Da er det tid for å ta en liten pause fra bloggen. Jula skal feires og da kan ikke jeg sitte forran PC’en og taste tull. (Se for eksempel forrige innlegg med kommentarer…)
Så til alle rundt om det ganske land: God Jul! Og måtte de neste dagene bli fyllt av glede, varme og nestekjærlighet. Jeg vet det høres litt klisjeaktig ut. Men, det er så mange som benytter jula til å dyrke egoet og luller seg inn i selvmedlidenghet og vonde tanker.
Selv om det kan være vanskelig er det faktisk mulig for alle å finne noe å glede seg over og noen å glede seg sammen med i jula. Vi som har en familie vi trives med har det enklere. Men, det er ikke nødvendig å sitte alene hjemme eller på en bar og sørge over alt som har gått galt i livet og hvor ensomt det er. Jula er en tid for å komme sammen, så finn noen! Hvem som helst…
Alle har vel lurt litt på hvordan det er å være vektløs. Jeg tenker da på det å ikke være påvirket av g-graft og ikke det å f.eks. ikke ha noen badevekt i huset.
Mange av oss har nok også opplevd vektløshet i ung alder. Julianne opplever det ganske ofte om dagen. Så lenge hun er liten nok og faren er sterk nok, er dette mulig.
Når framtidige romfarere skal trene på å være vektløs, har jeg hørt at de drar opp i et fly som kjører veldig fort oppover for så å stupe like raskt nedover. I noen sekunder mens flyet er på toppen av kurven, vil de om bord oppleve å være vektløs.
Nå er jeg ikke 100% sikker på at teorien stemmer, men jeg innbiller meg i hvert fall at Julianne i noen nanosekunder opplever vektløshet, når jeg kaster henne i været. Nå veier hun jo ikke så mye enda, så g-kreftene har heller ikke så mye å jobbe med. Hun ser jo ganske så vektløs ut på bildet.
Ellers farer hun for tiden gjennom rommet med stor fart i en tom mandarineske. Hun passer akkurat oppi og på det glatte stuegulvet kan hun få brukbar fart når jeg tar tak i eska og slenger henne att og fram. Vår lille romfarer hviner av fryd og smiler fra øre der hun suser i lav høyde over golvet. Det er nesten så jeg ønsker at jeg var liten nok til å passe i en mandarineske jeg også…
Liker du musikk? Hvem gjør ikke det?! Uansett kjenner du sikkert noen som gjør det. Her kommer i hvert fall en liten anbefaling…
The Soundtrack of our Lives har nylig kommet ut med et dobbelt album (til enkel pris) som heter "A present from the past". Dette er en samling av B-sider, EP-spor og en masse uutgitte låter. Ulikt andre bands samlinger av B-sider er dette uten unntak bare godlåter hele veien. Rockemusikk av ypperste kvalitet og med en nydelig innpakning. Et røverkjøp! Løp og kjøp!!
Mer informasjon om albumet og alt annet de har lagd, finnes på deres hjemmeside www.tsool.net
Det går unna. Snart kan hun kanskje gå, men ennå krabbes det i full fart rundt om på gulvet. 9-månedersdagen ble feiret sammen med gudfar Torgeir (eller Guffen som han selv sier…) og en solid porsjon pinnekjøtt. Julianne spiste potet/gulrot/fiskekake-mos.
Som aktivt medlem av byens revygruppe KROT har jeg skrevet en del tekster. Noen er blitt brukt og noen er så nye at de ennå ikke har blitt presentert for gruppa. Når og om det blir noen flere revyer for tiden usikkert, så her er en sak som jeg tror tåler å publiseres. Dette er lokalt, så en viss kjennskap til forhold i Sør-Varanger er en fordel her. Odd Børretzen's "Måkene" inspirerte meg til å lage noe over samme mal om hyttefolk…
Hyttefolkan
Æ vil sei nokka om mett forhold tel hyttefolk. Æ hate hyttefolk… Ikke heile tida naturligvis.
