Våren så langt nord er kald, men heldigvis ikke så våt. Og en tur til Elvenesparken kan faktisk by på en del varme innimellom trærne. Et bål hjelper jo også på.
Elvenes er den plassen i Norge der det er kortest vei fra havet til en grense. Grensa til Russland ligger bare 1600 meter fra havet her. Og på den korte strekningen mellom har man anlagt en naturpark med en sti som strekker seg ca. en kilometer opp mot grensa. Pasvikelva renner ut her etter å ha passert kraftverket til Russerne oppe i Kobbfoss. Lars Monsen sliter seg gjennom Norge på langs. Vi rusler lett på fot, Norge på tvers.
Norge på tvers
Isen hadde nylig løsna og store isflak lå stranda på de mange grunnene i elva oppover. Man måtte jo utpå for å sjekke hva man kunne finne av skatter der ute. Julianne fant flere skjell som måtte med hjem. Pappa balanserte oppå isflakene og heiv svære steiner uti elva. Passe livsfarlig og selvfølgelig særdeles politisk ukorrekt, hjelmfrie som vi var. Vi prøvde å fiske litt også, men uten hell. Og like før det flødde over kom vi oss i land og fikk i oss noen pølser.
Parken er full av ulike trær og noen av dem bare ber om å bli klatret i. En lettere nervøs pappa passer på at trebestigeren har sikring i tilfelle rottefelle. Enda er det ikke påbudt med hjelm ved treklatring, men det skulle ikke forundre meg om det også blir påbudt. Vi hadde forresten sykkel med støttehjul med i barnehagen her om dagen. Der er hjelmen påbudt og Julianne fikk kjørenekt. Ikke det at jeg er mot bruk av hjelm på sykkel. Jeg bruker min daglig der vi suser nedover bakkene. Inne i barnehagen synes likevel jeg og flere med meg at hjelmen skal få en pause.
Dataspiller
Etter en (ikke så) lang tur er det godt å slappe av litt innendørs. Og da kan jo et av de mange spillene på datamaskinen være fin avkopling. Alt som kombinerer lyd og bilde er av interesse. Dataspill er likevel det som fenger mest for tiden. Denne siden er hun ofte innom. En grei barnevakt så lenge man ikke lar den ta helt over. Kommer vel snart en hjelm som kan beskytte mot skadelig dataspilling også…
På torsdag er det igjen klart for å feire vår kanskje mest meningsløse fridag. Rekk opp handa den som virkelig bryr seg om at det er gått 40 dager siden påsken starta. Grand Prix derimot. Det skaper engasjement.
Det har vært diskutert tidligere om man skulle fjerne en av de mange fridagene vi har i mai. Norsk næringsliv sliter litt i denne måneden. Nå hadde vi jo 17. mai på en søndag i år. Og i fjor sammenfalt himmelspretten med 1. mai. Men, ofte nok har norsk arbeidstakere fri fire ekstra dager i mai. Og mange velger i tillegg å ta ut avspasering slik at man får langhelger i tillegg. Nå er ikke jeg mot å ha fri og sånne fridager er fortjent nok med det trykket man har i arbeidslivet i dag. Likevel synes jeg det blir litt mye på en gang.
Hadde det ikke vært fint å kunnet feire noe annet, litt senere på året? Alexander Rybak sin bursdag f.eks? OK, han har samme bursdag som meg (13. mai). Men, om man gjør som med Jesus (som vel nå har færre tilhengere her i landet enn Alexander) så flytter man bare dagen til en dag som allerede feires av hedningene. Eller vi kan feire at det er 40 dager siden Alexander Den Lille grusa resten av Europa i Moskva. Den 24. juni er dagen etter sankthansaftenen. Da hadde det vært fint å ha fri. Og det er 40 dager siden Gudskjelovkvelden.
Mange velger jo også å feire sommersolhverv på gammelt hedensk vis med spill, dans og drukkenskap.
"Rybakblotet" kan kanskje feires på samme vis som svenskene gjør det med bunader og folkedans. Religøse høytider har jo blitt flytta på så mye gjennom tidene, så for de som vil kalle dagen for Himmelspretten er det vel greit. Og mens hardingfelene ljomer og løvet endelig spretter her nord, danser vi alle rundt bålet der en kopi av Titten Tei brenner lystig. Tjo!
Pappapasserpaa har vært så heldige å få et eksklusivt intervju med mannen bak bloggen. Dette i anledning hans feiring av det han velger å kalle "runddagen".
Pappa: Kor i fan har du det fra? Har du vært og snoka i folkeregisteret igjen?!
Dnort: Det står om det på bloggen din.
Pappa: Akkurat, bloggen som DU skriv, din snik!
