Sommerferien er ikke komplett før man har gjort noe man ikke har gjort før. Variasjon krydrer livet. Spontanitet må til da.
Å gjøre noe man sjelden gjør, som rundvask vi tok i dag, holder ikke. Må være noe nytt. Så natt til mandag bestemte undertegnede seg for å gå en lang tur i ukjent terreng dagen derpå. Dette sammen med en lokal guide som kjente fjellene ved Lavvonjarg.
Oppstigningen til toppen av fjellet var bratt og slitsom. Vi hadde med to hunder som sprang fire ganger så langt, så det er ikke sikkert at vi tobeinte var de mest slitne. Utsikten innover Tanafjorden var uansett fabelaktig.
Man blir litt lang i maska etter så mye pes i oppoverbakke. Men, derfra og ut var det lettere terreng. Det vil si, om man da ikke skal løpe tulling hele resten av turen.
Vi kunne gått høyere og klatret i oppsmuldret fjell, men valgte vegetasjon og lukta av lyng. Den friske fjellufta klarner tankene. Selv på en så varm dag som mandagen ble.
Noe mål med turen hadde vi ikke. Ikke annet enn å fullføre. Men, man fikk jo med seg noen inntrykk. Den gullfargede soppen facinerte. Venner på FB har kommet fram til at det mest sannsynlig er en Brun ringløs fluesopp (Amanita fulva).
Tegn i fjell fant man også. Denne delen av fjellet ovenfor Lille Leirpollen minnet mye om Norgeskartet. Glattskurt som en akebakke var det også. Artig med naturen gitt…
Valpen Ask på fem måneder var hjertelig tilstede hele veien. Han er en breton og er i tillegg til å være ulidelig søt, utrolig utholdende. Løp ringer rundt gammelhunden Raiko på slutten.
Hele veien og nesten uansett hvor man gikk, var det massevis av stor, saftig blåbær. Men, dette var ingen bærtur, selv om noen kanskje ville påstå at vi var på en…
Lille Leirpollen er en idyllisk liten avkrok langt inn i Tanafjorden. Fraflyttet for lenge siden. Men, noen hytter besøkes fortsatt med jevne mellomrom.
Vi tok en rast ved elva mens hundene slukket tørsten. Kaffe og røyk var medbragt. Et fraflytta revehi fant man også. Ask som var passe stor inspiserte det og fant ikke tegn til liv.
Veien tilbake til Lavvonjarg gikk langs en gammel og velholdt sti langs fjorden. De firbente fikk lange ut der også. Vi på to holdt et mer bedagelig tempo.
Troppsfører og kjentmann Einar var godt fornøyd med turen. Og siste rast ble tatt midt ei stupbratt steinur. En plass fruen neppe hadde våget seg.
Sola fulgte oss hele veien. Svette, slitne og i veldig godt humør, returnerte vi til utgangspunktet. Og da var det ekstra deilig å sette seg ned og nyte kalde forfriskninger.
Av og til må man bare slite litt for å sette ordentlig pris på å få slappe av…
Dnort