Litt ensformig og ta ferie for bare å plukke bær? Vel, jeg gjorde jo andre ting også, men halve kofferten var full av multer på tilbaketuren…
Men, først måtte jo bær i nærheten plukkes. De laveste myrene var først ute. Tidligst moden plukkes først.
På hjemmebane
Så bar det til min andre hjemmebane. Barndomshjemmet i Nord-Troms måtte jo også sees til. Og første dag bar det til fjells.
I solhellingene hadde det begynt å modnes, så det forsvarte all svettinga og flueklaskinga.
Opp i høyden
Andre dag var det myrer og tuer på vei opp mot fjellet som ble undersøkt. Hvor man går og i hvilken rekkefølge, er jo avhengig av hva som har fått mest sol og varme.
Her var det mer å hente så det ble flere turer til samme område.
Tuer i skogholt.
Jeg fikk det jeg kom for og bærhøsten så langt må kunne sies å ha vært bra. Og så er det jo ikke bare bærplukking det handler om.
Dette er også trim og masse naturopplevelser. Og tar man seg tid til å titte opp av bærbøtta, er jo utsikten upåklagelig.
“Vi” vant ligacupfinalen før turen, så det gode humøret var jo sikra.
At byen er opptatt av fotball og at treneren til de røde er verdsatt, var lett å se. Vi fikk sett en god del av byen på noen morgeturer med trimgåing.
Her ser du hovedgrunnen til at vi dro. Status Quo skulle spille konsert. De gamle er eldst.
Man måtte jo få med seg noe annet enn musikk og shopping. Fotball stammer opprinnelig fra Rugby. Og før reglene for fotball ble endret til å kun sparke en rund ball, var alt lov.
“You raise me up…”
Cavern er jo noe som bare MÅ besøkes. Alltid bra musikk der og så har jo selveste The Beatles spilt der.
I Liverpool Cathedral er det andre toner å høre. Imponerende og imperisk byggverk som ble oppført under dronning Victorias tid.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
Ingen julefeiring e helt lik den forrige. Og gledene er forskjellig fra år til år. Med ny pus i hus ble denne jula livlig.
Vi har som kjent fått et nytt familiemedlem i år. Tussi har rukket å bli 6 måneder gammel. Minus som vi feira forrige jul med ble 14 år. Han var en rolig og kul kis som det skulle mye til før det ble liv i. Innpakningspapir og gavebånd kunne dog begeistre. Av og til er enkle gleder de beste…
Familiefoto
Katter er jo kjent for å være nonsjalante, selvstendige og avslappet. Jeg mistenker Tussi for å ikke ha lest varedeklarasjonen i det hele tatt. Pirrevirr er vel en bedre beskrivelse. Det og ellevill beskriver henne mye bedre. For å matche henne littegrann lot jeg skjegget pyntes i noen minutter på julaften. Ble sånn passelig ho-ho-ho, men ingenting i forhold til Tussi sin begeistring for juletreet og alt som lå under.
Heldigvis ble det ikke noen klatring i juletreet som vi fryktet. Julestjerna i toppen fikk ikke noe brå avløsning. Men, etter å ha vært bortpå og tygd gavebånd stadig vekk, ble bedre plass under treet da gavene var åpnet. Bedre lekeplass i følge katta. For der dinglet det ting. Og ting som dingler er jo leker. Det kan både Oluf sin Røder bekrefte og nå også Tussi.
Alternativ dekorasjon
Spesielt ivrig til å leke med julepynt og generelt herje, ble Tussi når vi satte oss ned for å spise middag. Da var hun ikke velkommen ved bordet og markerte det på sitt høyintensive vis. I romjula fant jeg derfor ut at hun trengte noe annet å leke med. De fem sprettballene hun fikk ble en hit. Enda bedre enn dingling er trilling og spretting. Og fotlaget til vår lille Salah (de var det jeg først foreslo som navn) er det ingenting å klage på. Så nå i transfervinduet som er åpent i januar skal jeg prøve å selge henne til Liverpool..!
