Joda, det er mørketid. Men det betyr bare mindre lys og et annet lys. Mørketidslyset er noe eget og noe mange synes er ganske fint.
Når man hører ordet mørketid ser man kanskje for seg at det blir helt mørkt. Altså svart på grunn av fraværet av lys. Vanskelig å se noe. “Mørket omslutter landet og dreper alle tilløp til lys.” Sitter man inne og ser ut i mørket kan det unektelig virke sånn og depresjon skal man ta på alvor og alt det der….
Sort sol
Så hva er så dette mørketidslyset og er det reellt? Finnes det på ordentlig uten av vi mennesker skal måtte gjøre noe for at det skal vises? For vi forsøker jo å opplyse mørket med alskens kunstig lys. Og så har man jo naturlig lys i form av bål. Her hvor jeg bor har vi også E105 som ender i Jalta og som norsk side har et fargetema som kun vises i mørketida. Dette farbetemaet tar sin inspirasjon fra mørketidslyset. For stikkordet der er jo blått.
Det blå mørketidslyset oppleves nok ganske så individuelt. Det vil si at hvert menneske vil ha sitt eget inntrykk av det. Man må imidlertid ut av hus og hytter for å oppleve det. Man må med andre ord konfrontere mørket og tørre å være der det ikke er godt opplyst. Helst skal det være mørkt, men ikke midt på natta. Da ser du det. Noen snakker om blåtimen. Men, om det er snakk om akkurat en time er ikke så nøye. Poenget er at du er ute i naturen. Det er da du ser det.
Ut på tur
Helst bør du ta mot til deg og overnatte ute i det fri. En jeg jobber sammen med og som har vokst opp sør i Norge, gjorde dette nettopp. Hun og en annen hadde med seg godt fora soveposer og underlag. Ikke så mye mer. De tilbrakte natta ute i skogen. Sov så godt som man bare kan ute i det fri. Og så masse blålys før og etter søvn. Anbefales!
Det er for tiden ekstra varmt og vifter kjøpes til innebruk. I Canada herjer skogbranner. Sibir hadde det samme i fjor. Enn så lenge har vi det greit…
Jada, kanskje mer enn greit. Å bo med Barentshavet som nærmeste nabo hjelper. Ikke bare på utsikta og kvalitetene på instagrambildene. Men, at man får tilført næringsrikt og oppvarme vann fra Mexicogolfen er jo en stadig viktigere fordel. Man er jo rett og slett heldig som får lov til å bo her i Finnmark.
Båt i midnattsol
At det kommer flytende store mengder plast og annen søppel, er jo ikke så bra. Man har jo vært med på å produsere noe av søplet selv, så bidrag til oppryddinga er en selvfølge. Har vært med på flere aksjoner de siste årene og nå er man jo blitt leder for lokallaget av Naturvernforbundet her i Kirkenes.
At ungdommen også bidrar er jo enda bedre. Julianne har fått sommerjobb der en del av jobben er å plukke plast langs stranda. Ikke bare blir det ryddet, men arbeidet kan også være med på å skape et engasjement for naturen. Det er vel lov å håpe i hvert fall.
Syv av ungdommene som skal jobbe med å holde kommunen ren og pen. (Bilde lånt fra Sør-Varanger Avis)
Selv så oppsøker jeg naturen så mye jeg kan. Kommunens høyeste fjell var nylig et turmål. Og trimme blir litt morsommere om man blir belønnet med god utsikt. Ingen turkamerat denne gangen. Ikke nødvendig når man kan gå å lytte til en god podcast i den godt merka turløypa. På tur ned gikk dett i Kinks og Sunny Afternoon passa jo bra.
Utsikt fra Bugøynestoppen (en del av Bugøyfjorden)
Her om dagen fortalte en kjent musiker om hvordan katta ble avgjørende for å unngå selvmord da han var veldig deprimert. Vi har ingen å miste, så her kommer noen kattebilder…
Bollekatt – Tussi har intenst lyst på kanelbollenOvnskatt – Tussi passer på at det brennerJulekatt1 – Tussi er sin egen julegaveJulekatt2 – Tussi som skjerf
Neida, vi har ikke bukket under for koronaen eller meldt oss av internett…
Det er en stund siden jeg publiserte noe på bloggen. Ikke så rart egentlig. Mitt inntrykk er at blogg er blitt en plass for influensere og markedsføring av alt det vi ikke trenger. Så det å skrive om noe annet blir heller en øvelse ikke bry seg på tross av manglende oppmerksomhet.
