…og mye mas, er det klart for et ferskt badebilde. Litt betenkeligheter har man kanskje med å legge ut bilder av en naken unge på nettet. Men, dette bildet kan umulig bli oppfattet som noe annet en søtt.

Badebarn
                            Heeey, legg vekk det jævla kameraet!

Julianne og badegakkgakken trives godt i hverandres selskap. Julianne krøster livskiten ut av gakkgakken, dypper den ned i vannet og lar den fylles med vann. Deretter kan den brukes som fontene og vannpistol. Det er ikke godt å si hvem som er våtest av henne og foreldrene når hun er ferdig. Moro er det uansett.

Vi gleder oss i hvert fall til badeland blir ferdigbygd her i Kirkenes. Og så ser det ut til at babysvømmingen starter opp igjen. Kommunen skal visst investere i utstyr som gjør det mulig i nær framtid. (Se egen sak om dette.) 

Imens koser vi oss i eget badekar som tidvis er både boblebad (noe ufrivillig) og svømmebasseng.
Vått er gått!

Dnort

Ja, nå trodde vel du at dette var et flammende innlegg i en eller annen debatt. Jeg må bare med en gang legge med helt flat og innrømme min hjerteråe utnyttelse av overskriften som virkemiddel. Dette handler nok om en litt mer hverdagslig hendelse.

Jeg av det småsportye typen som godt kan tenke seg å trimme litt. Treningsstudio blir for inenst for meg og fotball har jeg egentlig gitt opp. For farlig. Derfor begynte jeg med badminton. Jada, vi snakker om spillet som de fleste har vært borti uten å egentlig ha spilt det.

Badminton spilles på innendørsbaner der vinden ikke stikker av gårde med "flua" eller ballen som det som slåes på kalles. Dette er en sport med minimalt med skader. Etter å ha spilt i over ett år trodde også undertegnede at han skulle være forskånet for sånt. Helt til nå torsdag da det sa "skritsj" i ankelen. Jeg tråkket over. Noe så grassat! Og det gjorde VONDT!!

Så nå går jeg og halter og hinker om hverandre. Tok drosje til jobb dagen derpå. Har jo en jobb der jeg sitter mye, så det gikk jo greit. Men, det er bare det at man har jo tråkket over før. På samme fot. Det er noen år siden nå, så jeg har vel blitt mer uforsiktig. Hele helga har jeg gått og ynket meg og ikke vært til særlig mye hjelp. Og alt bare på grunn av noe som egentlig burde vært unngått.

Heretter blir det støttebandasjer for alle penga. Kanskje kjøper jeg meg et brokkbind og stiller med hjelm og tannbeskyttere neste gang. Man vet jo aldri…

Dnort

Da er det klart for en hel dag med pappaperm. Fram mot jul blir det Julianne og pappa hver torsdag. Det blir nok mest kos….får vi håpe….

Jeg har hadd en del dager permisjon alene allerede. Da var Julianne bare 2-3 måneder gammel. Far kan ta ut pappaperm allerede etter 6 uker og det benyttet vi oss av før sommeren. Mor ble fort lei av å være hjemme hver dag og da kan jo pappa ta en tørn.

Finerbiting
                     Au, au, auu, det gjør så vondt i handa mi!

Nå som Julianne er blitt 7 måneder og 16 dager gammel er det på tide at jeg trør til igjen. Lurer litt på  hvordan det blir denne gangen. Sist var det bare kos med lange turer i barnevogna og tusling i sentrum. En pølse til lunsj og besøk hos folk. Denne gangen får jeg nok mer å stri med.

Julianne er begynt å kreve mer av omverdenen. Det skal helst skje noe. Å ligge på lekematta å pusle er ikke så interessant lenger. Katta er en stor suksess. Dvs. den får Julianne til å åle seg så fort hun kan etter for å ta på den. Kelvin (katta) er ikke så interessert, så det blir mye bomturer. Ellers er jo all slags papir artig å leke med. Om knappe to måneder blir det nok mye mer å leke med. Da får hun jo en masse innpakningspapir. (Må bare få fjernet de tingene som er inni.)