I følge ordboka er ferie “fri fra jobb eller skole”. Og i vårt tilfelle er det like før at alle tre i huset har tre uker fri sammen.
Snart hiver vi oss i bilen og kjører en hel dag vestover til Troms. Bilturen er ikke mye å glede seg til. Jeg er en heller motvillig bilist. Liker bedre å komme fram enn å være på vei. Men, dit vi skal er bil en nødvendighet, så da blir det sånn. Heldigvis er vi to som kan kjøre. Den tredje sitter i baksetet og ber oss av og til å skru ned lyden. Bilmusikken vår er gjerne litt gammeldags…
Fiskelykke
Men, så er man til slutt framme. Først i Tromsø og så på Nordeidet. Verdens peneste bygd og et frilufts- og fiskeparadis. Det vil si inntil nylig var fisket en stor bonus. Men, nå har bygda fått en flytende miljøgift- og avfallsspreder som nærmeste nabo. Der vi før kunne ro ut og fiske sei og torsk. På den beste fiskegrunnen, har de fortøyd svineriet. Full av dopa luselaks er det.
Man får vel prøve å se andre veien. Vende det andre kinn til og beundre Lyngsalpene som kneiser majestetisk på den andre siden av Ullsfjorden.
For det er først og fremst naturen som lokker. Også det at man har vokst opp på denne plassen og kjenner hver stein og gresstue. Ja, også folkene da. Ikke så mange av dem og stort sett veldig hyggelig og humoristisk alle sammen. Noen få er ennå fastboende. Resten (undertegnede inkludert) bruker plassen som helge- og sommerferiested. Her er man alltid velkommen og du kan gå ubedt på besøk. Det gledes!
Ut på nye eventyr
Turer langs fjæra. i skogen eller høyt oppi fjellet står på programmet. Gjerne samme dag. Og alt er gratis. Også oppholdet. Huset er familiens.
Og kommer man seg et stykke fra land er det ennå mulig å fiske seg en kokning nytrukket sei. Så får vi bare håpe det blir godt nok vær…
Den først snyen har endelig kommet. Før jeg dro på jobb i dag måtte jeg koste fram bilen som var dekket av et tjukt lag av nysny. Siden vi skal feire jul i Tromsø (snyhåll) er huset behørig dekket av julepynt. I koret synger vi Deck the halls. Det er ikke måte på hvor mye som dekkes for tiden. Med piggdekk på fra oktober er også veiene dekket av et lag med fint asfaltstøv.
Etter en førjulsvinter som har vært glatt og bar og med bare litt granbar på slutten, er det fint å endelig får dekt litt til. Det er ikke bare isen som forsvinner. Mye skitt og smuss dekkes til. Det blir en lysere mørketid. Og all hundeskiten og andre ulekkerheter utendørs forsvinner under et hvitt og vakkert lag av himmelgull…
Rundt om kring i Finnmark har man prøvd på beste vis å pynte opp brura. Inngangen til et av Altas kjøpesenter hadde satset på kaskader av lys så kraftig at man skulle tro de er mørkeredd i vestfylket. I Vadsø (på bildet over) hadde man satset mer på det klassiske. Faren for at alt blåser bort og seiler av gårde på hålkeføre var jo overhengende.
Samtidig har man jo dristet seg ut. Går jo ikke an å sitte inne hele tiden fordi det er litt glatt. Turer har vi gått. På isete stier og i hålkete løyper. Med og uten piggsko. Jeg kjøpte i desperasjon et par med pigger. Men, det viste seg å være for trangt og det endte opp med store gnagsår og nødanrop til en kompis som kom og hentet meg mitt uti lysløypa…
Men, så kom altså snyen og forbarmet seg og bredte sitt hvite teppe over oss. Jeg ønsket meg faktisk godt, normalt vintervær til jul. Så da er det bare å glede seg til jul i snyhållet Tromsø.
