I disse ebolatider e det vel kanskje på tide å skrive litt alvor. Ka som kommer etterpå, har beskjeftiga oss menneska siden tidenes morgen. Og mange religiona har færdige svar…

Men, det er nokken spørsmål sjøl ikkje de mest reliøse kan svare tilnærma truverdig på. Æ har jo vokst opp på 70-tallet da Norge vel va det man kan kalle et kristent land. Vi sang salma på skolen, ba bordbønn og gikk på søndagsskolen. Og “i de dager” trudde man no like mye på himmeln som på hælvete. Og va man snill nok, på rett måte sælfølgelig, kunne man ende opp i himmeln. Der fikk man treffe igjen dem som hadde vandra heden* før man sjøl. Alle (stortsett) blei gjenforena i himmeln, før eller seinare.

For de stakkars forvirra sjælan som i dag raljere over musliman sin absolutte og strenge tru. Vi va ikkje så mye bedre/værre på 70-tallet. Enda godt ut på 80-tallet va gudstrua tæmmelig bokstavelig hos de aller fleste. Trur du mæ ikkje, kan du bare sjekke ut låta under som er fra ei plate som over 50 000 nordmenn kjøpte i 1984. Og det e altså ikkje meir enn akkurat 30 år sida han Håkon Banken stilte følganes spørsmål, på vegne av fleire: Kan jeg ta med meg hunden inn i himmelen? 

* “Å vandre heden” va et uttrykk som æ lenge tolka som at den det gjaldt va hedning. Det vil si at han endte lukt i hælvete. Hin’main befant sæ (i følge mi ekstra bokstavtro tolkning) i det hinsidige. Himmeln va med andre ord ikke spesielt overbefolka da æ va liten…
Dnort

 

Mye e skrevet om det å stå opp mot overmakta. Om å si fra og engasjere sæ. Men, ka gjør du sjøl når ingen andre gjør nokka?

Som medlem av en fagorganisasjon og en ivrig samfunnskritiker, har æ lenge brukt en god del tid på å engasjere mæ. Daglig i jobb/fagforenings-sammenheng og ellers på facebook og andre sosiale media. Men, det e jo ikke nok. Langt ifra. E saken alvorlig nok, må man gjøre mer. Dessverre blir det oftest til at man håpe noen andre gjør det. Derfor vil æ gjerne fortelle om en gang æ bare sa fra. Sånn helt uoppfordra.


Magnus med sin Ida Emilie som jobber sammen for en sak dem tror på. 
(Fra Velferdskonferansen 2014) 

Å være forelder e en flott, men vanskelig oppgave. Og det e nokka man må takle mye mer på sparket enn det aller meste anna. Så når skolen dattera mi går på, krevde at foreldran involverte sæ mer i leksan demmes, stilte æ selvfølgelig opp. Her skulle det sikres at ungan fikk den hjelpa dem treng. Man vil jo selvfølgelig bidra så godt man kan. Problemet viste sæ å være at måten det skjedde på, ikke va særlig gjennomtenkt.
“Pappa, æ har jo gjort leksan mine!” Ho sto der med tåra i øyan. Ho va sint og æ va sint. Det va lite av det vi hadde sagt som kunne ha blitt etterfulgt av hjertesymbola og smilefjes…
Æ hadde bare prøvd å få ho på åtte til å gi mæ et aldri så lite bevis på at ho hadde forstått det ho hadde lest. Historia ho nettopp hadde lest va så banal at det gjorde vondt, bare å spørre. Dattera mi kan lese. Æ vet jo det. Men, som forelder hadde skolen min forplikta mæ til å undersøke måloppnåelsen i fagan det va lekser i. Kan eller kan ikke. Det va da æ bestemte mæ. Nok e nok…

Da ho hadde lagte sæ etter å ha fått flere nattaklemma enn vanlig, satt æ mæ ned og skreiv en e-post. Det ble en lang og temmelig følelseslada redegjørelse, med mange utropstegn i. Den va stila til skolen hennes. Heldigvis hadde æ vett nok til å sende den til mæ sjøl, på jobb. Dagen etter leste jobb-Dnort gjennom e-posten fra den frustrerte pappaen. Og han redigerte med hard hånd og tok vekk alle uttropstegnan.Og så sendte han e-posten til læreren hennes. 
Æ fikk aldri nokka svar. Æ hørte heller aldri at FAU (Foreldrenes Arbeidsutvalg) tok opp saken. Den helt opplagte innføringa av en mistillitskultur mellom foreldre og egne barn burde jo vært påtalt. Men, det forble tyst. Det skjedde nokka likavel. I høst da ho som no hadde rukket å bli ni begynte i fjerde klasse, va måloppnåelsekontrollen borte. Den skulle heller gjøres som en stikkontroll av læreran. Og det e jo uansett dem som e fagpersona. Det e dem som e satt til å sørge for at ungan vårres lære å lese og skrive. Og som rapportere tilbake til oss kordan det går.