Akkurat nå ligger hun og sover. Pappa har fyrt i vedovnen for det er bikkjekaldt ute. Men, vi skal ikke være hjemme hele dagen av den grunn. Skal nok komme oss til sentrum en tur. Kanskje stikker vi innom mamma og plager henne litt på jobb…

Dnort


Dette plagsomme spørsmålet fra de som mente seg voksen nok til å stille det, var aldri noe jeg hadde noe klart svar på. De fleste svarer vel at de skal bli politi, brannmann eller noe annet med litt action i når de får spørsmålet i 5 årsalderen. Jeg planla aldri å bli noe. Mest fordi jeg mente jeg allerede var noe…

Du skal ikke tro du er noe! Det var faktisk de som sa det til meg da jeg var yngre. De hadde neppe lest Aksel Sandemose. Janteloven ble også praktisert på skolen. Der skulle alle være like. Alle fikk samme undervisning og alle ble behandlet som likeverdige. Vel å bra om målet er at alle skal kunne akkurat det samme. Men, når man begynner å nærme seg ”de voksnes rekker” er det kanskje ikke noen særlig god ide. Med mindre man vil at alle skal bli lærere.

Søvn
Framtidig jagerpilot?

Før i tiden, i riktig gamle dager, hadde man ikke så mange valg. Var faren din dotømmer kunne du bare begynne å glede deg til et liv i skitlukt. Alle du kjente var kanskje fiskere og da var det bare rett og rimelig at også du ble en havets adelsmann. For jentene var det enda enklere. De skulle alle ende opp i omsorgsyrket ”husmor”. (Husmor var en hedersbetegnelse en gang i tiden.) Det er klart man ikke trengte å ta noen spesielle hensyn i skolen da. Og det er nok mye slik i dag også.

For min del ble det for mange muligheter til at jeg egentlig klarte å bestemme meg for hva slags yrke jeg skulle satse på. Det var så mange forskjellige utdanningsmuligheter. Jeg kunne sikte meg inn på å bli proktolog eller bødker eller agronom eller noe annet jeg ikke ante hva var. Så jeg valgte hele tiden det som ga meg flest mulig valgmuligheter nå jeg var ferdig og var fortsatt like klok….som alle andre.

Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestilt meg et yrkesliv i trygdeetaten! De gangene jeg hadde vært på trygdekontoret med mine foreldre hadde ikke akkurat vært den beste reklamen for trygdeyrket. Det luktet papir, støv og litt mugg der. Noen drev alltid og stemplet noe der. Det ble bladd i store kataloger og bøker over alt. Og fremfor alt, det var kjeeeeedelig der. Alt gikk så sakte. Og alle som arbeidet der viket veldig gamle og slitne. Det kunne virke som om det var der man plasserte de gamle før det ble plass til dem på aldershjem.

Nå er det jo slik at jeg i dag har en jobb som jeg trives godt i. En serie tilfeldigheter og bare delvis bevisste valg har ført meg her jeg nå er. Jeg kunne nok trivdes og gjort det godt mange andre plasser. Likevel føler jeg at dette er riktig plass for meg. Jeg er for lite nevenyttig til å være bødker. Agronomer har for mye med bønder å gjøre og når det gjelder proktologer aner jeg fortsatt ikke hva de gjør.

Uansett sitter nok flere enn meg med en følelse av at man kunne blitt så mye annet. Siden man har så mange valg må nesten det meste velges bort. Selv om jeg i det lengste prøvde å unngå å velge, ble jeg noe jeg også. Selv om jeg alltid har vært noe…

Dnort

Hvem har ikke drømt om å kunne fly? Å være fri som fuglen og seile av gårde gjennom luften har nok de fleste ønsket å kunne. Etter den siste tids hysteri rundt fugleinfluensaen er det kanskje ikke så forlokkende å ha fjær…

De siste trekkfuglene er på vei sørover nå. I dag så jeg en ansamling "titinger" på en busk i en hage. Der satt de og hang litt med nebbet, virket det som. Kanskje satt de og pratet seg i mellom og diskuterte hva de skulle gjøre:

Trekkfult
                               Sibirske pippipper

Pip 1: Nå, skal vi ta sjansen?

Pip 2: Hva da sjansen?

Pip 1: På å dra sørover din gjøk!

