En side om livet.
Å ønske sæ nokka til jul e ikke lett
I hvert fall ikke om du e mann
Uansett ka du sir blir det ikke rett
Ønskelister e ukjent farvann
Ka ska æ ønske. Ka e det æ treng
Eller ska æ godta alt slags møl
Kan lykka kjøpes. For kor mye peng
Kanskje æ bare kjøpe det sjøl.
Så sitt man no der og lure og pønske
Mens økonomien daler i skjul
Men, æ trur æ vet ka æ virkelig ønske
Å få ho mamma på besøk til jul
Til Dnort fra Dnort
Den søte juletid e like om hjørnet. Og for noen få daga sia gikk de siste julekortan avgårde.
I år va de fleste julekortan hjemmelaga. Det å lage julekort e jo en fin ting å gjøre når frosten klore sæ fast i husnovva og snyen lage ekstra fartdumpa veian. Og mens vedovnen mates med halvtørr bjørk, kan man jo fordype sæ i tegning, form og farge. Samt få i sæ ymse kjemikalia. No e ikke æ den som får sånt i gang. Men, når æ til slutt ga etter og ble med, va det ikke fritt for at skapertrangen og kreativiteten tok overhånd. Og plutselig hadde man fått helt bestemte meninga om designet av nokka så ubetydelig som et julekort.
De klassiske julekortan e jo stappfull av rustikk bonderomantikk. Rødmussa nissa, hesta med overlessa slede, nedsnødde tømmerkoie og fargesprakende dompappa, dominere de tynne papparkan som kommer mer eller mindre uventa fra nært og fjernt. Gjerne malt av folk som mangle både hender og føtter. Men, fin e dem. Selv de som Blindeforbundet selger, e flott å se på. Og noen e jo rett og slett et fint fotografi sånn som bildet under. Det e tatt fra Reinøya og vise Karlsøya (som har gitt navn til hjemkommunen min) under en blodig måne.
No e det jo fint å få et julekort kor det står nokka på. I tillegg til den påtrykte teksten, altså. Har du ikke tid til å tilføye en kort (eller lang) personlig tekst, synes æ du bare skal la være å sende kortet. Om det eneste du huske e det som står i adresseboka, e sjansen stor for at dem som mottar kortet kommer til å slite med å huske kem du e. I flere år har æ skrevve julebrev. Men, det ble i år erstatta av julekort. Litt fordi det ble knapt med tid. Men, også fordi et julekort kanskje blir mer personlig. I disse facebook-tider, blir fort et julekort svært gammeldags. Men, altså for mæ, mer personlig.
Så til slutt, med bildet fra julemarkedet på Youngstorvet som va prega av mer amerikanske tradisjona, ønske æ alle lesere av bloggen ei god og fredfylt jul!
Dnort
Vi menn har vesstnok en tendens tel å takle midtlivskrisa med å bruke mye penga. Ikke det at æ føle på nokka krisestemning. Men, de stor kjøpan uteblir enda.
Forventa levealder for en norsk mann har forlengst passert 80 og e på god vei mot 90. Så da sku æ jo være midtlivs no. Men, nokka mindre gnaidden e æ ikke blitt. Den ekstra bilen som nesten alle har, e ofra på miljøengasjementets alter. Men, en liten båt hadde no vært kjekt å ha? Æ va faktisk på vei til å kjøpe en tidlig i høst. Men, det ble med en prøvetur. Og så æ som e så glad i være på havet…
Bil har man jo, sjøl om det “bare” e en. Og det e no mest fruen som kjøre den. En kul gammel motorsykkel hadde man no kunne ha unna sæ, likevel? Ja, man måtte no ha kjørt opp til sykkellappen først. Og det skulle æ no klart. I hvert fall teorien. Men, så va det no det at han skal kjøres av mæ. Engstelig som man e og motoranalfabet e man også. Nei, æ trur ikke det blir nokka klassisk midtlivskrise på mæ.
Æ må nok nøye mæ med noen mindre innkjøp. Konsertbillettan til de godt over middelaldrene rockeran i Iron Maiden og ELO til våren får holde. Blir no dyrt nok når man legg til flyreisan og lommepenga. Øyeblikksopplevelsa e gjerne ganske så ubetalelig. Og musikk blir aldri gammel.
PS. Turen til Liverpool i februar for å se en eneste kamp, kommer til å koste omtrent det samme som en pent brukt konebil, så æ e no med å holder kjøpefesten igang æ også. Men, det blir altså med den ene bilen enda…
Dnort
