En side om livet.
Nattsvart katt
Du gikk din vei og kom aldri tilbake
Kanskje likte du den friheten du fikk smake
Kanskje…
Vi leita etter dæ og ropte ditt navn
Kanskje går også du rundt og føle litt savn
Kanskje…
Ka hjelpe det vel om du no e savna
Kanskje blei du spist opp av en flokk ravna
Kanskje…
E du no borte. Gikk du til grunne
Kanskje går du der å vente på å bli funne
Kanskje…
Dnort
(I helga fikk vi rapport om at en svær svart katt va blitt sett like i nærheten av der Kelvin forsvant…)
Hva er det med is som er så godt? Denne klissete gjørma, satt sammen av ulike blandinger av fløte, vann og søtstoffer. Det er bare å hviske ordet "is" til en unge, så lyser øynene opp. Det nærmeste et trylleformular man kommer for å løse opp i flokene når de små slår seg vrang, er IS.
Flere ganger har jeg kommet til barnehagen og sett ungene stå og henge over gjerdet og rope på isbilen. Isbilen som er det siste onde påfunnet til kapitalkreftene, kjører rundt ved jevne mellomrom og spiller en forkortet versjon av Norsk Dans nr. 2 eller Norge Rundt kjenningen om du vil. Og da begynner man tydeligvis tidlig på dagen med å kjører forbi stedets barnehager, for å gire opp ungene til foreldrene kommer hjem fra arbeid. Er det rart dagens barn bare blir feitere og feitere?
Slaver av isen – Emil, Julianne og Thea
Her i huset er selvfølgelig is også på menyen. Har man vært så uheldig å la de små få en smak av sorten, kan man ikke nekte dem å få en liten dose i ny og ne. Heldigvis er det ikke så mye mas om is ennå. Men, det er ingen tvil om at den frosne gugga er populær.
Selv er jeg som man vel skjønner ikke så begeistret for is. Ikke det at jeg ikke spiser det. Det er bare så mye annet som er godt å spise. Og is havner et stykke nede på ønskelisten da. Kanskje er det en del av det å bli voksen. Det å bli lei av mye av det som nærmest var livsviktig i barndommen? Da er det i så fall et tegn på umodenhet når enkelte voksne spiser store mengder is? I USA var nok store deler av Bush Jr. sine velgere smellfeite softis-avhengige barnevoksne…
Hm, all denne skrivingen gjorde meg sulten…
Potetgulltid!!!
Dnort
Egentlig er jeg skikkelig interessert i film. Da vi bodde i Tromsø fikk jeg alltid med meg TIFF. Jeg er kanskje ingen cineast, men film er et flott medium. Mulighetene for kreativitet er nesten uendelig. Det er derfor god grunn til å stille spørsmålstegn ved det meste av det som nå vises på kinoene.
Som i resten av kunstverdenen går det mye i trender også på kinolerretet. Det som er populært i dag trenger ikke selge i morgen. Over tid kan man likevel se om det har skjedd forandringer som er varige og det er en slik varig forandring som bekymrer meg. Det handler om virkelighetsflukt og ultrakomersialisme.
Selv om det ikke gjelder absolutt alle filmer, er det mye av det som vises på kino blitt stadig mer fjert fra virkeligheten og filmene blir mer og mer usannsynlige og ulogiske. Harry Potter filmene er et eksempel på at dette er tatt til sin ytterste konsekvens, der en bare tryller seg unna vanskelige situasjoner og alt går bra bare man er ?god?. Eventyrfilmer har alltid eksistert. De har bare ikke sagt så fantastisk lite om verden rundt oss, før. En slik film gir deg like lite tilbake som en dose heroin.