Man må være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan hende du får akkurat det…
Med slike dager som Kirkenesdagene følger mange anledninger til å oppleve noe interessant i nærmiljøet. Alle byene rundt om på kysten i Finnmark har egne “dager”. Felles for dem er at kultur gjerne har en viktig plass. Noen steder mer enn andre selvfølgelig og i år var variasjonen i de kulturelle uttrykkene særlig stort her i Kirkenes. Her kommer en liten oppsummering av det jeg fikk med meg.
Aktive Kirkenesere
Bildet over er fra lørdag, men Kirkenesdagene startet allerede onsdag kveld med konsert med Trine Rein. Familien hadde en nær-Trine opplevelse på onsdag formiddag da hun spiste thaimat (thaimat o-ha-ha!) samtidig med oss. Hun fulgte mye med sin Monsen minutt-for-minutt. Snakk om åpent forhold…
Boder med utsalg av mat og mye annet sto fra torsdag til lørdag. Gamle koner fra Russland og omreisende som selger spikkepølse, lakris og knallperler fylte gatene. Lørdag kunne vi som har jobb ellers i uken, få med oss konserter, dansing (både gammel og ny) på torget og mye annet.
På kvelden var både jeg og fruen på ABBA-konsert. Eller rettere sagt karaoke-konsert. All musikken var spilt inn på forhånd. Sangerne var flinke, men man fikk unektelig en ABBA på “sparebluss” følelse av det hele. Lunsjkonserten med duoen (mor og datter) Sætervik Bye var høydepunktet for undertegnede. Ikke fordi den var gratis, men fordi de er så fantastisk flinke. Valthornet er for øvrig nesten mitt favoritt blåseinstrument. Rett etter tverrfløyte. (Hint John Entwistle/The Who)
Bøker er jo så absolutt kultur. Og Kirkenesdagene er en mulighet for å lansere nye bøker. Gjerne med lokalt tilsnitt. I år var en “spionthriller” den store hiten. På lanseringa var det stappfullt av nysgjerrige tilskuere. Igjen var det gratis inngang. Men presentasjonen av Under Mistanke – En beretning om politisk overvåkning i Sør-Varanger (av Arne Store, utgitt posthumt), var så godt regissert og hadde så mange interessante innslag at man hadde lyst til å betale inngang etterpå.
Harald G. Sunde som var med på å gi ut boka, fikk for øvrig Rallarprisen på lørdagen. Innsatsen hans over tid for å få fram historiene til partisanene under krigen var en av de tingene han ble hedret for. Skjebnene til de spionmistenkte under den kalde krigen var bare det nyeste eksemplet på at han engasjerer seg i følgene av andre verdenskrig. Han deltar for øvrig også som lege for Leger uten Grenser.
Fornøyde konsertgjengere på vei ut av kapellet
Kong Oscar II kapell er en steinkirke som er oppkalt etter kongen som regjerte over Norge under unionstiden, da bygget ble oppført. Den ligger godt synlig fra havet og var inntil en gang på 70-tallet hvitmalt. Det er altså ikke noe nytt at man bygger signalbygg. Her begynner Norge signaliserer den. Spesielt til russerne på andre siden av Grense Jakobselv. (Prekratite povorachivat’ lodku!)
I dette signalbygget holdt Per Anders Store (sønn av forfatteren av overvåkningsboka) konsert der han improviserte fram en slags reise i lyd. Gitarer, effektpedaler, data og akustiske elementer ble vevd sammen til en times konsert. Kirka var utsolgt og selv om det kan være en prøvelse å være stille en time, klarte selv den yngste i familien det. Litt kjedelig, mye gjentagelser og alt for harde benker var dommen fra hun som ellers kun forholder seg til listepop og youtube på sofaen..
Per Anders lager lyder
Dette var avslutningskonserten for Kirkenesdagene. Før det var vi noen timer på bærtur. Ikke sånn som keepere er på (Premier League starter snart!) Her var det multer og blåbær som var i fokus. Og så litt turkos og mat bragt med i sekker. Ikke det at jeg rakk mye kos. Til det hadde jeg alt for mye multer å rekke over på kort tid. Måtte nesten løpe tilbake for at vi skulle rekke konserten. Noe vi akkurat greide.
