Må bare få vist fram den nylagde julekalenderen. Den ble ferdig rett før siste liten. Selvgjort er velgjort, er prinsippet.
Selvgjort i hvert fall…
Med til denne kreasjonen gikk: – Ett stykk eskeavdeler i finer. (Fikk overtalt en ansatt i barnehagen til å gi meg denne avdeleren de likevel skulle kaste. Den deler opp i akkurat 24 rom.) – En del papp fra eska til nylig innkjøpt flatskjerm. (Ja, nå har vi også vegg-TV. Svetta og bantes den opp på lørdag.) – Rødt silkepapir. (Julens farge vettu…) – Innpakningspapir. (Type jul.) – Store mengder pakketape, litt lim og papirtape. (Det samme man reparerer biler med i Russland…) – Masse kjærlighet…
Inni den er det litt godterier. Et par kort med lovnad om tur i bassenget og noen kort med bilder av steder i huset der dagens adventsting er gjemt. Den 6. er det f.eks. tegning av baderomsseksjonen. Tingene er allerede plassert ut, i et lønnlig håp om at husets yngste ikke endevender hele huset før julaften i pakkeletingsrus.
Heldigvis er jeg oppsatt med en frue som mestrer skjønnskriftsfaget og tegnekunsten. Så da blir ikke resultatet så ille. Men, det viktigste er at vi nok en gang unnslapp hurtigkalenderne fra handelstanden. Og så fikk vi lagd noe sammen. hørt julemusikk og spist nypynta pepperkaker.
Litt inspirert av Jakob sitt innlegg kommer jeg her med en nærmere redegjørelse for et fenomen som absolutt alle har et forhold til. Foreldre kan nemlig være veldig vanskelige å forholde seg til i visse situasjoner.
I den lille bygda jeg kommer fra var det ikke mange fritidstilbud. Der måtte man finne på egen moro. Noe som jo er potensielt LIVSFARLIG. Og som er grunnen til at barn og ungdom mer og mer har fått en gjennomorganisert fritid. Kanskje hadde mor mi sett ett Halvsju for mye en gang tidlig på 80-tallet. I hvert fall hadde hun funnet ut at bygda trengte en fritidklubb. En plass der ungdommen fikk utfolde seg fritt, i kontrollerte former. Det gamle skolehuset som nå bare ble brukt til bygdefester, ble rekvirert til alkoholfrie tiltak og bygdas ungdom fikk et brev hver. Bare en ble ikke invitert…
Nordeidet – Karlsøy i Troms
Undertegnede var blitt vurdert som for ung for ungdomsklubb. Mulig jeg ikke ennå var blitt teenager og hormonforstyrret nok til å regnes med. Da jeg fikk høre om denne mystiske ungdomsklubben som jeg ikke skulle innvies i, maste jeg meg etter hvert med likevel. Jeg brukte en hver mors viktigste våpen mot henne selv. Jeg spilte på skyldfølelse… Det fikk jeg fort nok angre. Ikke det at mamma prøvde å ta igjen. Det var bare at med mamma som aktivitetsleder var det duket for litt for mange muligheter for foreldreflauhet. Den episoden jeg husker best var da hun insisterte på at alle skulle stå i ring og være med på sangleker. Kort fortalt går det ut på å holde hverandre i hendene, synge og danse! (Trippelflaut når man er ung nok.) Og på toppen av det hele skulle jeg vise de andre hvordan man gjorde det!! Jeg må vel nevne at grunnen til at jeg kunne noe om dette, var at jeg hadde vært med noen ganger på leikaring (gammeldans). Der danset jeg blandt annet en god del med min egen mor…
Min mor, havfruen
Nå som jeg selv er blitt forelder er jeg kommet på andre siden av foreldreflauheten. Og jeg er vel ganske klassisk som pappa der jeg stadig oftere gjør Julianne småflau med ulike påfunn. "Lek ordentlig, pappa!" Kan jeg fort få høre. Har hun venner på besøk og de vil ha meg med å leke, bør man ikke bli for kreativ. Og spørsmål om hygiene og spisevaner blir heller ikke så godt mottatt med andre til stede. "Ååååh, pappaaa!" Får man nok høre stadig oftere framover.