Pip 2: Ser jeg ut som en gjøk?! Og, hvor skal vi ellers dra??!

Pip 1: Ja, vil du ha influensa?

Pip 2: Jeg er frisk som en fisk jeg…

Pip 1: Nåh, du er vel verken fuggel eller fisk…
           Jeg mener, nå som så mange av våre venner i sør har dødd av influensa
           burde vi kanskje finne en annen plass å være i vinter?

Pip 2: Åhh…?

Pip 1: Ja, de faller som fluer der nede!

Pip 2: Åhhhhh…

Pip 1: Det er livsfarlig å fly der nede!!

Pip 2: Åhhhaaahhhåhhh…..

Pip 1: Hva er det du…?

Pip 2: Åhhhahhh…tsjpip!

Pip 1: Faen, jeg må fly. God bedring!

Pip 2: Hvor ble det av han? Hm, fuglen er fløyet.
           Ja, ja, vi fjærallergikere får vel bare fly alene…

Dnort

En ting jeg lenge har lurt på omhandler tær og hvilke navn man har på dem. De fleste har vel fått med seg barnereglen med Titil og Tåtil. Det er ikke der jeg har problemer.

Problemet er at man for fingrene har tommel, pekefinger, langfinger osv. For tærne blir det værre. Du har storetå og lilletå, men de i midten er navnløse! Skulle jeg snakket til dem måtte jeg konsekvent bare kalt dem "du"…

Tær
                    Tær, tottiser, poteter, tåfiser ol.

Om man går til legen etter å ha skadet en av tærne går det bare ikke an å si at man har vondt i "meggelfrua". Det blir bare for barnslig. Og sier man "nummer 4 fra venstre" kan det hende man har talt feil. Eller legen begynner å undersøke tåtil på den andre foten… Og skulle man begynne å slenge om seg med korrekte medisinske betegnelser som ekstremitet og index, tror jeg en del leger vil bli litt sure. Nei, det er ikke enkelt. Derfor har jeg pønsket ut noen forslag til folkelige navn:

Storetå
er jo grei. Der er et OK navn allerede etablert.

Langtå – Naboen til storetåa er på de aller fleste mennesker, den lengste. Unntatt storetåa da. Da må det nesten bli langtåa.

Midttå – Burde jo være greit å kalle den det. Den er i midten så sant du har et fullt sett tær.

Totå – Totil er nummer to fra venstre når man starter å regne opp fra den siden alle i vesten leser. Kommer ikke på noe bedre. Selv om enkelte nå bruker ringer på tærne, synes jeg ikke ringtå er særlig aktuelt.

Lilletå – Her er også navnet klart allerede. Hos enkelte jenter er denne helt ødelagt og kunne like gjerne hett krøplingtå eller noe sånt.

Det er kanskje ikke så rart at vi ikke har så mange navn på tærne. De er tross alt ikke så ofte synlige.  Noen synes til og med de er ekle. Tåfisfobien er utbredt. Men, jeg synes likevel de fortjener egne navn. Kanskje er det noen som vet om andre navn på tærne våre?

Dnort

For en del år siden var det en kar som hadde en hit med en snakke-sang som het "Wear sunscreen" eller noe sånt. Tro han het Baz Luhrmann. Jeg hadde en svigerfar som ikke kunne et ord engelsk, men som likevel kunne hele teksten til låta på rams. Mest fordi han hadde en tenåringsdatter som hadde lagd en 90-minutters opptakskassett med bare den låta på…

Her om dagen kom jeg til å tenke på akkurat den låten. Luhrmann var muligens en lur mann. Uansett hadde han mange gode råd å komme med. Nå er det jo gått noen år og jeg tenkte derfor jeg kunne lage en norsk versjon av den. I så fall ville teksten blitt omtrent som dette:

Kjære sisteårsstudenter 2005

Jeg har noe jeg vil si til dere nå når dere er ferdig på ungdomsskolen og skal ut i livets skole. Det er en del ting dere bør være klar over før dere går i gang med livet i den virkelige verden…

I løpet av årene i det norske skolesystem har dere neppe blitt så alt for godt forberedt på hva som møter dere når dere nå skal ”tre inn i de voksnes rekker”. Jeg har derfor lagd noen huskeregler som er ment å gi dere en viss formening om hva dere kan forvente dere av livet framover:

Veien blir til mens du går på den. Du er altså nødt til å bevege deg for å komme noen vei. Ingen vil komme til deg og levere deg et ferdig liv og en garanti for framtiden. Du vil sikkert få høre flere ganger at du bør skjerpe deg og ta deg i sammen. I slike situasjoner er det best å gjøre nettopp det… Ønsker du kontroll over livet ditt, er du alene om å kunne gjøre noe med det.