Som sagt ble det travle dager. Travle og morsomme Kirkenesdager.
Påstand: Russland har blitt avslørt som en nasjon med juksere. Hele greia er styrt av staten og president Putin har lenge vært tungt inne i saken…
Jeg har lenge tenkt at våre naboer i øst neppe er så ille som amerikanerne skal ha det til. Men, det er mest en reaksjon på at USA er så gjennomkorrupt og falskt. Der dopes det også. Men, en statlig styring av det hele er ikke blitt bevist. Og jeg vet etter å ha truffet en mengde russere og amerikanere at det finnes en masse vennlige, morsomme og omtenksomme mennesker på begge sider. Men, det er jo ikke det saken handler om her. I samme OL som Norge etter alle solemerker er i ferd med å sette ny verdensrekord i medaljefangst uten doping, er de beste russerne utestengt pga. statlig finansiet doping. Og nå har jaggu en av de russerne som fikk bli med likevel, blitt tatt for fusk…
Spørsmålet er nok ikke så mye om min påstand er riktig, men hvorfor? Hva i all verden kan få en nasjon til å satse så mye på organisert juks i noe så ubetydelig som idrett. Vi vet jo at doping var utbredt i de fleste østblokkland. Men, de landene det gjelder, unntatt Russland, har jo ikke hatt særlig med dopingsaker i ettertid. Mens Russland tilsynelatende har fortsatt som før. Og at den tidligere KGB-mannen Putin har vært delaktig kan det ikke være tvil om. Hva er greia og hvorfor er dette så viktig at man gjør hva som helst?
For jeg nekter å tro at russere synes det er greit å jukse ellers. Hva er vitsen med konkurranse og regler, om det å jukse blir viktigst? Det må jo være mer interessant å være best fordi man har trent best, enn å utsette kroppen sin for farlig manipulering som jo bruk av doping er.
Russland er egentlig et ungt land. Det er de i den forstand at det Russland vi kjenner i dag oppsto etter oktoberrevolusjonen i 1917. Alt ble kastet om på fra da. Fra tsardømme til presidentstyre. Fra føydalstat til (etter hvert) diktatur. Og da diktaturet så ut til å ende i kaos, tok oligarkene over med de nye presidentenes velsignelse. Og da Putin tok over etter å ha rydda litt først, var vi på sett og vis over i et skinndemokrati som egentlig er like mye diktatur som det alltid har vært. En sterk sentralmakt har alltid vært viktig i Russland. Det finnes nok mange som vil nyansere dette eller gi en helt annen forklaring. Men, dette er min blogg og min verdensforståelse…
I oppbyggingen av den nye staten ble propaganda og oppbyggelige fortellinger avgjørende. Det var de også i forminga av det nye Norge fra 1905 og ut. Vi har absolutt hatt vår part av nasjonalisme og propaganda. Men, altså på en litt annen måte. I hvert fall i forhold til sport. Doping i Norge har aldri hatt noen organisering. Verken på nasjonalt eller annet nivå. (Selv om det finnes nok av skeptikere som fikk vann på mølla i forbindelse med Johaug-saken.)
For Russland har det å fremstå som sterk og mektig vært mye viktigere enn alt annet. Når man i tillegg har blitt demonisert av et samlet vesten, tenker jeg at mange sperrer som man hadde i utgangspunktet, er blitt borte. Og da sørger man for at alle som driver med idrett gjør det best mulig. Tabletter og sprøyter med illegale midler blir til kosttilskudd og nødvendige vitaminbehandling. Og bloddoping en selvfølge, fordi “alle andre” gjør det. Russere er ikke så annerledes oss andre. Om en godt utdanna lege forteller deg at du må ta nødvendig medisin og skifte ut blodet ditt, da gjør man det.