Dnort: Joda, men du har da gitt din tillatelse til det. Og når du ønske at den skal handle minst mulig om det som står i avisene og mer om det virkelige livet…
Pappa: Ja, men du treng vel ikke å bli så jævla personlig! Og kæm bryr seg om at æ har hatt et visst antall bursdaga?
Dnort: Nok om det, dette er jo en gledens dag. En dag da andre kan vise at de setter pris på deg. Presanger, kaker og gratulasjoner…
Pappa: …folk som har glømt bursdagen din, fler sokka, fler grå hår…
Jubilanten ølser
Dnort: Du har da ikke grå hår!
Pappa: Men, æ kan jo fort få det. Æ har jo runda de…
Dnort: Akkurat, det var det jeg ville ta opp. Du hevder å ikke bry deg om tid og nekter å gå med klokke. Likevel bekymrer du deg for grå hår.
Pappa: Æ e vel ikke så bekymra for ka som skjer oppå haue mett. Det e jo nettopp bekymring som skaffe grå hår. Æ e mer bekymra for verden, finanskrisa og arbeidstakeran sine vilkår.
Dnort: Ja, du har bedt meg skrive litt om dette, men av antall treff på ulike bloggposter, ser det ikke ut til at dette er et emne som fenger.
Pappa: Nei, for folk har det enda for godt til å ta inn over sæ at dem holder på å bli totalt rævkjørt av storkapitalen. No snakke man for første gang siden svartedauen om at man skal ha forhandlinge om lavar lønn! Snart blir vi fan ta erstatta av enten robota eller russera.
Dnort: Nå må vi passe språket!
Pappa: Men, før fan…torangen, det e jo nettopp all denne politiske korrektheta og selvsensuren som har ført oss dit vi e! Statsministeren vårres e jo en økonom som aldri har vært i arbeidslivet og finanskrisa takle regjeringa med å gi de grådigste kapitalistan enda mer makt. Og så ska vi sette å passe på språket vårt! Føkk off!!
Dnort: Det var da voldsomt til engasjement. Er dette et utslag av en pågående midtlivskrise?
Pappa: Om du kan slutte å tenke så "se og hør" så skjønne du også at dette ikke handle om mi midtlivskrise, men om at hele verden e i krise.
Dnort: Så du innrømmer altså at du er i en midtlivskrise?
Pappa: Æ ska gje dæ midtlivskrise, langt opp gjennom tolvfingertarmen! Mitt liv, ditt liv, alle sitt liv e i krise. Må du ha det inn med gravemaskin!!
Dnort: Vel, nå handler jo bloggen din også om ting som skjer med din datter og ting fra din egen barndom. Du liker å sette ting i perspektiv. Tror du ikke denne finanskrisen vil passere og at vi på lang sikt vil komme sterkere ut av det?
Pappa: Sist vi hadde ei sånn krise endte det med verdenskrig…
Dnort: Si meg, har du lest en bok eller noe…?
Pappa: Ka meine du? Æ les da plenty med bøker.
Dnort: Facebook er ikke en bok, bare så det er nevnt. Men, du har ikke vært så opptatt av samfunnsforhold siden høgskoletida og EØS-debatten.
Pappa: Vel, etter at vi blei kollektivt tvangsinnmeldt i EØS av Arbeiderpartiet sjøl om folket sa nei til EU, fikk vel engasjementet sæ en knekk. Boka til Asbjørn Wahl om velferdsstatens vekst og fall, kan anbefales på det varmeste.
Dnort: Vi skifter tema. Du er styrmedlem i en fagforening og leder for et idrettslag. Hva er morsomst?
Pappa: Det å jobbe med unga e jo mer artig. Voksne, selv dem som e engasjert i fagforeninga, e mye mindre åpne for nye tanka og idea. Nylig hadde vi årsmøte i fagforreniga der æ faktisk hadde fått tak i forfatteren bak boka æ nevnte. Det viste sæ at det eneste årsmøterepresentantan virkelig brydde seg om va middagen etterpå og å komme sæ hjem fortast mulig.
Dnort: Du har litt lett for å fokusere på det negative?
Pappa: Tvert imot! Hadde æ ikke vært så flink til å se humor i det meste, hadde æ næppe blidd så gammel som æ e no…
Dnort: Glasset ditt er liksom halvtomt.
Pappa: No må vi passe språket vårt!
Dnort: Hva?
Pappa: Du driv å moderere spørsmålan dine med ord som "liksom" og "litt". Før du vet ordet av det, e det ingen som skjønne at du faktisk mene nokka.
Dnort: Vel, dette skulle handle om deg. Har du noen råd til våre lesere, sånn helt til slutt?
Pappa: Dokker e alle individa!
Dnort: Ikke jeg, ha ha… Du siterer Life of Brian?