Aldri så galt at det ikke kan bli verre. Motgang møter alle. Uansett hvor pen og snill du måtte være. Uansett hvor mange penger og venner du måtte ha. Motgangen tar ikke hensyn til din status eller hvor hardt du står på for å unngå motgang. Når du møter motgang er det bare en ting å gjøre: Du MÅ takle den. Husk at det faktisk kunne vært verre. Alltid… Og takler du ikke motgangen VIL det bli verre.

Det er ikke gullkorn alt som glimrer. Har du en mening om noe, har du mest sannsynlig nettopp fått den. Din erfaring er svært begrenset og dine kunnskaper ofte for ensidige. Det er derfor ikke så sikkert at alt du sier er gullkorn. Vi snakker vel mer om saltkorn (grains of salt). Si gjerne din mening, men forvent ikke å bli hørt HVER gang.

Spør, det er gratis. Selv om du tror du vet svarer er det greiest å spørre noen med mer erfaring på området først. Kanskje har du misforstått hele greia. Dessuten kan du ikke skylde på andre om du ikke har gitt dem muligheten til å svare. Men, ikke overdriv. Mye kan du finne ut av ved å bruke litt sunn fornuft og logikk.

Penger er ikke alt. Penger er bare penger. Penger er ikke mer verdt enn det du kjøper for dem. Og du kan ikke kjøpe varig lykke. Penger gir deg oftest flere problemer enn muligheter. Og hva enn du måtte finne på; IKKE ta opp forbrukslån!

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Om du av en eller annen grunn er misfornøyd med deg selv, hjelper det absolutt ikke å kjøpe en svær bil, en diger plastma-TV eller et gigantisk stereoanlegg. Plastiske operasjoner er heller ikke noen god løsning. Selvsikkerhet og sjelero kan heller ikke kjøpes!

Finn din gyldne middelvei. Det er bra å ha egne meninger og tanker om livet og hvordan det bør leves. Du trenger å finne ut av hva DU synes er viktig og riktig. Men, noen ting må likevel være felles for alle. Som deltagere i det velferdssamfunnet vi har her i Norge, har du en del rettigheter og plikter. Sette deg inn i disse så godt du kan. Det er mer enn nok valg du kan gjøre innenfor de rammene som er satt for oss alle. Tar du en vei utenom har du ingen klagerett.  

Lær mest mulig av andres feil. Det er ikke nødvendig å gjøre alle feilene selv. Du sparer masse tid og sorger og får mulighet til å komme mye lenger med livet ditt om du prøver å lære av andres feilsteg. Foreldre, lærere og andre voksne prøver gjerne å advare deg mot slike feil. Det er naturlig å være i opposisjon til ”de voksne” når man er ungdom. Men, det er ikke noe poeng i å være i opposisjon til sunn fornuft.

Ikke gjør deg dummere enn du er. Ofte er det noen som synes det er ukult å bruke fornuften. Det er kanskje ikke så trendy og hipt å tenke seg om. Likevel vil det alltid være tøffere å ta egne valg. Om du virkelig står for noe vil du som oftest få respekt for det. De dumme og tankeløse blir ALLTID straffet.

Til slutt vil jeg bare ønske lykke til og husk; hva enn du gjør, IKKE ta opp forbrukslån. Og sørg for at du heller aldri kommer i en situasjon der du må vurdere det.

PS. Om noen påstår at alt dette bare er tull, kan det jo hende at det stemmer…

Hvem vet…?

Jo, DU vet!

Dnort

Husets minste vokser og trives. Og jo mer som skjer og jo mer vi orker å holde på, jo bedre. Julianne blir stadig mer aktiv og liker seg best når det er litt action i hverdagen.

