Søndager kan være lange og må fylles med noe. I tillegg til å ha gått en tur ute i kulda, har vi satt opp dukketeater. De samme aktørene står bak teaterstykket i videoen under.
Mens vi var på ferie i Deventer i Nederland, var vi innom leketøysmuseet der. En tur innom der kan anbefales om du skulle være i nærheten. Det er utrolig hvor mye rart ungene lekte med før. Dukketeater var visst noe man lekte da også. Og det måtte jo prøves. Stykket er improvisert…
Jeg har vel aldri vært noen stor tilhenger av det å være politisk korrekt.Det blir fort noe selvgodt og ovenfra og ned over det hele. Men, det har også sin funksjon.
Så for alle de som reagerer over at en “uskyldig spøk om et sjokoladeprodukt fra Nidar” blir blåst stort opp av media, tenker jeg det er på sin plass å minne om at det ikke alltid har vært sånn. For det var ikke så greit å være annerledes før i tida.
Dette med å være politisk korrekt ble introdusert en gang på 90-tallet. I første omgang som en samlebetegnelse på alt som var riktig å si i forhold til homofili. På slutten av 80-tallet begynte det for alvor å bli en bredere aksept for at folk hadde homofil legning. Det å komme ut av skapet ble mer en gladsak enn en stor skam som gikk ut over de nærmeste. Siden dette var noe også de fleste politikerne støttet, ble det altså politisk korrekt å være åpen og inkluderende overfor homofile. Siden har man brukt det samme uttrykket om bra oppførsel overfor alle andre som stikker seg ut.
Siden enkelte har litt tungt for det skal dere her få noen eksempler på ting man godt kan la være å si eller gjøre, uansett hvor man kommer fra i landet:
– Du kaller ikke en psykisk utviklingshemmet “mongo” lenger. Heller ikke imbesil eller idiot. Det gikke helt greit før. Det finnes faktisk tider da utrykkene var medisinske termer…
– Ser du en person som du er overbevist om må være en same, løper du ikke bort og river av han lua og kaller han fjellfinn. Det er slett ikke sikkert at han er same heller. Nå for tiden kan noen og enhver gå rundt i fargeglade hodeplagg.
– “Tjukkebolla feita” eller “fleskeberg” er ikke noe som passer veldig godt som betegnelse på en overvektig kvinne. Nå skal det sies at det kanskje er like greit å ikke si noe som helst som kan relateres til vektproblematikk. Spørsmål om graviditet skal man også passe seg for, uansett hvor humoristisk man mener å være.
– Spiller du fotball er det faktisk ikke uproblematisk å bruke uttrykk som frøkenfotball, bøgepassning og homolag. Sporten har selv begynt å ta tak i slikt. I gamle dager var det bare mannemenn som spilte fotball. Også enkelte homofile med så mye selvforakt at de selv oppsøkte fotballmiljøet.
Og uttrykket “moccamann” er altså ikke politisk korrekt. Bruker du det er du en møkkamann. Humor er et av de mektigste våpnene vi mennesker har. En godt plassert replikk kan vinne et helt stortingsvalg. Og du kan merke et menneske for resten av livet med det du tror er en uskyldig spøk. Så tenk gjennom hva du serverer av humoristiske betraktninger ute blandt andre mennesker du ikke kjenner. Når mange reagerer på uttalelsen til Plumbovokalisten, er det bra! Alternativet er taushet og en stille aksept av nedsettende kommentarer og bøllete adferd. Hilsen en av Jens sine digitale nabokjerringer…
Sjefen slutter og får denne versjonen av Vinsjan På Kaia servert senere i kveld:
Vi sang på låta fra Amerika, Liverpool og Mo Uansett stemme og gehør og om vi va go? Cato va styrmann og vi va crew Vi sang sammen akkurat sånn som vi sku Men no har han billett med buss te Bjørnevatn.
Beatles sang aldri helt sånn som Cato på singstar På karaoken rakk han aldri å bli heilt stø Ellers har han vært en ordentlig og flink kar Så vi har ikke no løst te å sei adjø?
En gang i året får vi oppleve urmannen fra Smøla Da kommer han hjem uvaska, skjeggat og forkjøla Men, no blir det ei anna jakt No får han bidragspliktige som slakt mens vi aldri mer får høre han synge køntri? (og takk for det!)