Så ka har det her å si for dæ? Da må æ nesten spørre: Har din sjef tillit til at du gjør jobben din? I så fall e du heldig. For dagens ledelseskultur e prega av en stor grad av mistillit til egne ansatte. Akkurat som forholdet mellom pappa og datter i eksemplet over. Og det e mistillit til motivan vår for å stille på jobb. Til og med til korfor man engasjere sæ i saker som angår jobben. Æ kunne lagt ut i det lange og det breie om målemani og kontrollhysteri. Om NPM og OHI. Men, det bør egentlig være godt kjent ka som skjer i arbeidslivet i dag. Som voksen kan æ nesten ikke reagere med tåra. Men, til tider e det jaggu fristanes…

Dnort

Har man en arbeidsgiver som er ualminnelig glad i å gjøre undersøkelser, kan det jo bli litt mye.

Måtte bare lage litt ny tekst til en gammel Tommy og Tiger’n stripe…

Dnort


Æ har alltid likt dem som e litt annerledes. Ikke bare fordi æ sjøl e det, men mest fordi dem gjerne e sæ sjøl og mer til å stole på.

For en masse år siden bodde æ på Hansnes i Karlsøy kommune. Æ ble kjent med han via storesøstra til en som æ va støttekontakt for da. Til tross for at kompisen til storesøstra va lensmannsbetjent, va han ualminnelig lite kjedelig og korrekt. På privaten hadde han stor sans for svart humor og Monty Python. Nokka vi har til felles. Vi snakka nesten aldri jobb og vi hadde mye moro sammen. Han va en friluftsmann som i tillegg likte fart og spenning. Han drev med fallskjermhopping, mens æ likte best å gå tur. Vi kunne gå lange tura der alt vi gjorde under veis, va å fortelle de mest rabiate alle-barna vitsan vi kunne komme på. “Alle barna gikk tur, unntatt Sjur. Han satt i bur”…

Da æ traff Fruen va han en viktig støttespiller. Og samtidig som han va en fyr å stole på, va han også full av smågale påfunn. På tur til byen den kvelden æ traff min tilkommende, dro han i håndbrekken i ei rundkjøring. Han skremte sjåføren såpass med den manøvren at ho fikte til han. Det gikk jo bra og vi kom fram. Og da æ senere skulle “ta forholdet videre” va han rett og slett både coach og heiagjeng. I tillegg til at han forsynte mæ med nok single malt whisky til at æ fikk gjort mer enn å prate. Og lensmannbetjenten endte da selvfølgelig opp som forlover da Fruen sa ja.

Da vi etter hvert flytta til Kirkenes, va det at han no bodde her pga. jobben som politmann, ganske så avgjørende. Det ble mange hytteturer i lag og mye anna tull og tøys. Da faren min døde, va han den første æ ringte. Så noen tima etter dødsbudskapet, satt vi to sammen midt på natta og så en gammel Monty Python episode. Absurd humor og sorg passe faktisk godt sammen. Og æ trur at han tenke som æ også ville gjort. Når noen går bort e det eneste man kan gjøre noe med, å vise omsorg for de som e igjen. For han va og han e fortsatt, en som bryr sæ om andre. Og selv om vi etter hvert mista kontakten da han flytta sør, vet æ at han fortsatt e den samme tullingen som før…

For nån daga siden ble han dømt til tre års fengsel for en episode som etter mitt syn, svært sannsynlig handle om å ha vist for mye omsorg. For det som samfunnet mener e feil tidspunkt. Og før det, for et menneske som burde fått anna hjelp, enn bare det litt ukonvensjonelle vennskapet hans.

Sånn, det måtte bare ut. Håpe alt ordne sæ for dæ, Lars…

Dnort