Det er ikke bare i de stadig flere fantastiske filmene, at virkeligheten er på vikende front. Og siden det meste av film som vises enten kommer fra Hollywood eller England, er innholdet også temmelig anglofisert. Man får overført verdier og holdninger som er typiske for den engelsktalende delen av verden. Hvor tror du kanskje den maniske kroppsfikseringen vi har i dag, kommer fra. Egodyrkingen stammer mye fra ?The American dream? der man fra første dag som egen stat i all hovedsak har levd etter ideen om at enhver er sin egen lykkes smed. Sammenligningen jeg gjorde med heroinavhengige (som jo er ekstremt selvopptatte) blir bare enda mer aktuell.
Filmer som er "blott til lyst", mao. kommersielle filmer, vil man alltid ha. Slike pengestyrte kreasjoner har man i alle kunstarter. Og de har også sin funksjon. Problemet nå er at disse så og si er alene om å bli vist på kino. Dette gjelder også de norske filmene, som ikke sjelden er mer amerikanske enn det som kommer fra Hollywood.
Så mens folket går og venter på en ny dose med kinodop, venter jeg på at de som styrer med norsk film snart skjønner hvor dette bærer hen. Nylig ble noen av filmene til Wam og Vennerød relansert. Jeg ikke ønsker meg slett ikke tilbake til da du bare kunne velge mellom en ny Olsenbanden film eller en besk sosiorealistisk analyse av dagens samfunn, fra Vam og Vennerød. Men, det hadde jo vært litt mer interessant å gå på kino om man visste at man ikke bare gikk dit for å slå i hjel tid.
Dnort
Selv om vi prøver å begrense tiden forran TV til tiden for barne-TV, blir det innimellom også sett på DVD'er også. Lilo og Stitch var en tidlig favoritt. Vanskelig å si hvorfor, men det hjalp nok at fruen så denne filmen ørten ganger da Julianne ennå lå i magen.
Julianne lever seg inn i handlingen.
Ellers går ønske om å få se Istid 2 og Nemo igjen. Happy Feet som vi nylig fikk i hus er ennå ikke på ønskelisten. Animasjonsfilmer er i det hele tatt veldig in. Dette merket vi allerede da hun så vidt hadde begynt å titte litt på TV, sånn en stund før ett års alderen. Når værkartet ble presentert i forbindelse med ulike værmeldinger, ble hun plutselig interessert i det som skjedde på skjermen. Så det må være noe med figurer som beveger seg som facinerer.
Selv husker jeg at tegnefilmer ikke bare var interessante å se på fordi de var morsomme. Det var noe med at noe som ikke var menneske kunne bevege seg og prate, som fikk meg til å følge ekstra godt med. En av mine tidlige favoritter var La Linia. Denne italienske strekmannen som kom med ujevne mellomrom som pausefyll på NRK, var sammen med tegnefilmene om Pink Panter populære avbrekk fra alt alvoret som man ellers fikk servert. Det var likevel begrenset hvor mye TV man fikk sett da. TV-dagen begynte jo først med 5 minutter ettermiddagsnytt, etterfulgt av barne-TV. Og etter det var det jo sengetid.
Dette prøver vi etter beste evne å la bli en slags mal for Julianne også. Dvs. at TV'en slås på like før barne-TV. Så da får hun gjerne med seg nyheter for døve først. Merkelig nok fanger også dette Juliannes interesse. Det at man prater med hendene sine må hun også få med seg. Hun sitter også og prøver å etterape bevegelsene. Så hvem vet, kanskje kan hun døvespråk om noen år! Man KAN lære noe av å se på TV. Men, ser man for mye, er det ganske sikkert ikke sunt. Så TV-tittingen skal begrenses fortsatt.
En god barnevakt er den likevel. I morgen tidlig blir det nok barne-TV til frokost, sånn at pappa kan få en time ekstra på øyet…
Dnort
Påsken er fyllt av krim og spenning. Personlig er jeg ikke fan av alle mordgåtene som folk flest ser ut til å være avhengig av i disse tider. En god spøkelseshistorie derimot…
Da jeg var liten var det ikke så mye TV-titting som nå. Barne-TV varte i en halv time og startet som nå, rett før leggetid. Og alle hadde heller ikke TV. Hva gjorde man da, når man likevel måtte sitte inne av en eller annen grunn? Jo, man fortalte spøkelseshistorier! Disse historiene kom helst rett før leggetid. Og var det mange nok samlet ble det mange av dem også. Ja, kom de eldste skikkelig i gang, kunne de sitte hele natta og legge ut om daudinger, mordere og andre uhyggelige ting.
