Nå dagen før dagen er forventningene spent til bristepunktet. Det har ved god hjelp av adventskalender og diverse filmer og serier på TV, bygget seg opp en tro på at denne ene dagen skal være fylt av jublende glede, euforisk lykke og gjerne litt julemagi.
Og slik vet vi jo egentlig at det aldri kan bli. Men, litt ekstra hyggelig kan det bli likevel. Uansett hva som er under treet og oppi gryta.
"Kan dette være en del til helikopteret jeg ønsket meg?"
En fast post dagen før, her i huset, er grøt med mandel i. Og den som får mandelen vinner en stor marsipangris. En klassiker til glede for nye verdensborgere. Og en juletradisjon der det nok er visse forventninger hos den yngre delen av husholdningen. Til forskjell fra tidligere år skulle det hele i år avgjøres uten noen form for "hjelp" til den yngste. Julianne ble derfor grundig briefet på forhånd om muligheten for å IKKE vinne. Siden hun takler enkelte tap rimelig greit når vi spiller kortspillet "Hei knekt", satset vi på at det skulle gå greit. Mandelen ble derfor sluppet oppi i alles påsyn og det ble rørt rundt og delt ut porsjoner. Spenningen var til å ta og føle på…
Pappa tok like så godt "mmmh-har-mandelen-i-munnen-trikset" på første skei. Men, ingen lot seg lure. Roper man ulv for ofte får man til slutt svi. At samme triks ble prøvd dagen før da det var blodpølse på menyen, var vel ikke noe sjakktrekk. Tidlig i grøtspisingen annonserte Julianne at hun kjente noe hardt i halsen. Hadde hun svelget mandelen?! Vi var en stund redd for at det hele måtte av gjøres med FF. Men, fecal foto (når maten når kroppens egen "målstrek") ble det heldigvis ikke noe av. For like før en sprekkeferdig pappa skulle til å forsyne seg for tredje gang kunne en stolt 4-åring annonsere at hun så "noe" i grøten sin.
Godt oppdratt som årets mandel-i-grøten-vinner er, delte hun rundhåndet ut av sit rike bytte. Strategisk lurt var det også. Alle påstander om juks og mandeldoping forble uuttalt. Og alle var enige om at det hadde vært en god julegrøt. (Risengrøt fra Toro.)
I dag skal jeg tenke litt høyt om jula, fattigdom og levekår. Bær over med meg om jeg ikke tenker akkurat slik du gjør om dette. Og fortell meg gjerne hvor feil jeg tar og hvorfor.
Noen er ennå ikke lei av jula. Noen gleder seg fortsatt til å åpne julegaver og spise god mat. Noen har til og med ennå et romantisert bilde av romjula. Disse "noen" blir stadfig færre i søkkrike Norge.
For jeg vet vi har fattige familier her i landet. Det finnes de som ligger under både den ene og den andre offisielle fattigdomsgrensen. Og for dem er det nok ikke bare trist. Det er vel temmelig fortvilet å havne i en slik situasjon, når alle andre går rundt i overflod og sutrer over at man allerede er lei av jula. Selv tristheten blir lysere når en har flere å dele den med. Bare spør de som vokste opp under krigen. "Vi klagde aldri," sier de gamle. Nei, hva skal man klage over når alle andre har det like jævlig? Eller var fraværet av luksus noe som gjorde at jula bare måtte bli ekstra stas? Jeg tror det og jeg tror også at dagens julefeiring bygger på tradisjoner som forutsetter en svært nøktern livsstil. Selv de som hadde litt mer enn almuen da, holdt igjen og sparte på konfekten til jula sto for dør.
"Men, tenk på de fattige barna i Afrika!" fikk man høre om maten ikke ble spist opp. Jeg tenkte på dem og jeg foreslo å sende maten ned til dem. Noe som ble blankt avvist. Og ofte var det en del av maten som ikke ble spist. Noe mere sulten ble man jo ikke av denne dårlige samvittigheten. I dag hiver vi tonnevis med mat hver dag. Eller det går til dyrefor. Enkelte, nei de fleste husdyr i Norge, får i seg bedre og mer næringsrik mat enn de fattigste menneskene her og andre steder. Er man fattig spiser man billig mat. Og billig mat som man kjøper er ikke bra. Uansett hva reklamen ønsker å fortelle deg.