For å markere hvor grensa mellom Norge og Russland går har man satt opp kors og en kirke .
For det er nok å skrive om, det er ikke det.
Ikke minst all denne isolasjonen og måten vi som samfunn takler en pandemi. Men, mange andre har jo gjort det allerede, så jeg har heller skrevet et dikt:
I ei tid med avstand og uten nærkontakt
Har vi tid nok, men får ikke lenger
Lov til å gi hverandre det vi ikke får sagt
En klem er det vi alle trenger
Minst en meter avstand! Ikke kom for nær!
Noen bruker gjerne utestemme
Vi får bare vente så lenge, alle og enhver
I mens kan vi vel tidsklemme?
Utsikten fra fuglefjellet på Ekkerøy er upåklagelig.
Isolasjon er nå en ting, men dette går jo også ut over ting man planlegger. Vi valgte å erstatte en ferietur med en kortere utflukt til Ekkerøy og fuglefjellet der. En lang weekend i naturskjønne omgivelser, er balsam for sjelen. Nærhet til naturen hjalp i hvert fall mot litt mye sosial distansering.
Konfirmasjonen er jo utsatt fra mai til september. For oss går det jo greit. Det er bare en ny dato. Gjester man inviterte derimot (og vi var jo tidlig ute for sikkerhets skyld) har jo måttet kaste om på sine planer, flybilletter og annet i tillegg. Og så har du all usikkerheta om gjennomføringa, flyruter og hva det skal være.
Bunaden er arvet. Min mor sydde den i sin tid.
Så får vi bare vente og se. Enda er det et lite forbehold. Men, om alt går bra blir Julianne konfirmert 12. september. Så da er det bare å komme igang med å skrive tale…
Vi har fått katt!
Det skjedde plutselig og like brått som den forrige (Minus) gikk ut av bildet, kom Tussi seilende inn i et fuglebur. Hun er egentlig fra indre Finnmark. Ikke det at det forklarer størrelsen, men hun er som kattunger flest, veldig liten. Der hun svinser mellom føtter og potteplanter er hun stadig i fare for å ødelegge eller bli ødelagt. Skjønt det er vel føttene og plantene som lever farligst.
Navnet var det Julianne som kom opp med. Hvorfor hun valgte navnet til et esel (mannlig) fra Disney, aner jeg ikke. Men, siden det inneholdt bokstaven s (katter hører den bokstaven bedre enn andre lyder) og slutter på en volkal, var navnet OK. Og siden vi kan bruke Tussilago Farfara om hun er for slem en dag, var det ingen tvil. Den litt lengre versjonen av navnet er det latinske navnet for løvetann. Som det ugresset hun er var hun for fin til å lukes vekk…
Så da er du advart. Om du kommer innom er ikke tærne dine trygg…
Vi kan vel begynne å snakke om høst nå. Om du vil krampeholde på at det egentlig er sensommer, så la gå. Men, nå som skolene starter opp og mange også starter i en ny jobb etter ferie, er det også tid for å starte opp med andre ting. Det har en tendens til å skli litt ut på sommeren. Fokuset er gjerne på kos og fornøyelser. På bildet under har gjengen ulike grader av “dagen derpå”. På samme måte kan høsten fortone seg som “årstiden derpå”.
Bildet er arrangert
Det er mange mulige valg. Spesielt om du ønsker å trimme og komme i form. Kanskje vil du ta ordentlig tak og melder deg inn i en karateklubb. Blir det for heftig og du bare ønsker å bli mer sosial, så er jo sangkor å anbefale. Mitt kor starter opp neste mandag. Men, jeg har tenkt at det er på tide å prøve noe nytt. Og siden jeg sliter litt med ryggen har jeg funnet ut at jeg må gjøre noe med den.