Et gummelt skrøpelse!
Sammen med historiene om møter med draugen, huldra og andre overnaturlige vesner, ble mang en sensommerkveld tilbragt i trappa på vei opp til loftet. Ute på min mors barndomsøy (Vorterøy) der vi som oftest befant oss på denne tiden, var det ikke TV i huset. Kanskje var det også det som gjorde at folk samlet seg der på kveldene. Det ble liksom mer tid til å være sosial der. Og da gikk skravla i ett. Ganske så ofte endte det opp i fortellinger med en viss grad av spenning og mystikk innblandet. Så da var det ikke bare å gå opp på det mørke, kalde loftet der hver en gulvplanke knirket og måneskinnet tegnet merkelige skygger på veggene.
Nå var det i tillegg slik at folk før trodde mer på at det var noe mer der ute enn man kunne bevise. Og flere hadde også evner som det å kunne stoppe blod og verk eller helbrede på andre vis. Ja, endog se inn i framtiden. Det siste er en gave ikke alle ønsker. I hvert fall ikke min mor. Hun fortalte denne historien til meg en gang:
Klessnora som ikke fantes
Jeg var vel ca. 6 år da dette skjedde. Vi bodde enda i Djupdalen på Vorterøya, for dette var før krigen. (Vorterøya var en av de aller siste plassene tyskerne satte fyr på før de kapitulerte.) Vi var ikke mange som bodde der. Bare tre husstander. Og i to av husene var det barn. Vi var da 4 søstre og i nabohuset hos min onkel hadde de nettopp fått en lita jente. Gleden var stor over den lille jenta, for foreldrene hadde vært gift lenge uten å ha fått barn.
Dette var på høsten og det hadde begynt å bli ganske så kaldt ute. En kveld var jeg utenfor huset vårt og ruslet for meg selv uten noe spesielt å gjøre. Det var blitt ganske så mørkt og jeg hadde tenkt meg inn. Men, først ville jeg gå bort til naboen for å se på babyen en gang til. På vei dit så jeg med ett noe jeg aldri hadde sett før. En klessnor var strekt fra huset deres og ned til naustet. Og på denne klessnora hang det mange hvite babyklær til tørk. Før jeg kom helt over til naboen ropte mor meg inn til kvelds.
Jeg tenkte ikke noe mer på det jeg hadde sett før neste dag. Da fikk vi høre at den lille jenta hadde dødd i løpet av natta og at hun nå lå nede i naustet der man på den tiden ofte la de døde. Jeg så også at de ikke var noen klessnor der jeg hadde sett den kvelden før. Da jeg senere spurte naboen om hvor denne klessnora var blitt av, ble jeg fortalt at det aldri hadde hengt noen klessnor der…
Min mor er overbevist om at hun hadde hatt et "syn". Noe som varslet om noe som skulle skje. Å kunne forutse noens død var en evne hun ikke ønsket å ha. Derfor ba hun til høyere makter i lang tid etter om å slippe. Hun avslo også å lære fra sin mor, det å kunne stoppe blod og verk. Hun var ikke sikker på om hun ville kunne takle det å ha slik kunnskap godt nok. Og så var hun redd for at disse evnene kunne føre med seg "synskhet".
Slike og andre spøkelseshistorier og sagn var det man "moret" seg med før TV'en tok over. Er det rart jeg var mørkeredd til langt opp i ten-årene?! Litt mørkeredd er jeg vel enda. Jeg er bare blitt flinkere til å overbevise meg selv om at det er en naturlig forklaring på merkelige lyder og underlige skygger. Men, helt sikker kan man aldri være…
Dnort
PS. Før Julianne kom i hus, kunne jeg en sjelden gang bli litt "husredd". Alene i et stort hus kan man bli overrumplet av sin noe livlige fantasi, så da er det godt å ha ei lita jente som ligger og sover søtt i naborommet.
