Å gi seg mens man er på topp er vel lurt. Selv om fansen ikke nødvendivis bifaller avgjørelsen.
Sigurd Rushfeldt, Vadsøs store sønn, synes 36 år var en grei pensjonsalder. Får håpe han har pensjonsforsikring eller kanskje det finnes en AFP for fotballspillere? Kanskje han får noen ekstra kroner å leve på om han putter på 4 mål til og kommer opp i 100 eliteseriemål før sesongen er over. Savna vil han uansett bli….helt til en ny superspiss dukker opp.
Her i huset ligger TIL-trøye med Sigurds nummer 10, klar til bruk. Den kommende Kirkenes store datter må bare vokse litt til, så er hun klar til å ta over.
All diskusjonen den siste tiden om flaggbruk i 17-mai togene har mer forbauset enn forarget. Man skulle jo tro at saken var ferdigdebattert i 1905 da Norge endelig ble helt selvstendig. Jeg vil heller fortelle om en av mine første 17-mai opplevelser.
Om du har lest denne bloggen tidligere kan du ha fått med deg at jeg som barn var nokså naiv og lettlurt. Om noen som var litt eldre enn meg f.eks. påsto at Tromsøya var i ferd med å synke i havet pga. overbefolkning, så var jeg ikke så vanskelig å overbevise. Med den følge at jeg løp hjem for å få mamma til å ringe tante og onkel i byen og advare dem om den nært forestående apokalypsen. Historien om lensmannen og korketyveriet er en annen følge av min litt for aktive forestillingsevne.
Da jeg var 6 år gammel skulle vi for første gang reise en annen plass på 17. mai. Til da hadde 17-mai tog bestått i trasking etter en fylkesvei i full vårløsning. Så jeg gledet meg til å komme til Skjervøy og feire 17-mai på ordentlig. Og det var jeg overbevist om at innebar ekte tog. Tog som gikk på skinner og sa tut-tut… Det var liksom ingen som hadde gått inn for å forklare at 17-mai tog ikke under noen omstendigheter innbar skinnegående transport. Så da hadde jeg innbilt meg selv at man andre steder enn i den bakevja jeg hadde havnet, tok toget.
For å komme til Skjervøy måtte man ta båt og pappa hadde på den tiden en racerbåt som vi skulle krysse et godt stykke hav med. På grunn av mye bølger og en lett sjøsyk unge (meg) ble det gjort vendereis da vi var halvveis. Jeg prøvd litt vel lenge å være tapper og holde ut på bølgekarusellen, så det var mamma som til slutt slang inn håndkleet på vegne av kanskje verdens grønneste fjes. Og selv om vi rakk tilbake til oppstarten på toget i hjembygda, gikk ferden rett hjem. Og rett ut på sofa med bøtte forran.
Dette ble derfor første gang jeg fikk sett overføringen fra 17-mai togene rundt i landet på TV. Og der i sofaen, grønn i ansiktet og med spysmak i kjeften, ble en 6-åring nok en illusjon fattigere. Selv i Oslo gikk de til fots! Riktignok på asfalt og med musikkorps og faner. Det var ikke en gang en trikk å se. Skuffa!
Jeg bør kanskje være litt føre var med vår Julianne og oppklare hennes mulige misforståelse tidligst mulig. For selv om Syd-Varanger Gruver skal starte opp til neste år og da benytte de gamle togskinnene til befraktning av malm, så er sjansene for servering av is og brus i en spisevogn som suser av sted med hurra-ropende passasjerer ombord, svært små. Men, det er jo faktisk ikke en så dum idé…
Da jeg var liten syntes jeg mamma og pappa så litt merkelig på meg av og til når jeg spiste. Særlig når jeg hadde vært syk og begynte å spise igjen. Nå som jeg selv har barn skjønner jeg bedre hva det var som var så interessant med å se på et barn som spiser.
Vår Julianne har vært syk i dag, med sår hals og høy feber. Det begynte i går, ikke så lenge etter middag. Ettersom det tiltok med sutring og gråt begynte selvsagt min alltid livlige fantasi å bringe fram tanker om listeriabakterier, ebola og det som verre er. Var pinnekjøttet vi spiste gammelt og fullt av salmonella? Hva med munn og klov syke? Å få sove er nesten umulig når hjernen jobber så til de grader på overtid.
Bedre var det ikke i dag. Ingenting av det hun ble tilbudt, ble spist. Når et barn til og med ikke vil ha is eller sjokolade, kan en trygt konkludere med at det er sykt. Fri for febernedsettende ble vi også. Heldigvis har vi gode venner med velfylt hjemmeapotek. Ellers ble det masse stryking på mage, kalde kluter på pannen og tegnefilm så mye hun måtte orke.
Så nå i kveld spiste hun endelig en brødskive. Det er da man blir sittende å se på spisingen med et litt dumt flir om munnen. Å se et barn spise kan være som et lite under etter slike bekymringsfulle strabaser.
Det er ikke så selvfølgelig som det høres ut. Ikke sjelden har pappa fått servert kaker som ikke er gode. Noen av dem har rett og slett smakt æsj! Æsj, blæh og ack-ack-ulpegulp…
Som selverklært kakemons har jeg noen standarder som må overholdes på kakebordet. En av dem er at det sjelden er en god ide med frukt i kaken. Spesielt banan i kake er en vederstyggelighet. En annen er at tørre kaker ikke er gode om de ikke har noen form for glasur. Og så må kaka smake søtt da. Søtt og godt skal det være. Men, hvordan sikre at kaka lever opp til forventet standard? Vel, her om dagen (i går faktisk) gikk pappa hen og lagde en kake selv. Fra bunnen. Ikke noe ferdigblanding denne gangen. (OK, glasuren var ferdig i pakke, men jeg KUNNE lagd den selv…)
Sjokoladekake er en sikker vinner, så da ble det lys sjokoladekake a-la pappa. Julianne hjalp som vanlig til. Holdt bl.a. teskjeen som vaniljesukker og bakepulver skulle måles opp med. Stødig liten hand rørte også rundt i kakerøra. (Ja, hun fikk jo en visp å røre med. Men, en liten finger var nok nedi en tur for å prøvesmake røra.) Og så fikk hun spise kakesmuler og avskjær etterpå. Og det smakte kjempegodt! Det selv om pappa hadde glømt å piske eggedosis av eggene og sukret før resten ble blandet inn. Luftig og fin ble kaka faktisk. Senere kom glasur på. Og enda senere pisket fruen opp litt fyll til den. Og i morges spiste vi kake til frokost!
Nå er det kanskje noen male-schauvenist-pigs der ute som vil påstå at pappa har blitt mamma med alle sine sysler på kjøkkenet. Men, når hørte du sist en husmor eller andre utgaver av kvinnestanden skryte av kakene sine? Og har du noen gang hørt kvinner innrømme at de faktisk synes det er godt med kake? Nettopp! At jeg ikke kommer med fraser som "nei, den blei no ikke så luftig som den skulle vært" eller "æ hadde ikke vaniljesukker så den smake nok ikke helt som den skal" burde overbevise evt. tvilere om at både kjønn og seksuell legning er uforandret hos undertegnede.
Da gjenstår det bare å oppfordre alle andre pappaer til å gjøre det samme. Jag kvinnen ut av kjøkkenet. Det er tid for å skifte dekk på bilen…
