Måned: september 2009

Alt var ikke bedre før. Men, det var lettere å holde oversikten. Og hadde du glømt noe var det alltids noen som kunne hjelpe deg med å huske. 

Kravene til stadig høyere effektivitet i dagens samfunn får mange uheldig utslag. La meg beskrive en episode fra noen dager tilbake, som neppe hadde vært mulig for tjue år siden:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Småbarnspappa har bestemt seg for å lage krøkebærsaft. Bærene er allerede plukket, most og silt. Nå gjenstår bare å blande med ingredienser som ikke finnes naturlig i nordnorsk natur. Han har funnet ut at han mangler sitronsyre i huset og han rakk ikke å handle det tidsnok helga før. Men før saftproduksjonen kan startes opp, må husets yngste hentes i barnehagen. Og før dette har han en halv time på seg til å handle. Dette ble det ikke noe av. Pappa rakk ikke en gang å huske på å gjøre det…

Å dyppe tærne i en sval elv var lite aktuelt denne dagen…

Vel hjemme er det endelig mulig å hoppe i bilen for å besøke nærmeste supermarked og kjøpe den sabla sitronsyra. En lengre ekspedisjon rundt mellom alle hyllene resulterer i at pappa må ta kontakt med betjeningen. En hyggelig, men temmelig uvitende ung mann i kassa meddeler at han ikke vet hva pappa snakker om. En eldre dame foran i køen våkner til liv og viser pappa veien. Hun blir til og med inn igjen i butikken for å vise hvor pakkene med sitronsyre finnes. Og pappa får samtidig snakket litt om saftproduksjon med denne representanten for den eldre garde. Tilbake i kassa betales de surt ervervede syrepakkene. Han i kassa som ser ut til å trives svært så godt i stolen sin, spør om pappa'en, som er i 40-årene, vil bruke bonuskortet og om han vil ha pose. Et irritert blikk tilbake er svaret han får og ferden går så hjemover igjen.

Nok en gang vel hjemme, finner pappa ut at nå mangler det sukker. Oppskrifta krever 6-700 gram sukker pr. liter! Det svartens sukret må i hus øyeblikkelig. Ellers blir safta ødelagt. En ganske oppgitt pappa hopper nok en gang i bilen og finner uten større problemer fram til sukkeravdelingen på super'n. Etter litt nøling i forbindelse med vurdering av sukkertype (økologisk eller ikke) ender han igjen hos den hyggelige, men fortsatt lite informerte kassagutten. Her blir det nok en gang spurt om bonuskort og pose. Denne gangen vurderer gammelpappa ulike former for voldsutøvelse før han svarer som så:

Det renner over for pappa

"Vet du ka? Faren min va kjøpmann. Landhandelen hannes va åpen fra ti tel ett hver dag. Ja, nettopp! Tre tima hver dag og folk fikk det dem sku ha da også. Om du da kom for å handle nokka tel for eksempel saftlaging, ja da fikk du garantert med dæ det du trengte hjem. Vet du koffør? Fordi fader'n hadde tid tel å snakke med folk. Og i tillegg tel å hente frem varan tel dæ, sjekka han at du hadde fått alt du trengte. Og sto du der med to pakka sitronsyra i nævvan, så ska du ta dæ fan på at han spurte om du hadde sukker i huset! Ikke bare det. Han tilbød dæ gjerne nån norgesglass på kjøpet!!"

Jyplingen i kassa sa ikke noe, men ga fra seg to plastposer til svar.

The end…

Dnort

Jeg har alltid hadd sansen for høsten. Det er da jeg trives best. Høstdepresjon har jeg aldri hatt og det er gode grunner til det. Man kan ikke bli deprimert når en har så mye å gjøre!

Sommeren er gjerne full av dårlig vær, mygg og annet utrivelig. Og høye forventninger til hvor fantastisk det skal bli med sommerferie, har en lei tendens til å ikke bli innfridd. Vinteren kan være både kald, hard og mørk. Men, som regel trives jeg helt greit med det. Det er vel heller våren som lokker frem flest mørke tanker. Her jeg bor er våren bare kald og så alt for lang. Og det er minimalt å finne på utendørs.

Moro i multemyra (Heike, Julianne, Michael og skyggen min)

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det problemet har man ikke på høsten. Noe jaktmenneske er jeg jo ikke. Om man da ikke regner multebærjakt, blåbærfangst og nedlegging av trær. Rype, elg og hjort får være i fred for meg. Først og fremst fordi jeg hater høye smell. Så pass lydsensitiv at jeg sliter noe fryktelig i barnebursdager med mange ballonger. Ute i vedskogen kan man bruke hørselværn. Oppe på multemyrene jeg besøker er det bare en og annen flue som lager lyd. Og kommer jeg meg en tur på havet er ikke jevn motordur noe større problem.

Julianne på vei hjem fra fisktur. (Nordeidet i bakgrunnen)

I det siste har jeg gått rundt med en bærplukker og renska lyngen for krøkebær. På benken står nå ca. 8 liter krøkebærsaft som snart skal på flasker. Og nå i dag var vi oppe i Pasvik i vedskogen. Det er jo bjørn der, men vi så ikke noe til den. Kanskje var det røykosen fra gapahuken til Sissel og Tor Einar som holdt den vekke. Litt pølsegrilling rakk vi også. Ellers beita Julianne blåbær rett fra lyngen mens pappa med ny motorsag fikk trærne til å kysse lyngen. Vinterveden er snart berga. Håper bare bjørnen holder seg unna til vi er ferdige…

Dnort

Mine somre som barn var preget av mye gårdsarbeid. I hvert fall virket det slik. Hjelper lite at det vanket is i pausene. Å tråkke silo og høy ble ikke forvandlet til sirkus og lørdagsbarne-TV av den grunn.