Når stille røyk stig opp av de små hyttepipan og det lyser lunt ut av de småruta hyttevinduan demmes. Da e dem en naturlig del av landskapet. Og man tenke ikke så mye på dem, verken med hat eller kjærlighet. Men, når dem åpne kjæften og protesterer høylytt, som dem ofte gjør, da kan du se langt inn i den svartsjuke sjæla demmes. Hvis et hyttemenneske får dispensasjon eller disp som det kalles, for motorisert ferdsel på snyskuter eller lov tel å bygge et telbygg tel hytta. Da kaste andre hyttefolk sæ på telefonen til kommunen og ”skal ha, skal ha” og resultatet e at kommunen sir nei til alle og ingen ende opp med disp eller anna som kunne gjort livet på hytta levelig. Hyttefolk eie ikke samfunnsånd.
”Skal ha, skal ha!” Æ tør ikke tenke på korsen kommunen vår ville sett ut om hyttefolk fikk bestemme. Og under sånne forhold tenke æ: Æ e glad æ ikke har egen hytte. Sånn at æ måtte ha oppført mæ sånn noen lunde høflig mot andre hyttefolk. Æ ville ikke hatt ei hytte om så kasta den etter mæ! Om du ville gitt mæ en plass å være og æ kunne velge, ville æ sagt:
”Gi meg ei gamme der ingen andre bor. På to hundre kvadrat. Akkurat passe stor – tel mæ.” Hyttefolk e jo kjent for å være friluftsinteressert. Glad i naturen skal dem være. Dem e kjent for å bry sæ om miljø og friskluft og sånt. Og det synes vi jo e så sympatisk. Men æ veit ikke æ. Hvis æ hadde vært nødt tel å tilbringe helgen ved siden av en ”skal ha, skal ha”, svartsjuk hyttenabo som søyt og maste om kor bekymra han va for den her oljeomlastinga og kor stygg oljetankera e å se på. Uansett kor friluftsinteressert han måtte være. Da hadde æ ganske sikkert tenkt at det va likegodt om æ holdt mæ hjemme.
”Nei, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha. Uten anna tillatelse enn den æ kan få fra – mæ.” Æ meine, ei som æ bygg sjøl, kor og når æ vil. Fordi æ egentlig alltid har hørt tel akkurat der og fordi det bare e sånn. Æ så en gang ute i Langfjorden. Æ har sedd det mange ganga, men også i Langfjorden, så æ to hyttefolk som plagdes no voldsomt med å få fyr på en grill, som ikke ville brenne. Midt i kirketida, med barn tel stede! Hyttefolk oppføre sæ som uvaska hedninga nån ganga. Og som sagt: Ganske ofte hate æ hyttefolk.
”Nei, gi mæ ei gamme med peiskos og komfort. Og spør nån da svare æ, den har stått her hundre år.” Æ hate hyttefolk. Men, det e mange ting æ elske. Og lenge hadde æ det sånn at når æ møtte folk som, viste det sæ, ikke hata eller elska det samme som mæ. Da tenkte æ at dem måtte være litt skrudd. Og æ trur at mange har det sånn enda. Sama for eksempel. Som oppdrar ungan sine til ekle, små, joika-luktanes sameaktivista. Som peise terrengsyklan sine tvers over ei myr bare for å jage bort en danske som plukke på bæra demmes. ”Ikke rør bæran mine. Ellers kreve æ ærstatning!” Æ trur at sama mener at alle andre bare kan fløtte tel – Spania.