Før i tiden drev jeg jo og jogga. Nå tåler jeg det dårlig så jeg har meldt meg på et kurs i yoga. (Teit ordspill, men det måtte bare med…) Kanskje man etter hvert blir lei av å gå lange turer og melder seg på løpegruppa som starter denne mandagen, men da må det være mer skikk på ryggen. Hvem vet. Kanskje jeg til og med stiller i yogapants etter hvert. For jeg skal altså begynne med yoga. En dag i uken i begynnelsen. Mental og kroppslig balanse må øves opp. Hos meg er det nok for lite av det. Jeg er litt spent på om denne trepinnen av en mann takler øvelsene som inngår i kurset. Så dette blir spennende!
Jeg vil vel påstå at da jeg fikk problemer med blodtrykket og lå innlagt en uke, fikk jeg en kraftig påminning om at kroppen min trenger aktivitet. Jeg så vel ikke akkurat lyset, men mørkt var det ikke heller. Ikke det, jeg har vært aktiv. Men, det har bare vært så halvhjerta. Innfallsmetoden har styrt aktiviteten. Og det er jo utrolig hvor mye forskjellig vær som kan i veien for treninga. Sykling, svømming og skigåing krever tiltak. Helst faste avtaler. Nå som det er tid for multebær går det imidlertid av seg selv. Multa plukker seg ikke selv og den modnes på rekordtid i denne varmen. Og som en ser på bildet under, hender det faktisk at man ser lyset.
Og han sa – La det bli multer. Og se: Det ble multer. Dritmasse multer.
Hver tur er en opplevelse i seg selv. Enten på grunn av naturen og hva som skjer rundt meg. Eller på grunn av utfordringer under veis. Da jeg var en tur i Reinfjorden, klatret jeg jo opp gjennom fjellknausene der. God trim det og full av naturinntrykk. Man blir nesten litt salig når man får se sola skinne gjennom skyene som på bildet ovenfor. Det var ellers ikke antall multer eller hvor mange kilo som ble plukket som styrte hvor jeg gikk. Heller nysgjerrigheten på hva som ligger bak neste haug. Kanskje treffer man på en rein eller et rypekull. Plutselig er man i en liten skog som har etablert seg mellom noen knauser. En oase omgitt av granitt.
Bildet over er av et vann som ligger der midt oppå fjellet. Litt sånn plutselig og mest bare i veien for trim og plukking. Men, eventyreren i meg begynner straks å lage historier om alt det mystiske som kan ha foregått her ved dette vannet. Og ikke minst hvor mye rart som kan bo i og ved dette vannet. Jeg hadde tross alt to bestemødre som trodde fullt og fast på overnaturlige vesener. Man snakket ofte om huldra, nøkken, draugen og småfolk da jeg var liten. Dauinger, spøkelser, skrømt og gjenferd var et dagligdags fenomen i mitt lille hode på 70-tallet. Så en tur på myra eller i fjellet vekker ennå minner i tillegg til at man lager nye. Med litt trim og balansetrening på kjøpet.
Multeparadisiske tilstander
Jeg har alltid med meg telefonen på sånne turer. Den er nødvendig som sikkerhet i tilfelle uhell. Og så blir det av og til tatt bilder. Den teller også antall skritt jeg går. Så både naturopplevelsene og trimmen blir dokumentert. Skrittene blir jo mange. Spesielt om man som på bildet under går litt lenger enn man pleier. Jeg innså at det kunne bli litt for langt om jeg skulle fortsette bortetter det jeg der fikk se. Denne delen av fjellet ville det ta mange timer å bli kjent med. Men, neste år blir det nye eventyr i fjellet.
…oppå fjellet, oppå fjellet…
Selv om man er sliten og har vondt i ryggen etterpå, er disse turene med på å lade batteriene til en lang vinter. De mange timene med friskluft og lukt av lyng, pors, mose og myrull er en god investering. Både fysisk og psykisk. Man får tenkt godt og grundig på ting som bekymrer. Og der er det jo nok å ta tak i.