Propagandaen krever resultater. Man må ha noe å vise til. Om det russiske ishockeylandslaget skulle vinne i OL, vil det bli utnyttet for alt det er verdt. Det kan endog sikre at Putin og gjengen hans beholder makta mye lenger. Russland har nemlig sørget for ar hockeyproffene deres spiller i en russiskkontrollert liga. Og snart arrangeres fotball-VM i Russland. I fotball er også god kondis viktig. I Sotsji-OL var antakelig samtlige russiske utøvere som kunne ha fordel av det, bloddopet. Sjansen for at det skjer igjen når et stort mesterskap arrangeres i Russland, er overhengende. Fotball er for øvrig en sport som aldri har tatt et ordentlig oppgjør med doping.
I dette innlegget har jeg brukt flere bilder tatt i Gagarin-museet* utenfor Zapoljarni. Siste bilde er av øyesåret Nikel. Norges nærmeste russiske by.
Jurij Gagarin er en viktig helt i Russland. Som første mennesket i verdensrommet er han kanskje den viktigste. Jurij hadde aldri blitt så stor helt hadde det ikke vært for at Russland la alt av prestisje og brukte mye mer penger enn de hadde for å vinne kappløpet. Økonomisk doping altså. Også der er USA medskyldig…
Muligens er Frode Berg saken et greit bevis på at man i Russland langt på vei har en helt annen innstilling til individet kontra staten. Det skal ikke mye til for å havne i fengsel om Putin eller andre har bestemt seg for det. Da er det nok vanskelig å ikke dope seg om man får beskjed om det.
Dnort
* Museet er en gammel brakke full av sammenrasket romfartsrelatert skrot. Samt flere fotomontasjer. Interessant kun fordi det avslører hvor desperat Russland er i sitt forsøk på å virke stor og mektig. Innholdet var altså et slags romfartsmuseum, mens brakka var 100% shabby. Uten strøm og uisolert.
Årets juleinnlegg blir av den nostalgiske sorten. Mora mi har opp gjennom oppveksten min fortalt mye om jula i gamle dager.
Så da tenker jeg vi former det hele som et imaginært intervju:
Det er mandag og en uke før jul. Hjemme hos Signy på Nordeidet (i Karlsøy kommune) er det fyr i kjøkkenovnen og lefser og småkaker på bordet. Kaffen står og trekker og vertinna insisterer på at vi må sette oss ned ved kjøkkenbordet. Det er ganske kaldt ellers i huset, for Signy har nettopp kommet hit fra omsorgsboligen hun bor i til vanlig. Hun unnskylder rotet (vi kan ikke se noe rot) mens hun skjenker opp kokekaffe.
Vi spør om hun kan fortelle litt om jul i gamle dager. Og siden hun har opplevd krigen (hun er født i 1934) ber vi Signy fortelle om hvordan jul ble feiret da. Hun setter seg også ved bordet, siden vi insisterer på det.
Adventstjerna skal ned igjen på lille julaften, i følge Signy
S: Jula under krigen… Ja, vi forsøkte jo å feire litt. Om ho mamma hadde vært så heldig å få tak i en appelsin, så kunne jo den deles, så va jo gavan ordna. Og skallet det la vi på ovnen og da blei det no julelukt i huset. Vi måtte klare oss med lite…
Signy ler litt og forteller at hun kanskje overdriver litt, men forventningene var små hos den fattige fiskerfamilien på Vorterøya, der hun vokste opp. På spørsmål om hun husker en spesiell jul, ønsker Signy å fortelle om første jul etter at krigen var slutt.
S: Ja, alt va jo brent ned. Selv det lille overbygget på brønnen vår, hadde tyskerten satt fyr på. Så ho mamma og han onkel fikk tak i nåkka drivved og litt seglduk fra båten, som dem la over brannmuren som sto igjen. Ovnen hadde dem no ikke klart å ødelegge og drivved va det alltid nok av i Djupdalen, så det blei no både varmt og koselig inne. Ho mamma hadde ordna en pakke til hver av oss. Og så fikk æ i tillegg en kjole til dokka mi, av ho tante. Herre min, æ væ jøger (blanding av kryhet og glede) når æ pakka den opp.
