Det er skrevet mye om “det gode liv”. Hele skoler og filosofier er tilegnet emnet. Folk deltar i kurs om positiv psykologi og går i latterterapi. Jeg bryr meg ikke mye om sånt. Her er noen grunner til det.

Lykken er der ute:
Gleden og overskuddet finner du ved å være i aktivitet. Det kan være turer i skog og mark. I høst har jeg plukket mye bær. Alene og sammen med familien. Det kan selvfølgelig også handle om å trene. Men, kan også ligge i å engasjere seg i en sak, et lag, en forening eller noe annet som gir mening. Ingen har uansett form noen gang hvilt seg i form. Du blir aldri i godt humør av å stenge deg inne og vente på at det skal “gå over”…  

Gleden finnes også i de små tingene:
Å blåse såpebobler eller kaste fiskesprett kan være litt vanskelig. Og når du mestrer det, gir også sånne små seire glede. Skikkelig mange fiskesprett kan gi mange positive ringvirkninger. Like mange som ringene steinen lager i vannet. Det er hvis du også evner å glede deg over noe som egentlig er ganske ubetydelig. I forrige bloggpost spurte jeg om ting folk er flinke til. Her gjelder det bare å finne flere ting som man kan eller kan komme til å mestre.

Å glede andre gir dobbel glede:
Det må ikke handle om å være verdensmester i vitser eller å være totalt selvoppofrende. Det bør vel være alt annet. Mange av de som lever av komedie sliter med psyken. Og har du ofret livet ditt for å hjelpe alle andre, kan jeg nesten garantere at sjansen for egen lykke er null. Men, klør du katten bak øret mens han ligger på magen din, blir han kjempefornøyd. Og du får gratis kattepurrmassasje. Ringer du en venn som det er lenge siden du har snakket med, kan det bli mer enn dobbel glede. Hvem vet den samtalen kan lede til.

Hva f..n vet vel du om det gode liv?!:
Ja, hvor vil jeg hen? Og hva er meningen med å være så j..la seriøs?! Vel, jeg treffer en del frustrerte og ulykkelige mennesker daglig. Og sånt får meg til å tenke. Over eget og andres liv og innstillingen til det. Livet er nok vanskelig. Men, gjør det nå ikke værre enn det må være. Og er det avslapning og avkopling du trenger akkurat nå, kan jeg så absolutt anbefale å ta badstu…

Det gode liv finnes der ute. Sammen med andre skapes det daglig. Det gjelder bare at du deltar…

Dnort

På vei til og fra skolen går Julianne og jeg ned/opp Jomfrulia. En ganske bratt skolevei som også gir god tid til å snakke om alt og ingenting. Sånn som da det her om dagen handlet om hva hun ikke er så god på.

Det begynte med at hun klagde over at hun var sliten og at hun ikke var så flink til å gå bakker. Håpet var vel at pappa skulle bære henne et stykke. Pappa har bært henne en del tidligere. I stedet satte vi oss ned på en stein og begynte å snakke. Jeg argumenterte for at hun var flink til å gå bakker. Og siden vi gjør det hver dag, skulle det nesten bare mangle. Men, nei hun var slett ikke noe flink til dette å gå i bakker. Det gikk så sakte, det var kjedelig og hun hadde for korte føtter. Så da måtte jeg nesten spørre hva hun var god til…


Full fart framover – Opp Dalveien på Nordeidet

“Æ e god til å springe!” Kom det kontant fra den lille sliteren.

Et øyeblikk så jeg for meg hvordan jeg kappløp mot fader’n sin bil da jeg var yngre. Det var min jobb å åpne og lukke porten når vi hadde vært ute og kjørt. Og fra porten og opp til huset var det omtrent 100 meter med slak oppoverbakke. Siden jeg var kjapp til beins prøvde jeg stadig vekk å løpe opp og komme først til huset. Første gang jeg gjorde det, overrasket jeg gubben såpass at han bomgirte og ikke kunne ta meg igjen. Ellers tok han meg som regel igjen litt over halvveis. Men, jeg ga meg aldri. En dag skulle jeg nok komme først. Selv om jeg måtte stole på bomgiring eller andre førerfeil. Hans forbilde var vel Martin Schanche. Mitt var Jarmila Kratochvílová…

“Om du e så god til å springe, kan du vel gjøre det istedet?” Utfordret jeg til slutt Julianne. Og det gjorde hun. Sprang så fort de “korte” føttene ville bære henne, nesten helt hjem! Selv opp den bratteste delen av bakken gikk det unna.
Så hva lærte vi i dag: Korte føtter springer lengre enn de går…

Dnort

PS. Hva er du flink til, da…?

De er små og de er mange. Vanligvis er dette en god beskrivelse av finnmakingene. Men, de det her gjelder er det mange fler av om dagen. Så pass mange at de er verdig et dikt.

Søte, lodne og små.
Men, med sinnet til en tirra tyrker.
Plutselig langt fra få.
De er naturens smågnagerstyrker.

Få ble tatt av katten.
Invasjonshær med manglende mandat.
Skvisj-skvasj-skvosj i natten.
En lastebil slo fremrykningen flat. 

(Bilder lånt fra NRK Nordnytt.)

Dnort

Man kunne vært forledet til å tro at sommeren var over. Det er jo september og bladene på trærne har fått farger. Men, neida…

Ute er det nå 16 varmegrader. Og klokka er 19.00. Sola har strålt hele dagen og vinden er varm. Kanskje man skulle ta seg et bad utendørs igjen? En forfriskende dukkert hadde gjort seg. Vi gjorde det flere ganger tidligere i sommer. Selv om ikke vannet var så alt for varmt. Og ble det for kaldt var det bare å varme føttene i varm sand.


Lever på en stor fot…

Selv har jeg aldri vært særlig “hærig”. Altså har jeg vært vanskelig å få uti vannet. Å svømme i sjøen med Barentshavet bare noen nautiske mil unna, er bare for de tøffeste hardhausene. Sånne som mor mi på snart 80…
Og tenk hvor mye rart som finnes uti der. De ligger bare og venter på deg. Brennmaneter, steibit og draugen! Og noen må jo stå på land og følge med. Pappa passer best som badevakt.


Vassing i krystallklart ishav

Nei, når jeg tenker meg om, er det nok best å holde seg inne. Barentsbadet kan vi svømme i (når det bare er åpent). En av valgkampsakene her er åpningstidene i svømmehallen vår. På grunn av budsjettproblemer måtte man bl.a. stenge på lørdagene! Skal man drive etter businessprinsipper i kommunen, bør man kanskje ha en ide om hvor det er penger å spare før man innfører slikt…?

Så vi har da blitt presset til å ta sjanser i manetbefengt hav eller mudrete vann. Heldigvis gikk det bra. Nå holder vi oss til badekaret.

Dnort