Så det er ikke og har aldri vært hyggelig å være fattig. Og måten vi er rike på i dag er heller ikke noe å trakte etter. Alt har sin sjarm om man evner å finne den. Livene våre er det vi selv som fyller med mening, uansett hvor vi befinner oss i forhold til fattigdomsgrensa. Livet er tross alt mer enn et evig jag etter penger og status. Det kan i hvert fall være det. Om du ikke hele tiden skal måle din lykke opp mot andres levestandard. Og det gjelder jula også. God jul!
Det var julekvelden og nissen var på vei for å dele ut julegaver til alle snille barn. Dette var ikke den internasjonale Coca-Cola julenissen med Mac Donaldslede og reinsdyr sponset av Nasa. Neida, dette var den helt vanlige gårdsnissen som har mange myke og hjemmelagde pakker med seg. Og han hadde et begrenset distrikt å dekke. Akkurat stort nok til at en gammel, liten gubbe kan komme seg gjennom, i tiden mellom sølvguttenes avslutning av Deilig Er Jorden og Romapavens Ave Maria. I tidligere tider var det gårdsnisser på alle gårdene, men nedbyggingen av landbruket hadde ført til at nissene ble stadig færre. Så der gårdsnissen før brukte ski eller spark, var nå bil eneste løsning for å rekke over hele distriktet.
Denne nissen, Gammelgårdsnissen var han kjent som, hadde akkurat begynt runden sin en plass i Nord-Norge. Det var svært kaldt ute og bilen var tross lang oppvarming før start, temmelig kjølig. Derfor var han opptatt av å justerte varmlufta i bilen, da noe stort og rødt suste forbi frontvinduet hans. Noen hundre meter lenger fremme måtte han likevel stoppe, fordi vinduene hadde frosset til på utsiden. Da han kom ut av bilen for å skrape fram utsikten igjen, hørte han knirkelyder innimellom lyden av plast mot glass. Gårdsnissen så seg rundt og skimtet noe stort og rødt som kom knirkende langs veien han nettopp hadde kommet. Han skulle jo helst ikke bli sett før han banket på døra hos folk, så han gjømte seg bak bilen.
“Forget hiding, I can see you there behind the car!” Gårdsnissen hørte at det var noen som sto på andre siden av bilen og ropte. “What are you doing down there?” Den fremmede stemmen snakket ikke norsk, så mye forsto nissen. Han forsto også at han hadde blitt oppdaget. Det var vel like godt å gi opp å leke gjemsel. Han bestemte seg for å komme den fremmede i møte. Han skulle akkurat til å presentere seg, men ble stående å gape. Skikkelsen som sto forran han hadde han sett før. Det måtte være denne nissefiguren han hadde sett så ofte på reklameposten til menneskene han skulle til å besøke. Stor, feit, bredbeint og veldig rød var han. Et mektig syn som gjorde den ellers stillferdige Gammelgårdsnissen helt stum. “Yo, little guy. Can you help me with my sleigh?” Det var fortsatt ikke mulig å skjønne det som ble sagt. Engelskundervisning var valgfag på nisseskolen da vår gårdsnisse gikk der. Han hadde valgt snekkerlinja og samisk som sidespråk. Men, her ville han nok kunne gjøre seg bedre forstått med spikking enn med samisk.
“Ho ho ho, you a local? Nice beard! Is it real?” Hva skulle man si i sådan en stund? Gårdsnissen prøvde å smile verdensvant. Den fremmede hadde tydeligvis lite tid til å stå og prate ut i luften og begynte å peke og geberde seg. Vår nisse gjettet på at det var noe den fremmede ville vise han og gikk motvillig etter da reklamenissen satte seg i bevegelse samme vei som han hadde kommet. Det var fortsatt iskaldt ute, men det luktet likevel sterkt granbar av karen foran han. Granbar og….. sprit?. Han skulle akkurat til å kommentere det, men beit det i seg. Uansett tilstand den fremmede nissen var i, ville han neppe bli forstått. Det var ikke akkurat noen verdensspråk han behersket. “y’see I had a little accident over here…” Av en merkelig grunn fortsatte denne nissen å snakke. Og det gikk i ett helt til de sto midt i en sving der fremmedkaren begynte å peke og prate enda høyere. Gårdsnissen begynte så smått å bli litt irritert over å bli utsatt for denne uforståelige talestrømmen. “It was Obama, you know, he took the wrong turn and suddenly we came way too close to a plane and…” Et stykke ute på isen som lå på vannet like ved, kunne man se en flokk reinsdyr som sto samlet med en veltet slede mellom seg. Det var i den retningen reklamenissen pekte. “…and so we just avoided crashing into you. Did’nt you see us?”