Den vinteren må jo ha vært spesiell, foreslår vi. Signy byr oss mer lefse mens hun tenker seg om.
S: Dokker e no så forsiktig med språkbruken, dokker ungdomma. Æ vil no kalle den vinteren grusom. Det va så vidt det sto til liv. Vi levde på et minimum som æ i dag ikke fatte at gikk an. Mat i havet va det nok av. Og heldigvis berga han onkel båten. Men, å bo under en seilduk og nån iland-rækte råttstokka i nesten 6 måna, det unne æ ingen.
Signy har et barnebarn som er ett år eldre enn det hun var den første vinteren etter krigen. Vi spør om hun kan si noe om dagens jul kontra den hun husker fra årene etter krigen.
S: Takk og pris for at vi ikke må oppleve nåkka lignanes igjen. Det finnes nok av lidelse i verden om ikke også ho Julianne også må oppleve det. Ho hadde nok takla det, for ho e no en tøffing. Men, dagens jul kan ikke sammenlignes med det vi opplevde. Men, ett hadde vi. Vi hadde ingen forventninge. Og da blei det lille vi fikk, så mye mer verdt! Den dukkekjolen æ fikk den jula, tok æ vare på til lenge etter at æ blei voksen.
Jul i dag er bare nesten som i gamle dager
Signy ser ut av vinduet og vi sitter en stund og beundrer utsikten til Lyngsalpene i ettertenksom taushet. Etter et høflig avslag fra oss på tilbudet om mer kaker, konstaterer hun tørt (omtrent like tørt som kjøpkakene) at hun i år bare sendte penger. “Det e så mye styr med de gavan. Og ungan i dag har jo alt. Æ tenkte dem sjøl veit best ka dem treng.”
Hvordan var jula i årene etter krigen? Det var jo da vi bygde landet, blir det ofte skrevet.
S: Det va no selvfølgelig litt bedre. Vi fløtta jo til andre sia av øya og til nytt hus året etter. Ho mamma traff jo han Olaf og vi blei etter hvert syv søsken. Alle jenter. De syv søstre sa vi no gjerne. Ha ha…
Rasjonering va det jo. Men, for oss betydde det heller at vi fikk litt mer enn det vi hadde hatt før krigen. Det va nok bare sørpå at den klagde på dårlig kaffe og lite røyk…
Signy forteller om samhold og omsorg for flere enn medlemmene i egen familie. Og at det å dele på det man hadde, var en selvfølge. Alle bidro med noe. I det minste egen arbeidskraft. Også barna. Uttrykket “barnearbeid” var ennå ikke i bruk.
Vi spør om hvordan hun feirer jul nå for tiden og hun forteller at planen er å feire jul på Hansnes der hun nå bor. Julemiddag og feiring blir hun med på sammen med “de gamle”, som hun kaller de på gamlehjemmet. Hun er selv 83 år gammel og klarer seg stor sett på egen hånd. Hun jobbet selv i mange år på hjemmet og har etter at hun fikk omsorgsbolig, hjulpet til med småting når helsa har tillatt det. Hun liker å kunne være til hjelp.
Vi lurer til slutt på om Signy har noe hun vil si til våre lesere. Om hun har ett visdomsord.
S: Det vil no helst gå godt, bruke æ no å sei. Sjøl om æ en som ofte bekymre mæ unødig, så e det jo sant. Selv krigen overlevde vi. Og ny jul blir det no hvert år.
Med det forlater vi Nordeidet og gir full gass for å nå neste ferge. Vi rekker den akkurat. For det vil jo, som Signy sier, helst gå godt. De fleste bekymringer blir det ikke noe av.
Høsten er her! Merkelig nok finnes det de som ikke liker høsten. Noen av dem blir til og med deprimerte. Er du sånn? Ikke jeg!
