Måned: mai 2012

For noen dager siden var vi en snartur innom min mor. Hun bor for langt unna til å få mange besøk. Så de to dagene vi var der måtte benyttes godt.

Det første jeg gjorde var å løpe opp i lia ovenfor huset og lete etter måsegg. Ikke for å spise mens man drikker mack-øl. Har aldri helt skjønt hvorfor nettopp disse to naturproduktene skal kombineres. Mistenker at det er noen med sans for bokstavrim som kom opp med ordtaket. Grunnen til at jeg driver på med eggsanking er den samme som for turene mine på multemyrene eller ut på sjøen. Jeg trives i naturen, men jeg må ha noe å gjøre der. Jeg hadde med meg en pose fra vinmonopolet som ble fylt så det holdt. Måsemor og måsefar var vel ikke så veldig begeistret for mitt nærvær. Men, alle fikk beholde ett egg. Delvis inspirert av kommunist-Kina fikk alle måsefamiliene muligheten til å oppdra et barn.

Bestemor feirer nok en 17-mai uten tyskert.  Foto Elisabeth Johansen

Bestemor hadde mange historier å fortelle til Julianne. Blandt annet om livet under krigen. Hun er vel av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig fattigdom. Spesielt etter krigen da de returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rekvedhus ble gjenfortalt ofte nok da jeg vokste opp. Kontrastene til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, var enorme. Så klaget man på for få leker og for lite godteri, var en historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få.

Apropos ett egg pr. måse, kom vi også innom emnet barnløshet. Ikke alle får barn, noe som er litt av grunnen til at jeg havnet ute på Nordeidet da jeg ble adoptert. Her er historien om da tilsynsnemnda kom for å undersøke forholdene hos paret som ønsket å adoptere et barn til den veiløse bygda i Nord-Troms:

“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Ja, dem va no de einaste som kunne få ban her på gården, da… Æ lå no mange gang oppe på loftet og gaulte (gråt) på grunn av det der. Men, no va det altså kommet så langt at adopsjonsmyndighetan vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips, så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va da han kom av båten.” (Lokalbåten hadde med folk, varer og post til Nordeidet tre ganger i uken.) Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen. Og likar blei det no ikke når æ tok han med i saufjøsen. Også der i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Og han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Så fjøsen ville han være med i. Han så no stakkar ikke videre ut etterpå.
Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han veven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet hjemme. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin sprang æ opp og reinte (vevde) ferdig den matta han hadde sedd på. Han va hos oss bare nån tima, så måtte han dra videre. Og så, bare nån måna etterpå, fikk vi beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.”

Mor mener at omsorgen for sauene og de gode samtalene var utslagsgivende for at jeg ble Nordeidværing. Mulig det. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte… Uansett regner jeg meg som særdeles heldig som fikk vokse opp hos to som virkelig ønsket og hadde muligheter for å ta vare på barn.

Dnort

Astrid Lindgrens fortellinger om barna i Bakkebygrenda har i det siste blitt vist som serie på NRK3. En serie som av en eller annen grunn er blitt dubbet på hedmarksdialekt. Greit nok, men den kunne like godt vært dubbet på kav nord-norsk.

For ikke så veldig lenge siden bodde folk flest i distriktene. Selv i den lille bygda jeg kommer fra (Nordeidet i Troms) bodde og bor det folk. De fikk riktignok støtte fra staten, med Arbeiderpartiet i føringen, til å flytte til byene. Noen slo til, men slett ikke så mange som staten hadde planlagt. Barn fikk de også. Barn som lekte på samme måte som Bakkebybarna. Mulighetene for variasjon i leken var uendelige og hele verden (den vi hadde tilgang til) var vår tumleplass. Satt man inne og sturet fikk man fluksens (“fluksens” var mamma sitt favorittord) beskjed om å pelle seg ut og leke. “Gå no og se ka de andre ungan gjør…” er en kjent beskjed fra barndommen. Og når man ble litt eldre risikerte man å bli satt til å gjøre et arbeide, om man ikke kom seg ut og lekte. Å leke inne gjorde man bare om det var varslet storm, med fare for orkan.

Barna i Brøytekantbygda

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Bildet over har jeg lånt fra Roger, som er karen med plastpose (et “nett”) på venstre arm. Han er kanskje på vei til butikken for å handle for sin mor. Den samme mora som har fått det for seg at akkurat denne stunden bør foreviges. Og da er det jo greit at alle ungene sitter i ro på brøytekanten. Undertegnede var nok litt vanskeligere å holde i ro. Ville nok se nærmere på apparatet som lagde sånn rar lyd. Kanskje ho Elsa hadde en kjeks i lomma. Var en uforbedrelig godtegnom, da som nå. Jeg maste meg sikkert til å få sitte på sparken til Roger, utover til butikken. Der var det enda mer godteri og kanskje noen kunder som syntes jeg var så søt at jeg måtte få ett kamferdrops eller en karamell. Om alt annet slo feil, kunne jeg tigge til meg en liten snei hvitost fra pappa som jo sto bak disken.