Pappa: Æ sitere som regel fra den filmen, ja.
Dnort: Korsfestelse?
Pappa: Ut av døra, rekka til venstre. Ett kors hver…
Her i Finnmark er det ofte oppslag i avisene om hus, hytter og gammer som er satt opp uten nødvendig tillatelse. Ikke alle ser nødvendiheten av god og grundig saksbehandling. Særlig når det gjelder noe de selv synes er en selvfølge.
Nylig kom undertegnede over en borg som av alle steder var satt opp i strandsonen. Borgen var ikke helt ferdig og entrepenøren var i full gang med oppføringen av byggverket, da hun ble kontaktet av inspektøren. Videre rapport beskriver saken slik vår mann på stedet oppfattet den:
Sandslott uten byggetillatelse
På spørsmål om å framvise papirer på byggetillatelse og sertifisering for oppføring av borg med vollgrav, svarte den unge enrepenøren benektende. Faktisk stilte hun seg uforstående til hele spørsmålsstillingen. Forøvrig hadde ingen av de som hadde vært med på byggearbeidet, noen arbeidskontrakt. Det ble gitt forklaring om at "Katla" hadde inntatt borgen og at kontraktøren for byggverket kunne kontaktes med løsenordet "All makt åt Tegil, vår befriare". Men, dette ble blankt avvist og bygget ble beordret revet.
Like etter at riveordren ble meddelt, kom man likevel til en omforent enighet. Det viste seg at borgen var av en slik dimensjon at man kan søke om dispensasjon fra byggeforskriftene. Som "særlig grunn" ble oppgitt byggets miljøvennlige oppføring samt at man hadde basert hele prosjektet på gjenbruk av gamle byggematerialer. Søknaden ble skrevet, undertegnet og vedtatt på stedet. Og begge parter erklærte seg fornøyde med utfallet av denne heller kinkige saken.
Nå skulle det vise seg at borgen var bygget på usikker grunn og med enda mer usikkert materiale. Og all verdens dispensasjoner kunne ikke forhindre total utslettelse da floa kom….
Her om dagen fikk jeg høre at det å fylle 40 er et veiskille. Spørsmål om midtlivskrise har også kommet. Om noen dager har jeg "rund dag". Hvor blir panikkangsten av?
Det kan vel ha noe å si at jeg alltid har undret meg over at tid i det hele tatt kan måles. Jeg husker godt hvor lang tid det var til lørdagsbarne-TV om man satt inne og så på klokka, mens tida gikk mye fortere om man var ute og lekte. Noen som husker da Dizzie Tunes hadde Ratata-programmene sine på lørdager? Uka mellom disse programmene var lange som år! Bare fordi jeg gledet meg så forskrekkelig til akkurat den lille halvtimen Yngvar, Tor-Erik og resten av gjengen skulle tulle og tøyse for oss. (Hvorfor ble aldri dizze programmene sendt i reprise?)
Tidlig
Et sikkert tegn på at man begynner å bli gammel er at man begynner å gå i barndommen. Og så er det jo på barna at man ser at man bli eldre. Dette tar jo utgangspunkt i vårt forhold til barn og barndom. Men, som nevnt så oppleves tid i barndommen som veldig ustabil. Ingen kan bevise at tid har gått. Man kan bare bevise at ting har endret seg. Dette fordi tid er et abstrakt fenomen. Akkurat som at kjærlighet ikke kan måles, kan egentlig ikke tid heller måles. Mener nå jeg…
All verdens klokker og kalendere kan ikke overbevise meg om annet enn at det eneste som har skjedd med meg, er at kroppen min har forandret seg og at mennesker og ting jeg kjenner til har gjennomgått det samme. Tenk deg at du over natten får grått hår. Du har jo ikke på en natt blitt 20 år eldre. Nei, der er det ting som skjer med hormoner og hårsekker. Og passerer du datolinjen her på jorda feil vei, går jo tiden baklengs!
Tidsskille
Det finnes folk på jorden som tenker på tiden som en sirkel mens andre igjen tenker på den som en pendel. I den vestlige verden tenker vi først og fremst tidslinje. Så hvor befinner jeg meg i min tenkning? Kanskje kan man tak i det jeg startet med. Ordet "veiskille". Hele livet er jo fullt av veiskiller. Og vi velger i større eller mindre grad hvilken vei vi vil gå. På noen veier er det tyngre å gå, med mange motbakker. På andre går det fortere unna. Kanskje er det til og med medvind der…
Tidløs
Nei, jeg tror heller at jeg går for livet og tidsoppfattelsen som et kretsløp. Slik som kretsløpet til blodet vårt er. I hovedåren går det fortest. Du tar ingen valg og lar deg bare drive med. Det skjer en masse med deg og andre som du ikke har oversikt over og før du vet ordet av det ender du enten opp i en massiv blodpropp eller kommer tilbake til hjertet og starter på et nytt liv. Tar du flere valg og kanskje noen sære valg, kan du ende opp i deler av kretsløpet der ting går mer sakte. Du har mer oversikt og oppfatter derfor tiden som mer langsom. Før eller siden kommer man der også tilbake til hjertet. Mens sjansen for blodpropp kanskje er mindre.