Sammenlignet med det barn i dag kan forvente av eventyr i ferien sin, fortoner mine sommerferier fra 70-tallet seg som rene arbeidsleire. Så hvorfor går man da rundt og tenker med lengsel tilbake på barndommens somre..? Vel, i sommer fikk jeg gjenoppfrisket tråkkekunsten. Da i forbindelse med rydding av buskas i svigermors hage. Mer tregårdsarbeid enn noe annet.

Julianne står og venter på at pappa skal falle ned

Med upåklagelig utsikt utover Varangerfjorden og en lett bris rundt ørene, gikk jobben unna. Velsignet lite mygg er det i hvert fall i Vadsø. Den konstante vinden har sine fordeler. Er det en ting man kan stole på, er det at det blåser i Vadsø. Ellers er det mye som ikke er som før i den byen. Unntatt når sildoljefabrikken starter opp annet hvert skuddår.

Ja, mye er forandret siden jeg var liten. Men, mye er jaggu det samme også. Arbeiderpartiet regjerer landet og Høyre vil stadig ha lavere skatt. Og gullrekka er i gang igjen på NRK. Eller ARK som en sullik fra FRP sa her om dagen. Selv vitsene er de samme som på 70-tallet! Og nå som jeg har fått alle albumene til The Beatles i hus på nytt, tror jeg jaggu jeg skal bruke høsten til å mimre mer om gamle dager. Og så skal jeg lese Lars Saabye Christensens Beatles-bok på nytt.
God høst!

Dnort

Om du er av de innvidde skjønner du straks hva overskriften handler om. Og du vet også hva som er så spesielt med datoen i dag, bortsett fra at den inneholder tre 9-tall.

Mens andre så smått har begynt å glede seg til jul, har jeg allerede fått åprets beste julegave allerede. Det vil si: Den har ikke kommet fram ennå. For her jeg bor må man kjøpe slikt på internett. Og julenissen leverer heller ikke utenom sesongen. 
Liker du The Beatles? Om ikke, vennligst surf videre på nettet. For de av dere andre som ennå ikke har skjønt hva det er med dagen idag, les videre.

Julianne tok bilde av pappa som hører musikk

I dag 090909 gis alle albumene til The Beatles ut i ny remastret utgave og med stereolyd der dette før manglet. For egen del vil det si at jeg kjøper hele raklet på nytt for fjerde gang! Først hadde jeg dem på kassett, så på plate (LP), så på CD. Og nå altså på nytt på CD, men i forbedret utgave. Og det hele er putta opp i en snasen liten boks med ekstra fine cover mm. Oh, salige stund uten like…
 
Denne situasjonen kan minne noe om en stripe fra Tommy og Tigeren der Tommy går i ukesvis og venter på en hatt med rotor oppå, som mammaen har bestilt til han pr. post. Sjansen for at jeg blir så skuffet som Tommy ble da han endelig fikk hatten, er små. Men, så venter jeg heller ikke at boksen med CD-er skal kunne hjelpe meg med å ta av og fly ut over byen. Vel, helt sant er ikke det. Jeg forventer mange flytimer. Men, da på musikkens vinger. Trenger bare å få flyvetillatelse fra resten av familien…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Dnort

Jeg har aldri vært særlig muskuløs. En pingle som aldri klarte å spise mer enn akkurat litt for lite. De siste årene har etinga tatt seg noe opp. Så kom også magen.

For snart fem år siden ble jeg med en kompis på badmintontrening. Etter å ha ødelagt meg litt for ofte på fotballbanen, fant jeg ut at andre treningsmetoder måtte utprøves. Var såvidt innom treningstudio, men fant fort ut at det ble for kjedelig. Ikke er jeg så overvettes begeistret for menn i trange gymklær heller.
 
Jeg trengte en utfordring og badminton kunne jeg jo litt om fra før. Broder'n og jeg drev jo på et par somre på en slags bane. Fiskegarn til nett og banen lagt på den siden av huset der de sjeldest var mye vind. Ble ikke helt som på sommer-OL. Men, vi hadde det moro. Helt til pappa nektet oss å gå mer på bølgeblikktaket for å hente baller. da begynte jeg heller med spydkast. Med veistikker som spyd.

Legg merke til størrelsen på høyre arm

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Og nå har jeg slått baller (vi kalte dem fluer før, men det hetter altså baller) i fem år og har ikke tenkt å slutte med det første. Magen er ikke borte, men kameraten som dro meg med, er det. Og så har jeg jo tatt over som leder for badmintonklubben. Det jeg ikke hadde tenkt over, var at all slåingen kan få følger for noen av musklene. På bildet over, som er fra våren i år, hadde jeg trent mye og lenge. Jeg slår med høyre arm. Sjekk ut forskjellen i størrelse i forhold til venstre arm.

Ikke bare ser jeg litt merkelig ut. Armene mine er også blitt merkelige. Og helt på slutten av sesongen klarte jeg å skade meg i kneet så mye at jeg først nå kan løpe igjen. Merkelig kne også. Men, badminton er det ikke så merkelig om jeg fortsetter med. Alt for moro til å la være. Får vel heller finne på noe å gjøre med venstrearmen også. Litt venstrehåndsarbeid på jobben skal jeg vel kunne få til…

Dnort