Julianne og Lars

                                    Hyppla hæsten!

Da vi for noen uker siden hadde besøk av Lars som er politi og var forloveren min i bryllupet vårt, var det ekstra mye oppmerksomhet å få. De to ble kompiser med en gang. Ikke vanskelig å se at jenta storkoste seg når hun fikk herje med "onkel" Lars. Som far til tvillinger er han nok vant til mye action.

Ellers begynner hun å nærme seg krabbestadiet for alvor. Hun har nettopp begynt å åle/dra seg framover gulvet. Stabler man henne opp på alle fire står hun der stadig lengre og rugger fram og tilbake. Ganske flink til å sitte er hun også. Men, aller flinkest er hun til å lage prompelyder på armlenet til den store lenestolen av skinn.
Da blir pappa stolt…

Dnort

Stillhetens hav

Mars

Etter en dag med masing og kav
skrur vi av TV og slår verden av.
Pusten går sakte og pulsen er lav.
Sammen seiler vi Stillhetens hav.

Dnort

Jeg tror faktisk jeg tilhører en etnisk minoritet! Ja, hva annet kan en kalle det når hele grunnlaget for min kulturelle identitet er i ferd med å dø ut. Språket jeg egentlig snakker blir til stadighet rettet på av de som vet hva som er riktig uttale. Mine verdier og forståelse av verden er det stadig færre som skjønner vitsen med. Ikke kler jeg meg riktig heller…

Samene i Norge har fått et eget sameting og medfølgende særordninger for å kunne ta vare på sin egen kultur. Samene er definert som urfolk. Det er ikke jeg og de jeg identifiserer meg med.

Arbeidskar
                                  Feskarbonde i aksjon

Hvem er så jeg? Om jeg skal definere meg mest mulig presist vil jeg kalle meg noe sånt som: Feskarbonde. Jeg stammer fra urfeskarbonde folket. Der jeg kommer fra var alle fiskere og bønder, samtidig. Man kunne ikke bare være en av delene. Det var for eksempel ikke akseptert å selge fisk til hverandre. Man byttet heller tjenester. Penger skulle altså ikke involveres om man hadde for lite fisk. Ergo måtte alle fiske sin egen fisk. Var man aldri på havet og bare byttet til seg fisk, mistet man fort status i bygda. Mye av samme grunn drev alle også jordbruk. Selv min far som drev butikk hadde jordbruk og dro ut og fisket av og til.

Språket på kysten er unikt og selv om dialektene varierer noe, går mange ord og uttrykk igjen. Selv så langt unna som her jeg nå bor i Kirkenes, får jeg av og til høre uttalelser fra de innfødte som jeg bare trodde jeg ville kunne høre på hjemplassen min. Også andre plasser på kysten har jeg hatt liknende opplevelser. Det finnes altså ennå spor av den gamle urfeskarbonden rundt om på hele den nordnorske kyststripen.

Det er kanskje ikke så mange som tenker på dette som en egen kultur og at dette er et eget folk. Men, det kan ikke være noen tvil om at denne måten å leve på har eksistert minst like lenge som den samiske. Urfeskarbonden har befolket den norske kysten fra like etter den siste istiden. Denne kulturen er i enda større grad enn den samiske i ferd med å bli utradert. Alle gamle verdier og normer er i oppløsning. Språket blir stadig mer anglofisert og alle regjeringer siden krigen har gjort hva de kunne for å få folk til å flytte fra distriktene. En stund på 60-tallet fikk faktisk folk fra bygda mi store kontantbeløp i støtte for å legge ned gården, selge fiskebåten sin og flytte til byen. (Kor e sjarken din, Edvart?) Dette med påfølgende forvanskninger for de som likevel ønsker å være feskarbonde, har gjort at det snart ikke er en eneste representant for min kultur igjen.

Egentlig synes jeg det er tåpelig å gi noen grupper av det norske folk særbehandling. Et folk i ett land med ett språk holder lenge for meg. Men, siden samene fortsetter å mase om rettigheter og til stadighet krever ”ærstatning” er det på tide at flere minoritetskulturer krever de samme mulighetene. Som sønn av urfeskarbonden vil jeg derfor kreve følgende:

Status som urbefolkning. Feskarbonden har bebodd kysten lenge nok til å betegnes som urfolk. Siden jeg har vokst opp i et samfunn som uten tvil var et feskarbonde-samfunn krever jeg urbefolkningsstatus.

