt som er merket av livet.
Gått i hundene…
Jeg har alltid satt pris på det som er annerledes. Folk som er seg selv og ikke helt som alle andre. Ting som ikke virker helt som de skal. Bilder av det som er litt vindskeivt og rart. Og jeg tar svært sjelden bilder av folk som smiler. Spesielt nærbilder av mennesker som smiler, sliter jeg med. Påklistrede smil kan skjule mye rart. Ekte smil er sjeldne og noe man bare får fanget på film en sjelden gang.
Hot dogs
Isskulpturene som sto utenfor hotellet ved siden av Førstevann, kunne jeg like. Dette var noen uker etter at Finnmarksløpet hadde vært innom. Sola og vinden hadde fått gjøre jobben sin. Hundene hadde begynt å tine. En av dem hadde så lite igjen av føttene at han kunne falle over når som helst. Den var vel “on his last legs”.
De tre polarhundene sto der som et monument over forandring. Over livet. Over at ingenting som er verdt å ta vare på, er helt perfekt.
Dnort
Det er for så vidt mye som nærmer seg. Et utall hendelser og omveltninger ligger forran oss. Her er et par ting som opptar meg for tiden.
Jeg var nylig på et kurs på LO sitt konferansesenter på Sørmarka. Våren hadde kommet lengre der. Men, det var ikke bare vårfornemmelser i luften der. Forran høstens kommunevalg foregår det en durabelig kamp om å sette dagsorden. Foreløpig leder arbeidersiden. Spesielt pga. Adecco-skandalen. Privatiseringshysteriet har fått seg en kjempeknekk. Og kanskje nærmer det seg “regjeringsskifte” i hovedstaden?
Martin Tranmæl står og viser neven i bakgrunnen
På samme tur var jeg innom en gammel kompis som bor i Halden. Da jeg nylig kom fra Liverpool og ikke hadde pakka tax-free-varene mine godt nok inn, måtte jeg sette dem igjen i tolla. Disse fikk jeg henta nå og det kom godt med i Halden. Ikke det, Vi hadde handlet godteri i Strømstad i tillegg. Og så planla vi en tur i mai til østkysten av Sverige. Der nærmer det seg gjensyn med billedskjønne Slussens Pensionat og The Soundtrack of Our Lives.
Strømstad er mer enn norsk fyll på 16. mai
Jeg nevnte våren. Den er vel godt igang her også. Det nærmer seg mao. sommer. Mannfolkene sto på i dag i oppkjørsler og hager som om det skulle være 1. mai. Den dagen er som kjent arbeidernes vårrengjøringsdag. Gatene er nå full av vann og sørpe og et salig kaos å ferdes i. Så vi gikk til fots i dag. Det tok såpass lang tid å gå på dette føret, at vi endte opp med middag på byen og en film på kino. (Animasjonsfilmen Hopp. En passe morsom sak om påskeharen av alle ting.)
Snøfreseren gikk varm…
Det som jeg både gleder og gruer meg mest til nå, er hva Julianne skal i gang med til høsten. Å begynne på skole betyr så mangt. Å gå fra eldst i barnehagen til yngst på skolen kan sikkert være vanskelig. Men, det som bekymrer meg mest er at de skal begynne på en helt nybygd skole. Ja, jeg burde vel glede meg, når skolen er ny? Saken er bare at man har bestemt seg for å bygge en baseskole. En måte å drive skole som har fått mye kritikk i det siste. Likevel gleder jeg meg mest. Særlig siden Julianne gleder seg sånn.
Selv på søndag bygger de
Det nærmer seg og samtidig fjærner vi oss fra noe. Det som var, blir bare bedre og bedre jo lengre siden det har skjedd. Det som kommer vet vi lite om. Man kan bare håpe på det beste. Og som min mor bruker å si: “Det vil no helst gå godt…”
Dnort