Taleflommen hadde stanset et øyeblikk. Gammelgårdsnissen skulle til å si noe. Han hadde tenkt å si det ekstra langsomt, slik at den fremmede kanskje kunne forstå det likevel. Akkurat da han endelig hadde klart å bestemme seg for en kort og lettforståelig setning og skulle til å fremføre den, i den stillheten som nå hadde oppstått, begynte nissen fra reklamene å prate igjen. Nå enda høyere og han veivet som besatt. “Tell me are you mute? Are you deaf or something? Speak you little gnome!” Her var tydeligvis ikke sjans å komme til ordet, så gårdsnissen skrevde over snøskavvelen og gikk ut på isen mot reinsdyrene. Rundt om på isen lå det pakker i alle slags størrelser. Alle var firkantede, harde og pakket inn i glorete papir med gullbånd rundt. Det var ett av reinstyrene som haltet stygt. Da han kom nærmere så han at dette dyret hadde på seg noe som så ut som en klovnenese. “”Yes, and Obama seem to have lost his spark. His nose stopped shining when I made this emergencylanding here. Hope that foot isn’t broken. Oh well, who cares. He have three more to go…ho ho ho!” Gammelgårdsnissen snudde seg mot reklamenissen og holdt pekefingeren forran munnen. Endelig ble det stille. Han gikk bort til denne reinen som tydeligvis var oppkalt etter den arabiske nisse han hadde sett bilde av en gang. Han så inn i øynene på dyret og så store smerter. Han la armene rundt halsen på dyret, hvisket “fred være med deg” i øret på det og vred så raskt til. Akkurat da han skulle til å stikke den store samekniven sin i strupen på det allerede døde dyret, kom noe stort, rødt og skrikende stupende mot han. Gårdsnissen reagerte på instinkt. Og instinktet fortalte han at han måtte forsvare seg, med kniv.
Gammelgårdsnissen tok med seg reinsdyrene som sto forskremte igjen. Sleden veltet han over ulykkesstedet som var gjennomrødt av blod. Vold avler vold, tenkte han. Men, her hadde det ført til fred. Gammelgårdsnissen sukket og tørket vekk en liten tåre. Filosofi var ikke akkurat hans sterkeste side. Det hadde begynt å snø nå. Stillheten hadde senket seg over vannet. Like før han nådde veien igjen hørte han et brak bak seg og så, i det han snudde seg, sleden som forsvant ned gjennom isen og tok med seg de to som lå under.
Han gjennomførte runden sin med reisdyra på slep bak bilen. Like før han var ferdig møtte han brøytebilen midt i en sving. Litt for sent kom han på dyrene som løp bak. Da han fikk stoppet kunne han bare konstatere at ingen av dem var i live. Brøytebilen hadde truffet dem alle. “It took a lot of blood, sweat and tears to get to where we are today, but we have just begun.” sa han til seg selv. Han visste ikke helt hvor den setningen kom fra. Men, han var ganske sikker på at gavene han hadde levert denne kvelden hadde fått en varmere mottagelse enn det de hadde fått de siste årene. Det hadde virket som om menneskene var glade for i det hele tatt å få noe.
Om du skulle være en av disse. En av de som ikke tåler å lese om det vi alle daglig opplever, men synes er ekkelt. Om du helst vil unngå å vite noe som helst om det å bli kvitt kroppens avfallsstoffer, da bør du slutte å lese ….nå!
Ja, dette er jo ikke akkurat koselig adventsstoff. Om du sitter der med en kopp kamillete og lengter etter bilder av søte småbarn, blomster og oppmuntrende ord i hverdagen, er altså ikke dette innlegget for deg. Kom tilbake en annen dag, for jeg skriver sånne innlegg også.
Vi får komme til sakens illeluktende kjerne. Vi har alle en gang vært der. Eller rettere sagt, sittet der. Og vi snakker ikke om det vi gjør til daglig, for det porselensrittet jeg har vært med på de tre siste dagene er heldigvis ikke et som sjelden går av stabelen. Og vi er som regel ensomme ryttere… Det starter som det jo gjorde for meg, med en ulmende følelse i magen. Som min datter så treffende beskrev det nylig, hadde jeg blitt rammet av "utålmodig mage". I hennes tilfelle førte dette til at magen slo seg vrang titt og ofte. For meg var det tarmene som var i opprør. Hver eneste millimeter av tarmsystemet hadde plutselig funnet det for godt å avslutte alt opptak av næringsstoffer. Det som lå der inne skulle ut. fortest mulig. Og alt skulle ut samme sted. Som slankekur funker det jo på ett vis. Det får være trøsten, selv om den bokstavelig talt stinker som argument for vektreduksjon.
