Å sole seg er en prøvelse av dimensjoner for meg. En prøve jeg stryker med glans på, hver gang.
Jeg klarer bare ikke ligge/sitte stille. Det er rett og slett ikke fysisk mulig. Jeg kjeder med veldig lett. I tillegg har jeg et høyst ambivalent forhold til solkrem. Den er klissetet og sand og skitt fester seg til den. Hadde det vært mulig å smøre seg med tålmodighet, hadde jeg smurt i forhold 1/10 til fordel for tålmodigheten…
Hvite barn på finsk campingplass ca. 1978
Så det sier seg selv at jeg sliter med å bli brun. Er nok en del indianer i meg. For jeg er vel mer rødhud på sommeren enn Sølvpilen noen gang var. Og så liker jeg ikke at det blir for varmt. Passerer gradestokken 20 begynner jeg straks å lete etter skygge, vann eller et fryselager. Jeg har tilgode å dra på sydentur. Det lengste jeg har vært sydover er til Paris. Og der fant jeg fort ut at det bare var airconditionen i Eiffeltårnet som var god nok.
Etter at vi nå har tilbrakt en uke på sørlandet har likevel armene fått litt brunfarge. Ganske svidd i kantene, men dog. Å komme hjem til 5 grader var, om ikke en befrielse, så i hvert fall helt greit. Så får vi se hva status på sommerbrunheten er etter neste dusj…
Dnort