Den siste trygdesjef har mønstra av No skal han aldri mer behandle krav Og vi har fått en kontorist fra Harstad
Ref.
Ingen sang aldri helt sånn som Cato på festan Karaoken sang han i både moll og dur Om han ikke består alle Bjørnevatn-testan Så får vi han kanskje en dag i retur?
Om en av dagens unge hadde blitt transportert tilbake til 70 eller 80-tallet og skulle gått på fest, hadde han neppe overlevd. Fest før i tida var ikke for pingler.
Det er viktig å huske på at flesteparten av befolkningen tidligere IKKE bodde i byen. Skulle man komme sammen i festlig lag, var det altså snakk om bygdefester. Sånne finnes også i dag. Men, også der foregår det, stort sett, i svært så sømmelige former. Her er en beskrivelse av en typisk fest på Huset, slik jeg husker dem:
På vei til fest?
– Festen begynner kl. 20.00: Allerede 20:30 begynner det å bli fullt av folk i lokalet. Vorspiel er det ingen som har hørt om. Det kom på 90-tallet. Hva var liksom vitsen med å drikke før man skulle drikke?
– De som ennå ikke er kommet har antakelig ikke rukket å bli helt ferdig med fjøsstellet. Eller så har de glømt å handle på polet. De som er der, har derfor noen å slarve om. Og da går det enten i latskapen eller pengeproblemene til den/de som ennå ikke er kommet. Gjerne begge deler.
– Det drikkes sprit. Helst kjøpt på polet. Det ga status å komme med polvarer på fest. Hjemmebrent var for fattigfolk. Øl tar det for lang tid å bli full på. “Det blir bare pessing av sånt skvip,” brukte far min å si.
– Maten en får å kjøpe er såkalt “lettspydd” mat. Det vil si lapskaus, kokte pølser eller grøt.
– Den først slosskampen er i gang før den første timen av festen er over. De som blir fortest full er de yngste. Så det er nok ei jente de sloss om. Noe som likner en blanding av boksing og bryting foregår. Kampen stopper så snart noen går i bakken eller sier “æ gjer mæ.” (Ingen sparkes når de ligger nede!)
– Man røyker inne og ingen klager! De få som ikke røyker unnskylder seg med astma eller andre lungeproblemer. Resten er for lenge siden stemplet som “ainsleis” (homofil). Skråtobakk kan godtas. Snus er for kvinnfolk.
– Et stykke ut i festen har man spillt gjennom alle de fire kassettene som ligger der. “The best of Smokie”, “Countryfest med Countrysnakes”, “Gluntan 4” og “Gamaldans med nogo attåt”. Rock, jazz, disco og alt annet har en stygg tendens til å bli kylt ut av vinduet. Noen prøver kanskje å sette på Nazareth sitt “The ballad album” eller noe med Dr. Hook. Det blir fort byttet ut…
– Det øker på med slosskamper utenfor. Nå har de voksne, dvs. de over 20, drukket nok til at gamle krangler skal luftes. Noen blir beskyldt for å ha vært og flytta skillesteiner i nattens mulm og mørke. Andre for å ha hugd ved på feil teig eller å ha “døppa han i feil håll.” Det handler mye om eiendom og sjalusi.
– De mest fulle av de voksne ligger på alle fire og leter etter gebisset sitt. Enten er det slosskamp eller oppkast som er grunnen. Det har i hvert fall ført tannprotesen ut i det fri. Er man riktig uheldig har det seilt langt av gårde på glarhålka.
– Festen avsluttes senest klokka ett. De tørsteste stavrer seg til nærmeste hus og vekker vettskremte unger mens huset gjennomsøkes for sprit. Om de finner noe blir de der og sitter og roper til hverandre. Alkohol svekker som kjent alle sansene våre. Også hørselen.
– Et stykke utpå dagen derpå, som alltid er en søndag, kan man se to ting. Folk som er på vei til bedehuset og noen få som går og leter etter gebisset de mistet på vei fra Huset. Begge er tegn på at det har vært en bra fest. Er det ingenting å angre har du ikke festa skikkelig…
Å drikke seg full var ikke noe en gjorde bare for moro skyld. Likevel trengte det ikke gå utover helsa. Og på mange vis var det en renselsesprosess og en lufteventil i et lite samfunn. I tillegg var det faktisk sosialt og inkluderende. For alle aldersgrupper møttes. Det var tross alt ikke alle som sloss.