Nå er det jo slik at den delen av kroppen som sist er i befatning med denne typen avfallsstoffer, har en åpne/lukke-mekanisme som kan være vanskelig å styre. Selv i hverdagen kan en hver slite litt med dette. I sosiale sammenhenger kan kontroll over denne mekanismen faktisk være helt avgjørende for hvor ofte du i det hele tatt får anledning til å være sosial. Når "ræksjuka" (vet ikke om noen annen allmen kjent betegnelse på dette) slår til, er dette med å styre "portvokteren til friheten" helt avgjørende. Dette og nær tilgang til produkter fra Porsgrund Norway. Ja, og så lønner det seg å kunne løpe fort. I visse tilfeller er det avgjørende at du kan våkne på få sekunder, finne døra i mørket like fort og uten briller eller andre hjelpemidler, komme deg helskinnet til endestasjonen i hvitt porselen.
Noen observasjoner jeg gjorde i løpet av de tre siste dagene: – Uttrykket "rasfare" har lite med selve raset å gjøre. Mer med den buldrende varsellyden som tarmsystemet sender ut like før en nært forestående katastrofe. – Det er en fordel om du sover med truse på. Alene. I gjestesenga. – Ha for all del nok luftfrisker og andre nødvendige toilettartikler i huset. – Fjern alle matter (filleryer) som ikke er skilsikre fra gulvene. – Om du tror du bare skal utskille litt gass, ikke ta sjansen på å gjøre det noe annet sted enn på din hvite porselenshest. – Om du er mann og aldri har sittet for å tisse, blir du nå nødt til å gjøre nettopp dette. Gjerne ut av to åpninger samtidig. – Det er ikke sikkert du har feber bare fordi du er varm i fjeset. All løpinga og annet nødvendig muskelarbeid i forbindelse med deponering av lasten merket "smittefare", fører fort til varmt fjes og generelt slapp holdning.
Da skal jeg avslutte med å tilføye en ting til på ønskelista mi til jul: Jeg ønsker meg et velfungerende og pålitelig tarmsystem!
Å være foreldre består blandt annet i en uendelig lang rekke med formaninger. Ikke pill deg i nesen, spis opp all maten din og slutt å drikke badevann! Det er ikke måte på hvor forstandig man er pålagt å være…
Noen handlinger kan jo ha litt større negative følger om de små får ture fram som de vil. Det å drikke badevannet ER ikke så lurt. Og her i går fikk vi muligens også bevis for det. Etter en tur i bassenget ble Julianne plutselig veldig sutrete og ville ikke spise. Og det er jo ikke alltid like greit å få rede på hva det egentlig gjelder. Det hele endte med at hun spydde løpende helt fra stua til badet.
Ha ha, neida æ har ikke sutta på vaskekluten i det hele tatt…
Nå har pappa skjønt hva "utålmodig mage" er. Det var nemlig det Julianne fortalte at hun hadde. Et ganske så presist uttrykk må man vel kunne si det er. Maten hadde det i hvert fall travelt med å komme seg ut av magen igjen og tok en snarvei. Da hun var i bassenget ble det nok svelgt en del vann og med all den ræksjuka som har gått i det siste, kan det være en direkte sammenheng mellom badinga og den matte- og sengetrekksvasken vi nå må foreta. I herredusjen som vi brukte i går sto det bl.a. en del unggutter med bermudashorts på og dusjet. Shortsen var altså aldri av. De var nok veldig naken under den shortsen…og sikkert full av bakterier
Etter all spyinga i natt har pasienten vært svært engstelig for å spise noe i dag. Hun har gått rundt og båret på bøtta hun spydde i på natta, i hele dag. Like før leggetid fikk jeg henne likevel til å spise litt youghurt og frokostblanding. Og da måtte jeg argumentere lenge for at bøtta skulle få stå på gulvet og ikke oppe på bordet. Var ikke lange nattahistoria som skulle til for å sende Julianne over i Drømmehagen eller hvor det nå er hun holder til når lyset er slått av inni og utenfor hodet.