Fenomenet foreldreflauhet er litt annerledes enn vanlig flauhet. For det første er flauhet på egne vegne noe helt annet og treffer deg direkte. Flauhet på andres vegne er det faktisk ikke alle som føler. (Mangel på flauhet er visstnok en alvorlig diagnose.) De fleste har likevel evnen til å bli flau på vegne av andre enn seg selv. Flauhet på grunn av og på vegne av foreldre eller foreldreflauhet, er spesiell fordi man blir tredobbelt flau. Det går ut over deg selv både direkte og indirekte og så kommer skammen som resten av familien din påføres.
Så når jeg rødmet fra topp til tå hver gang ordet "sanglek" eller "leikarring" ble nevnt, var det med god grunn. Glad jeg ikke var barn av lærere…
Alle barn har en imaginær venn. Albert har Skybert og Tommy har Tigeren. Og da hun begynte å mestre språket sånn noen lunde, fikk Julianne en venn som heter Krokodille. En krokodille litt utenom det vanlige…
Å ha en man kan snakke til og leke med når det ikke er noen andre å gjøre det med, kunne vel alle trenge av og til. Hadde fastlegene kunnet foreskrive denne typen samtaleterapi hadde sikkert norsk næringsliv kunnet redusert sykefraværet betraktelig. Og pappa hadde nok hadd en sånn enda hadde han ikke vært så opptatt av å late som han er voksen. Ett av husets medlemmer har altså en (nokså) imaginær venn. Nå kunne jo godt denne vennen fort ha fått navn som Julbert eller Lille Gluffe, men da han ble spurt første gang svarte han Krokodille. Så da ble det navnet hans. Noen vanlig vannlevende krokodille er han jo ikke og så imaginær at det gjør noe, er han heller ikke. Noe bildet under viser.
Krokodille har pynta seg
På bildet kan det se ut som en hand inne i alt prinsessestashet. Og det stemmer for så vidt. Men, for Julianne er dette altså Krokodille som hun har kjent i ca. tre år. Krokodille er en nysgjerrig og ikke så alt for opplyst kar. Ganske så følsom og lett å vippe av pinnen er han også. Og så sier han så mye feil! For eksempel sier han bestandig Saptein Kabeltann. Noe Julianne synes er svært så fornøyelig. Det beste han vet er tåttis (småtær), is og sebraer (sjelden kost på disse trakter). Krokodille het i begynnelsen Klokloglille og dukket første gang opp på denne bloggen HER.
Krokodille er ett og et drøyt halvt år yngre enn Julianne, så i mangel av lillebror har han også en funksjon. Og det hender de krangler. Men, siden pappa er like i nærheten går det an å få hjelp. Etter hvert har det blitt slik at pappa også snakker litt med Krokodille. For både Krokodille og Julianne kan finne på å henvende seg til pappa. Og siden pappa definitivt ikke er en ventrilokvist (eller buktaler), så er han avhengig av at alle (Julianne inkludert) aksepterer at han beveger på munnen også når Krokodille nakker.
Krokodille er jo svært knyttet til pappa. Ja, faktisk så er han med stort sett over alt der pappa ferdes. Men, det er stort sett bare Julianne som snakker med han. Særlig når pappa har vært for voksen for lenge. Selv om Krokodille kan dukke opp mange steder, hører han hjemme i mamma og pappas seng. Det var der han første gang stakk det håndformede hodet opp over dyna og med sin litt hese pipestemme, introduserte seg som Krokodille. På bildet over har han altså blitt pynta opp. Men, som oftest bruker han ikke klær. (Krokodiller gjør jo ikke det.) Likevel roper Julianne titt og ofte på Krokodille. Trofaste, lojale og gjerne litt enkle venner er alltid velkomne som selskap.
Apropos selskap. I dag tror jeg faktisk at det er Krokodilles bursdag….. Ja, når jeg tenker meg om så må det være bursdag i dag. Vi får feire 3-årsdagen hans i morgen, for nå sover Julianne. Og det er ikke så artig å feire (imaginære) bursdager uten henne…
Skal ha, skal ha, skal ha! Jeg føler meg som en av måkene til Odd Børretzen når jeg kommer med ønskelistene mine. Men, blir man spurt om hva man ønsker blir det omtrent sånn:
I år ønsker jeg meg en nypussa glorie. I hvert fall boka Norsk Rocks Historie.
Og så vil jeg ha en gullforgyllt morter. Eller noen flere korterma skjorter.