Og plukker jeg mer bær enn jeg trenger kan jeg alltids selge den. Fryseboksen begynner allerede å fylles, så jeg tror jeg må begynne å legge noe ut for salg. Forskere i Finland har faktisk påvist at multer kan kurere kreft! Så her er det bare å trykke nedpå med multer folkens.
Vel tilbake på jobb etter fire uker sommerferie, er det mange som spør hvordan jeg har hatt det i sommerferien. Når man bor i en by så nært Russland som er kjent for sitt detaljefokuserte forhold til overvåkning, vet man at hemmeligheter ikke noe som verdsettes. Så kanskje er det noen igjen som ikke er godt nok orientert om mine fire uker med opptjent ferie. Og det ville jo kunne tolkes som en tjenesteforsømmelse om jeg bare informerer enkelte statsansatte om hvordan jeg “hadde det”. Så siden det er viktig med åpenhet og transparens i statlige organer, får du og alle andre herved en utførlig redegjørelse:
Båt i solnedgang
Uke 4 av i alt fire uker (altså den siste uka, jeg tar det kronologisk og bakvendt) ble preget av ekstremvær. Vi kom hjem fra vår biltur til ekstremt godt og varmt vær. Det var så godt at vi sleit litt som man jo gjør når ekstremvær meldes. Heldigvis unngikk Sør-Varanger skogbrannfare og ødelagte avlinger, men vi fikk smake på det “dæm sørpå” har slitt med i sommer. Man lå og vaka i Fjellvannet til stadighet og på jobb gikk det rykter om svenske tilstander. Altså at det var for varmt for å jobbe.
Men, det slapp jo jeg som i tillegg brukte ferien på å bli friskere. (Se forrige post) Den nye telefonen min registrerte over 10000 skritt flere dager på rad. Mye på grunn av alle badeturene. Så her er det ikke snakk om å hvile seg i form.
Bildet over er av en gigantisk plastsvane som lå fortøyd i Fjellvannet en halv dag, før den ble sendt til de evige plastmarker av noen ungdommer som hadde det alt for travelt med å leke. Velforeningen som fikk hjelp av selveste Vegard Ulvang til å sette ut svanen, må vel vurdere både bruken av plast som materiale og sårbarheten til det som plasserer der, før neste innkjøp gjøres.
I tillegg må dette med søppel nevnes. Mange mennesker på en plass fører til mye søppel. Vi mennesker har en tendens til å produsere søppel. Og i tilfellet Fjellvannet har det vært etterlyst søppeldunker. Det er en ordentlig håpløs ide. Settes det opp søppeldunker er det et signal til enkelte mensker om at her er det lov til å søple. Og søpla havner like gjerne utenfor søppeldunken som inni. Ta heller med deg hjem søpla. Klarer du å bære fulle ølbokser med deg er det en selvfølge at tomme bokser er mye lettere å bære med seg hjem!
Fruen og mamma i Søreidfjæra
I uke 3 holdt vi til, etter et par dager i Tromsø, på min hjemplass på Reinøya. Mitt barndomshjem står nå tomt det meste av året. Min mor bor i omsorgsbolig til vanlig. Og nå som huset har vært uten vann en stund har det ikke vært “barebare” å være der. Vi fikk henne likevel med oss noen dager. Vann ble hentet hos en god nabo. Og det ble riktig så gammeldags og koselig med det. (Bortsett fra ladinga av bilen, som jo faktisk gikk an der!) Når man ikke gikk turer etter fjæra, var vi oftest på besøk hos mitt søskenbarn som tilbringer det meste av sommeren og helgene på en gård oppe i Nordeiddalen. Dalheim heter det der. Ellers heter stedet Nordeidet og nabobygda er Søreidet. I mellom ligger Sørfjellet som kalles Rundfjellet av de på andre sida av øya. De ser da et rundt fjell fra den sida. Nordfjellet ligger også nord for Nordeidet og de på andre sida har ikke funnet et annet navn på det.