Konklusjonen i forhold til min teori kan jo da bli: Velg livet, ikke la deg drive med i tidløs apati.
Søndag er den store friluftsdagen. Allverden skal lufte en ukes sofasløving ut av kroppen. Da er det godt å ha en stødig sti å gå eller sykle på.
I Kirkenes har vi en lang tursti som er asfaltert. Skal du sykle med støttehjul er asfalt en stor fordel. Stien går hele veien fra urbania (Kirkenes) til suburbia (Hesseng). Den brukes hver dag av den mer aktive delen av kommunens befolkning. Men, på søndagene er det mer enn joggere og hundeskit langs stien. Og siden syklene endelig har blitt tatt frem, var det spesielt mye turtrafikk, nå sist søndag.
Asfalt med sprekker er bedre enn ingen asfalt…
De to frøknene jeg hadde med meg tråkket trøstig av gårde, det meste av veien. Og på veien koste vi oss med solskinn og observervasjoner av ting og personer langs vår vei. Den før nevnte hundskiten ble behørig kommentert. Og den voksne i følget sa det like høyt hver gang. "Ja, det der e huindskiten tel nån gorrlate hundeeiera som ikke ISST å ta med pose!" Så lot man det liksom henge litt i luften om det var hunden eller hundeieren som hadde sittet i hockey…
Halvveis traff vi på en ungdom som syklet med støttehjul. Heldigvis slapp man å legge ut om Downs syndrom med alle de språklige fallgruvene som ligger der. For de to frøknene var mer opptatt av at gutten hadde en slags motor bakpå. "Det vil vi også ha!" Kom det unisont fra dem. Noe som ikke var så nødvendig med det tempoet de holdt. Med mitt kranglete kne (badmintonskade, skal snart til MR) holdt jeg bare så vidt følge med de to turboprinsessene.
The long and cracked road
På vei tilbake traff vi på en gammel mann som så vidt klarte å gå ved egen hjelp. (Det er jo alltids noen som har det værre.) I tillegg hadde han sikkert kretsrekord i leverflekker samt langt framskreden KOLS. Humøret var det likevel ikke noe å si på. For da vi passerte hverandre stønnet han frem: "Dein her stien e det beste kommunen nån gang har brukt pænga på!" Og jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende tilbake. Kunne slengt ut noen gloser om alle sprekkene som pryder asfalten. Men, ville ikke ødelegge den gode stemningen.
Så, kjære Sør-Varanger kommune, tusen takk for den fine stien vi har fått! Vi er veldig glad i den. Det hadde vært fint om man kunne bruke noen flere penger til vedlikehold. Sandfyllingen i de opptil 15 cm. brede ravinene er ikke helt til å stole på i lengden.
Dnort
PS. I dag snør det igjen, så da er det jo fint å kunne ta det med sang:
Det snør, det snø, tidde-li-bom. Det er det, det bør, tidde-li-bom. Vi bor i nord, ikke i sør… Tidde-li-treff. Ta på deg skjerf!
Når Aleksander Rybaks ikke-norske opprinnelse og Tone Damli Aabergets klesvalg engasjerer folket mer enn alt annet, er det ikke rart 1. mai bare blir en ekstra fridag. Og når LO har slagord som "Arbeid til alle er jobb nummer 1" og "Forsvar offentlig pensjon" er det ikke rart engasjementet er fraværende.
Andre steder i verden demonstreres det. Kanskje også med så voldsom kraft at opprørspolitiet settes inn. Her på bjerget er det fulle russ som står for det som er av action. Da er det vel på tide å skrive om arbeiderbevegelsens mest kjente sang, Internationalen:
Opp, alle fjernsynsbundne treller, opp, I som vinteren knuget har. Nå drønner det fra loft til kjeller til vårens kamp der gjøres klar. Alt det hvite vi med jorden jevner, for nå skal gresset spaes frem. Vi intet var, men alt nå evner til rydning for vårt eget hjem.
ref: Så samles vi på plenen, seiren vet vi at vi får og vinternasjonalen skal få sin folkevår!
Da skal jeg pliktskyldigst troppe opp på torget her i Kirkenes for å høre på talen fiskeriministeren har fått hjelp til via avisa Finnmarken. Kanskje sykler vi etter toget også. Men, det er nok gratis soft is til alle barna som lokker mest…