Som sagt: Æ hate hyttefolk av de grunnan æ har nevnt tidligere. Men, hvis æ møte en som elsker hyttelivet. En som synes at på hytta der kan man virkelig få slappe av og finne sæ sjøl og få en pause fra tidsklæmma. En som e overbevist om at det eneste saliggjørende e å sette og fryse på ei nedsnødd hytte i en svær hyttelandsby der alt e det samme som hjemme, bare mindre og dårligare. Hvis æ møter en som elsker hyttelivet og sei det. Eller hvis æ møter en same som meine at alle ikke-samer slett ikke har rett til land og vann. Men, kan få retten om man bare kalle sæ same. Da skal æ prøve å se på vedkommende med forståelse. Men, lett blir det ikke!
”Nei, gi meg ei gamme der ingen andre bor. På fem hundre kvadrat. Akkurat passe stor. Ja, gi mæ ei gamme. Gje mæ det æ vil ha. Uten anna tillatelse enn den æ sjøl ga. Åh, gi mæ ei gamme. Helst no med det samme. Og når æ e framme får æ være lamme – bare mæ.”
Har vært på kurs i Bodø i noen dager. Godt å være tilbake igjen. Passer på Julianne i dag. Pappa passer på….
Tre dager på hotell kan vel høres bra ut. God mat, myke senger og ikke noe mas. Vel, det er for så vidt greit. Men, jeg er vel litt for avhengig av nærkontakt med de to jentene mine, til at jeg helt klarer å sette pris på luksusen. Dessuten var man jo der for å jobbe med fag.
Julianne sto nettopp opp fra formiddagshvilen sin og begynte straks å leke med bygaven jeg hadde med til henne fra Bodø. De tre endene som kjører tog, kvekker en liten melodi når hun drar i snora. Stor underholdning…
Da jeg var liten hadde vi julekalendere med små plastfigurer i. Det fantes også sånne med små sjokoladefigurer i. Lillebroren min og jeg måtte dele en kalender i lag. Vi fikk med andre ord smake hva det vil si å dele godene, tidlig i livet. Høyrevindene har formet denne delen av julen også, for nå har alle i familien minst en kalender hver. Gjerne en til hunden og katta også. Men, det må jo ha funnes julekalendere før i tiden også?
Jeg spurte mamma om de hadde julekalender da hun var liten. Selvfølgelig kom hun trekkende med at de ikke hadde noen ting, under krigen. ”Vi va glad om vi fikk litt kokt sild tel meddag, vi…” Mamma vet at jeg ikke er overvettes begeistret for denne havets delikatesse. Så selvfølgelig sang de et ekstra halleluja for kokt sild til middag. Og julekalender? Nei, sånn ”tuill og mainnskit” hadde de aldri hørt om. De var sjeleglade om de gikk en appelsinbåt hver på julaften. Så mange søsken som de var måtte det vel loddtrekning til for å få fordelt godene.
Kelvin syntes papiret var best…
Det er mulig at dette med julekalender er noe nytt som kan ha kommet fra USA en gang etter krigen. Mest sannsynlig var det en av de mange kulturelle importene som ble gjort i forbindelse med Marshallhjelpen. Sjelden har vel et land lengt borte blitt så til de grader amerikanisert som Norge ble etter krigen. På grunn av vår grense til Russland var det særdeles viktig at det norske folk følte et tett slektskap til storebror USA. Dette tok litt tid. Nordmenn er jo kjent for å være stae og lite villig til å godta nye ting. Men, er de gratis så svelges selv de mest hårete kamelene.
De amerikanske julekalenderne var nok full av hedenske symboler og godteri som kunne lokke fram grådigdjevelen i enhver gudfryktig liten pjokk, så de fikk fort konkurranse av en kristen utgave. Jeg husker at vi et år fikk en julekalender med små apostler av plast, samt plastesler og en plast-Jesus på selve gudskjelovdagen. Dette var lite populært i heimen da vi fikk høre at ”aille de aindre ongan” fikk sjokolade i sine kalendere. Jeg tror vi tygde de små hodene av plastapostlene i frustrasjon den julen. Neste jul var det sjokolade i vår kalender også. Ordentlig billigsjokolade fra Taiwan med ekstra mye e-stoffer og kjemikalier i.