På Reinøya der dette er, kaller man ting for opp etter hvor de er eller hvilken form de har. Man kaller også en spade for en spade. Men, det er så selvfølgelig for beboerne på Reinøy at de bare rister på hodet av slike uttrykk. “Dæm har no tongt førr det, de søringan” kan man da få høre. Vi har også en elv som kommer ut av et hull i fjellet. Den heter “Pesselva” og ligger på Migarnes…
Hjemplassen Bakkehell
Uke 2 kom etter en uke hjemme der vi for det meste holdt på med forefallende arbeid. Vi dro da avgårde til alle finnmarkingers ferieparadis, Bottenviken. Så langt sør er det fullt av solfylte campingplasser og man kan bade i havet! Nærmere bestemt kjørte vi til Pite Havsbad. (Jajamen…) Og ferden dit gikk i det som kalles en hybridbil. Altså en bil som også går på strøm. Derav tittelen på innlegget. (Hujedamej!) Men, dette med ladestasjoner for el-biler har man liksom ikke helt kommet i gang med. Så vi fylte fossilbasert og hadde vel brukt bensin tilsvarende et par T-Rex når vi kom fram til sydens varme land. (Bluhavaai..)
Piteå er ellers en hyggelig og til dels koselig by, så vi fikk gjort en del shopping der. Ikke bare på Systembolaget, men nye tallerkener og en sparkesykkel havnet også i bagasjen. Det er mye man plutselig har bruk for når det er på salg. (Griseknoen och Lukas ska dom heta.) Ellers fylte man tiden med fotball-VM, strandludo og gode bøker. Jeg fikk lest ferdig biografien om Cornelis Vreesvijk og slapp dermed unna det meste av strandlivet. (Piluttan dej!)
Strandludomesterskapsdeltakere
Når jeg skriver dette “pesse det ned”. Det er begynt å regne etter noen ukers tørke. Perfekt være-på-jobben-vær. Bra for bonden også.
Og snart er det helg!
Mørketida er over. Sola har vært innom og vist seg flere dager på rad nå. Men, det er så KALDT!
En smule solhungrig kan man jo bli etter nyttår. Når soldagen nærmer seg begynner forventningene om varmere vær å melde seg. Men, klarvær betyr også kulde. Så jo mer man ser av sola, jo kaldere blir det! I hvert fall nå i begynnelsen. Og det er det jo ikke alltid at man husker.
Så når man skal ut og titte på sola bør man være godt kledd. Ull innerst og stor tåleranse for kløe hjelper. I går sto det soldag på Julianne sin timeplan. Samtidig sto det -27 på termometeret. Noe hun selv med en viss ironi kommenterte som så: “Omtrent like varmt som i fjor på samme dag…” Og jo, det ble visst en svinkald affære. Så kaldt at de minste barna ikke fikk lov til å bli med på turen til høgda der man kan se sola.
Jeg tråkka meg til nærmeste høyde sist søndag og fikk med meg dette sjeldne fenomenet. Sola altså. Man kan jo ønske seg noe når man ser sola. For gammel folketro sier at det er lurt. Jeg ønsket fred mellom Tyrkia og kurderne i Syria. Så får vi testet om det er hold i folketroa…
Sola viser seg 210118
Før sola viser seg på himmelen igjen, skinner den jo på den fra undersida. Det er nesten finere enn når den titter fram selv. Søndag 14. januar gikk vi en sein tur opp Sandnesdalen og fikk med oss et rosa landskap. Manglet bare noen enhjørninger til de to prinsessene jeg hadde med.
Enhjørningene glimrer med sitt fravær
Kulde og frost kan jo være plagsomt. Men, det hjelper jo litt å kle seg godt. Også å få fiksa varmesystemet i huset, som vi nylig gjorde, i grevens tid. Ellers er jo frost ikke bare en fin film, men også vakkert i naturlig form. En skitur ut i frossen skog kan anbefales. Der står bilder fra eventyrene tett i tett. (Bortsatt fra en total mangel på enhjørninger også der.)
Eventyrprinsesser i fortrollet skog
Det stemmer altså ikke at det livnar i lundar her i Kirkenes. Ikke riktig ennå. Først må den verste spikfrosten gi seg. Og så må det slutte å sny. Det gjør det i dag. Men, det betyr i hvert fall mildere vær. Sånn ca. -9 som det er i dag.