Her skal du få hele 10 gode grunner til at høsten utvilsomt er den beste årstiden:
1. Sommeren er over!
Du slipper å være skuffet over nok en dag med kaldt og vått vær. Høsten skal være kald og våt!
For egen del trives jeg mye bedre i treningsdress, myggspray og støvler enn i badeshorts, solkrem og sandaler.
2. Det er nå at alt som vokser kan høstes!
Om du har sådd noe eller bare venter på at bær og sopp skal bli klare for henting, er det nå det skjer.
Meg finner du på ei multemyr eller på vei rundt ett vann på fjellet. Alltid utstyrt med bøtte, myggmelk og turrøyk.
3. Det er masse bra som begynner når høsten kommer!
Ny jobb, ny skole, nye naboer (heia Kine!) og nye vennskap. Og så kommer de beste TV-programmene i gang igjen.
Her i huset ser vi fram til Stjernekamp og Side om Side på NRK1 i kveld. Hygge…
4. Fotball!
Må nesten ta med et eget punkt om engelsk fotball. Der starter ligaen i august. Og høstfargene er vakrest på fotballbanen.
Som Liverpool-fan ser man jo fram til at Klopps menn skal starte på veien til seriegull. (Heisann Kjell Gunnar!) Denne sesongen har faktisk jeg og en gjeng kjøpt billett til siste seriekamp i vår. Den går på min bursdag. Gjett hva jeg ønsker meg i bursdagsgave…
Venninner
5. Høsten er en tid da turer i skog og mark er ekstra spektakulære!
Det blomster over alt. Og trærne får etter hvert de mest fantastiske farger. Livet får mer farge på høsten.
Det kan jo være litt trist når sommervenninna di drar. Men, tenk på alle de gode minnene dere har.
6. Sommeren er faktisk over!
Det betyr også at du igjen kan se ut som en flodhest på land uten å ha komplekser. Uansett grunn til at du har est litt ut. Kan jo være at du rett og slett er gravid! (heia Anja!) Nå kan og skal alt kles inn og du blir så fin så.
For min del skal jeg snart delta i NAV NM i fotball og volleyball. På søndag er her igjen klart for bakkeløpet Melkesyra. Flesket skal nok få trimmet seg…
Miniflodhest
7. Det nærmer seg jo jul!
Og nå som vi straks er i september så er det bare tre små måneder til du kan åpne første luke i julekalenderen.
Har en svigerinne som starter juleforberedelsene så snart sommeren er over. (Halla Lindis!) Jeg har også bevart barnet i meg godt nok til at jeg kan glede meg litt til jul, jeg også.
8. Det er snart jakttid!
Der treffer du gamle venner og drar på hytteturer der skrønene hagler. Er du heldig slår du opp igjen den gamle lakseryggskaden i tide til åpninga av lakseelva.
Her har jeg aldri deltatt. Har verken hagle eller fluestang. Jeg jakter multebær. Helst den store grovkalibra sorten.
Multeterreng
9. Du kan få sparka udugelige politikere!
Annen hvert år er det enten kommune og fylkes-valg. Eller som i år, Stortingsvalg. Høsten er også tiden for slakt. I år har det blitt mye flesk…
For meg er fagforeningsarbeid mye viktigere. Men stemme gjør jeg selvsagt også. Og for å sikre at jeg ikke blir lurt av Erna og Siv til å stemme på “norske verdier” og “lavere skatt” i siste liten, har jeg i år forhåndsstemt.
10. Vær et lys i mørket!
Om du ennå sitter og sipper fordi det er blitt høst så skal du vite at det er høsten som er lysest! Stearinlys og lyslykter kan tas frem nå.
Å fyre på et lys på sommeren gir ingen mening, Men, når jeg sitter og fyrer i peisen, fruen (hei der Elin!) har fyrt opp noen kubbelys, vinen står og dekanterer og badstua straks er klar, da er det endelig høst!