Før plastfigurene og sjokoladen var det mye bilder med religiøse motiver i norske kalendere. Gjerne med bibelsitater i luka. Satan var vel aldri så nær som når man nærmet seg jul og den mørkeste natta i året. Det var i hvert fall ikke måte på hvor from og gudfryktig disse kalenderne var. Dette var jo også i en tid der ikke bare skolene hadde kristen formålsparagraf. Norge skulle være et kristent land og dermed basta! Hedning og frafallen var ikke uttrykk som bare var skjellsord i sære sekter. Og så mye som denne høytiden kunne lede små barnesinn til å tilbe selveste beelsebub, måtte selv en relativt uskyldig julekalender kristnes.
Etter hvert har forholdet til religion forandret seg drastisk i Norge. Du skal for eksempel lete lenge i dag etter julekalendere med noen form for religiøst innhold. De er vel blitt så amerikanske som de kunne fått blitt. Dvs. det USA som fantes på 50-tallet. På den tiden ble mange av de utenom-kristelige symbolene tegnet og formgitt i USA. Gjerne av Disneykonsernet. Siden har store deler av USA gått motsatt vei. I hvert fall ble en kristen fundamentalist nettopp gjenvalgt der.
Hjemme hos oss har vi to kalendere. En til hver. Så vi er ikke noe bedre enn andre når det gjelder grådighet. Den ene kalenderen er selvlaget, med pakker på. (Innkjøpt på Eurospar og lignende etablissementer i nærområdet.) Den andre er tegneserien Pondus sin sjokoladekalender. Det er sitater i den også. Men, det kristne innholdet er vel heller ganske så fraværende. Der får man hver dag i tillegg til en sjokoladefigur, mer eller mindre morsomme fotballsitater…
Ps. All denne skrivingen om julen gjorde at jeg fikk så utrolig lyst på en kald cola i glassflaske. Lurer på hvor det kom fra…?
Det å få besøk har alltid vært noe jeg setter ekstra stor pris på. Der jeg vokste opp i ei lita bygd var det ikke så mye som skjedde, så når noen stakk innom og slo av en prat var det stas. Men, ekstra kjekt var det når det var noe som skulle feires.
Der vi bodde litt oppenfor bygda, var det av en eller annen grunn ikke så ofte at noen kom på besøk. Noe av grunnen kan ha vært at min far var handelsmann på stedet og at alle i bygda konstant gikk og skyldte han penger. Dessuten traff de både han og min mor på butikken. Om de likevel kom på besøk var det i så fall i et viktig ærend og besøkene varte derfor sjelden lenge.
Jeg satt alltid med store ører (ørene mine var enda større da) og lyttet til alt det spennende de voksne pratet om. Og av og til prøvde jeg kanskje å smette inn en kommentar eller to. Lettest var det å komme til orde om jeg hadde noe artig å si. Så fikk jeg de voksne til å le var dagen min redda. "Ja, han e no ikkje så dum dein guten" kunne de finne på å si, og jeg stormrødmet av stolthet og var glad gutt resten av dagen.
Til Juliannes dåp var det mye storfint besøk
Gjevest var det likevel om det var en bursdag eller noe annet stort som skulle feires. Da gikk jeg hele dagen, ja kanskje en hel uke og gledet meg. Kanskje på grunn av all den gode maten. Kakemons har jeg alltid vært og så fikk man jo både brus og godteri, selv om det egentlig var en vanlig tirsdag. Men, det var jo mest på grunn av alle de voksne som kom og alle de artige historiene de kom til å fortelle, at jeg gikk og trippet av lengsel til de endelig kom.