En god overskrift er halve saken. Som oftest er det overskriften som får deg til å lese resten av artikkelen. Og det er ikke alltid at saken er like spennende som den kan synes. Her kommer noen overskrifter som jeg ennå ikke har sett på trykk. Men, helt usannsynlig er de ikke…
Odd var brå, brakk staven!
Odd Nerdrum, kjent for å ha malt seg selv med erigert penis, kan ha malt sitt siste bilde i den tilstanden. Etter å ha eksperimentert den siste tiden med bruk av ny "pensel", gikk det riktig så galt for noen dager siden. Nerdrum som det siste året har blitt sponset av Viagra, har brukt "Odd jr." til å male de siste bildene sine med. Disse har da også solgt som varmt morrabrød, men det er det etter all sannsynlighet slutt på.
Legene ved Rikshospitalet, der den folkekjære maleren nå ligger, sier at han etter det som ser ut til å skyldes en overdose Viagra, må ha vært for hardhent med "redskapen" sin. Både Odd og Odd jr. har derfor hengt med hodet siden.
Bush kvalt av kjeks – Blogger blir president!
Den amerikanske presidenten hadde mange fiender som ønsket ham død. At de til slutt skulle få hjelp av en kjeks er likevel litt av en overraskelse. Det er fra før kjent at George Bush Jr. for noen år siden holdt på å stryke med da han satte en Ritz kjeks fast i halsen. Når han nå er borte for godt fra det hvite hus er det igjen en Ritz kjeks som får skylden.
Et veddemål med en norsk blogger som nylig fikk direkte kontakt med presidenten, skal være foranledningen til at Bush igjen dristet seg til å spise kjeks. Bloggeren som foreløpig ønsker å være anonym, sier i en kommentar at han visste at den amerikanske presidenten var lettlurt, men at han aldri hadde trodd at han skulle få verdens mektigste mann med på veddemålet om å spise en hel pakke Ritz kjeks. Selv hadde han lovet Bush å slutte med sin nådeløst avslørende blogg, om presidenten klarte oppdraget.
Da det var selve president-tittelen som var lagt i potten fra amerikansk side, undersøker nå advokater om veddemålet er gyldig. Bush tapte veddemålet da han ikke klarte å få ned en eneste kjeks. Mye kan tyde på at den neste amerikanske presidenten vil være norsk. Dette fordi Bush i tiden like før sin tragiske bortgang gav seg selv stadig mer utvidede fullmakter.
To-åring vant Idol
Gjennomsnittsalderen på deltakerne i den norske Idol konkurransen har sunket hvert år. Mye tyder på at den etter årets finale ikke vil bli noe lavere. I fredagens finale sto det til slutt imellom to barn som ennå ikke hadde begynt på skolen. Præben (5 år) fra Bærum måtte til slutt se seg slått og utklasset av Julianne (2 år) fra Kirkenes. Julianne vant en heller uspennende finale med soleklar margin. Den egenkomponerte sangen Lille Klokloglille, komponert av hennes far, var nok en sterkt medvirkende faktor denne gangen.
Påskemorgen SLUKKER sorgen!
Det nye påskeølet til Mack heter Påskemorgen og er tilsatt antidepressive midler. Et nytt EU-direktiv har gjort det mulig å tilsette hva man vil i drikkevarer. Dette er mulig så lenge det går klart fram av innpakningen hva som er tilsatt. Det gjenstår å se om Påskemorgen selger like mye som Mack håper den vil. Flere hevder at ølet ikke smaker guarana som var meningen, men guano.
Og det var alt vi hadde for i dag. Nå over til Været og sporten…
Dnort