Kulturstøtte. Jeg og alle de andre som mener de tilhører feskarbondekulturen må få tildelt midler slik at ulike tiltak kan settes i gang for å redde, opprettholde og videreutvikle feskarbondekulturen.

Et eget Feskarbondeting må opprettes. Dette folkevalgte tinget skal gjøre beslutninger om hvordan midlene fra staten skal fordeles. Det skal også utrede og komme med krav i forhold til nye tildelinger. Kun feskarbønder og direkte etterkommere av feskarbønder skal kunne stemme på dette tinget. Her er det ikke nok å føle seg som feskarbonde. Skal noen være bedre enn andre, skal jaggu ikke alle kunne være det!

Egen administrasjon. En administrasjon må selvfølgelig tildeles midler slik at alle vedtakene kan settes ut i livet. Her kan alle de som er kvalifiserte feskarbønder, men som av ulike grunner ikke greier å utøve dette yrket, arbeide. En må muligens regne med at denne administrasjonen vil bli noe folksom.

Erstatning for feilskolering. I alle år har feskarbønder blitt gitt undervisning i alt annet enn det som trengs for å bli feskarbonde. Den oppvoksende slekt har hele tiden blitt hjernevasket av et skoleverk som kun ønsker urbanisering og høyere akademisk utdanning.

Fritt sjarkfiske. Alle som vil skal få fiske så lenge båten ikke er større enn en sjark. Sitter du i ei lita jolle eller tøffer av gårde i en sjark utøver du feskarbondkultur. Bare ordet ”sjark” oser kultur. Ellers oser sjarken solar og sot og forurenser ganske mye. Den er på mange måter havets firehjulssykkel.

Småbruk må subsidieres. Det må bli lønnsomt å ha et lite småbruk med sauer igjen. Til dette trengs det midler fra staten. Skal feskarbondekulturen være levedyktig må selv ulønnsomme foretak som de fleste småbruk er, støttes med midler. Og folket trenger fårikål minst like mye som de trenger joikakaker.

Sauer
                                       Mmmmm…. fårikål….

Feskarbondekulturen må stimuleres til å blomstre opp igjen. For eksempel er midler til restaurering av samfunnshus og kursing i fyllaslagsmål nødvendig. Grundig forskning og påfølgende kursing av de kommende feskarbøndene må til på mange andre områder også. Feskarbøndenes kunst eller ”mainnskit” som den heter på folkemunne, må tas vare på. Alle de som i årenes løp har stått fram i NRK-programmet Norge Rundt med artige hobbyer bør være kvalifisert til å holde kurs i for eksempel auskarsmiing og separatorvedlikehold.

Midler til forskning på feskarbondespråk på universitetsnivå må tildeles. Eksempelvis må et mål være at alle offentlige vedtak, brosjyrer og skilt forfattes på et språk som gjerne kan ligne det som brukes i Arthur Arntzens bøker. I det hele tatt er fortellingene om Oluf og de andre bøkene om ”dein fordømte Nordlændingen” et godt utgangspunkt for den videre forskningen. Klær er også viktig for identiteten og følelsen av tilhørighet. Jeg vil foreslå at en i stedet for dagens søringinspirerte bunader, gjør skinnlue, skinnvest, tynnslitt hvitskjorte og tøfler/lugger til den nye feskarbondebunaden.

Det endelige målet må være at kystkulturen og statusen som feskarbonde igjen skal komme til heder og verdighet igjen. At alle vi som går med en liten Oluf i oss tør å stå fram og si: ”Ka du sei? Vesst fan e æ feskarbonde! No må du pinade skjærpe dæ gutt!!” Samtidig gjelder det å stoppe alle de som setter ryktet til feskarbøndene i vanry. Eksempelvis må det ikke være mulig for sånne som Dagfinn Høybråtens å framstille Oluf flere ganger. Det må ALDRI skje igjen!

Dnort