Timene før de var ventet å komme gikk jeg som regel fra vindu til vindu for å sjekke om de ikke kom snart. Nå er det jo noe som kalles den nord-norske halvtimen og det var vel heller sjelden at noen kom på et spesielt klokkeslettet. Det tok mange år før jeg skjønte at dette var vanlig. At folk flest ikke tok tidpunktet for besøk så alvorlig som meg, var rett og slett umulig å forstå. Man inviterte jo ikke folk da. De bare kom fordi det var noe som skulle feires. Og alle visste om det. Så når det drøyde før de første kom, ble jeg alltid mer og mer engstelig for at det ikke skulle komme noen. Kanskje hadde de glemt det? Eller passet det dårlig? Hadde de egentlig ikke lyst til å komme? Jeg kan vel sies å ha hatt et litt manisk forhold til dette med besøk. Min mor betrygget meg gang på gang at "Joda, dæm kjæm nok snart", men hva viste vel hun? Man kunne aldri være helt sikker og om noen ikke kom, fryktet jeg alltid det værste. Kanskje var det meg de ikke likte…?
Kanskje blir man litt smårar på sånne ting når det er så sjelden man får storfint besøk. Jeg hadde en onkel som vokste opp skikkelig langt fra folk. Det fortelles at han en gang satt og spiste suppe da han fikk øye på noen som kom gående opp mot huset. I ren ekstase heiv han suppebollen i taket og skrek "vi får besøk, vi får besøk!" så høyt og skingrende at matmor mista kasserollen med suppe i golvet og hunden stakk til skogs og ble borte i flere dager. Besøket ble også ganske så kort. Med varm suppe og glasskår fra den knuste suppetallerkenen, utover hele gulvet, måtte besøket foregå ute på trammen.
Den dag i dag er dette med besøk noe som jeg ikke helt klarer å ha et avslappet forhold til. Nå er det jo enda sjeldnere at noen bare stikker innom. Det skjer nesten ikke. Man synes vel det er for "bonat" og dessuten er det mer vanlig å møtes ute på kafe eller i forbindelse med en fritidsaktivitet. Skal du få besøk må folk inviteres. Helst en god stund på forhånd. Men, ikke for lang tid i forveien. Da kan det hele bli glemt. I mobiltelefonens tidsalder er det enkelte man bare når fram til på SMS. Helst bare noen timer før man forventer på besøk. SMS’er glemmes av en mystisk grunn så fort, så da må sånt times og tilrettelegges. Dessuten er det ikke sikkert at SMS’en du sendte for tre dager siden ble lest i det hele tatt.
Det med besøk var nok på mange måter enklere i gamle dager, men slett ikke noe mindre frustrerende for små gutter som lengtet etter storfint besøk. Nå i dag skulle det komme en del folk på besøk til oss. Ingen kom og det hele hadde en helt naturlig forklaring. Ingen hadde fått en SMS som heller aldri ble sendt av den som hadde fått beskjed om å sende den…
I morgen er det dags for årets julebord med kollegaene på jobben. Som ellers i jobbsammenheng ser jeg det ikke som et problem, men en utfordring…
Selv er jeg med i arrangementskommiteen og var i dag på polet og gjorde de siste innkjøpene. Ei halv 60 til gløggen. Pluss Cognac (Bache Gabrielsen) og Baileys. Ellers skal folk ta med eget fludium. Har faktisk komponert en egen sang for anledninga. Blir artig å se hvordan den blir mottatt.
Ellers er jo julebord noe som kan bli veldig gøy eller bare trist. Vi er en fin gjeng med raringer som skal samles, så det går nok bra. Trygdekontoret og Aetat høres kanskje ikke ut som en plass der hurragutter og jenter jobber. Men, privat er vi ikke mye byråkratisk. Kanskje tar det helt av når vi for første gang skal være på fest sammen. At julebordet holdes i Bjørnevatn er en fordel. Langt fra politiet da…
PS. Trygdekontoret, Aetat og Sosialkontoret skal slås i sammen til en enhet fra sommeren av. Sangen jeg har laget henter melodien fra Sammen for livet, We are the world og Do they know its Christmas. Altså en sammenslåing der også.