Jeg var nylig hos folketannrøkta sammen med husets (foreløpig) yngste. Der var det null hull og ros å få, som vanlig. Det kan jeg love at det ikke var da jeg kom og viste fram mine barnetenner i sin tid. All godtetiggingen satte sine spor. Ikke bare på barnetennene, men også på jeksler jeg ennå har. Straffen ble amalgamfyllinger i hver eneste jeksel. I dag får man beskjed om å pusse ofte og bruke tanntråd og skyllemiddel. Før var det ikke så nøye. De fleste voksne hadde likevel gebiss. Og tannlegene tjente godt på det…

Dnort

I humorbladet Pyton hadde de en spalte som ble ledet av Litta Vert. Og det var her man plasserte alt som ikke passet inn ellers…

Her er noen bilder som jeg har lyst til å vise frem, men som ikke passer til noe spesielt tema. Noen bilder forteller en historie. Andre er et produkt av en forhistorie. Og så er de tatt med kameraet på min mobiltelefon. Det er vel det eneste disse bildene har til felles. De er alle på en eller annen måte historisk. Ikke verdenshistorisk. Mer hverdagshistorisk.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Dette var det første bildet jeg tok med mitt nye mobilkamera. De to jentene poserte villig vekk. De fleste unger gjør gjerne det. Har aldri helt skjønt hvorfor enkelte nekter å bli tatt bilde av. Det er lenge siden man kunne fastslå at sjela ikke blir fanget i et fotografi. Minner derimot, de kan man fange. Og når man har med seg kamera nesten bestandig, blir det mer enn 24 bilder i året som det gjerne ble i min familie da jeg vokste opp på 70-tallet.

Julianne driver på med karate. Joda, hun har nylig blitt 7 og det ER tidlig. Men, så er det heller ikke snakk om å gå rett på kamptreninga. Den kommer når hun er klar. Ellers er det jo artig å se at alle nye starter på samme linje. Stor som liten. Man kan like eller ikke like kampsport, men karate har mye god sosialistmoral i seg! (Hvilken partifarge jeg har? Vi har ikke det partiet i Norge og det hadde jaggu ikke vært mange som hadde fått være med heller!)

Om man har vært i Varangers kaksehovedstad Vadsø (hah, der fikk dere den!) og promenert har man sikkert fått med seg at det Hvite Hus ikke lenger er fullt så hvitt. Dette veggmaleriet skal forestille Vadsø da det faktisk var noen ordentlige kakser i byen. De fire i forgrunnen er av dagens dato og gode proletarer. Bildet er tatt med mitt gamle mobilkamera som det for ofte ble blasse og uskarpe bilder av. En god nok grunn til å kjøpe nytt, selv om telefonen ellers var helt i orden.

Ikke alt ble like mistrøstig på min forrige telefon. En solnedgang i Vadsø kunne f.eks. bli ganske fin. Nå er en solnedgang eller oppgang sjelden stygg, selv om Jokke kan synes det. Men, sola går ned på andre siden av fjorden. Noe som nok irriterer vadsøværingene litt. For er ikke Vadsø fylkeshovedstaden? Og da burde faktisk staten legge til rette for at noe så viktig som en solnedgang blir plassert der den hører hjemme…

Denne pussigheten kom jeg over ombord på ferga mellom Reinøya og Ringvassøy. På den står det med store bokstaver “Internt bruk”. Og den er da unektelig formet som en… ja, en sånn en som…du vet. Og fergene er jo kjent som den siste mannsbastion. Hva i all verden skal karene på M/F Salangen med en hjemmesmidd…. sjømannsbrudgom?! Og ikke vil de dele heller…

Vel, det får holde for nå. Jeg velger å avslutte med et bilde fra 1. mai i år. Flaggborg, tale og Krigsmødremonumentet. Høytid og alvor, men ikke for de to karene som kommer ruslende lengst til høyre. Lurer på hva de tenker: “Ka svarte, har dem ikke skjønt at det her e en fridag?!” Kanskje heller: “Dæven kor teit. Det der e bare så forrige århundre!”
Ja, for i forrige århundre fantes det arbeidsfolk som trodde på at verden kunne forandres. Og som syntes at det var verdt å kjempe for en sak man trodde på. (Nemlig!) Forhåpentligvis får de to på det første bildet, som voksne, oppleve i hvert fall noe av det de to spasørene tar så for gitt…

Dnort