Det begynte med at jeg våkna en dag og følte meg “rar” i høyresiden av kroppen. Jeg følte meg liksom nummen i deler av foten, armen og oppover nakken. Ellers følte jeg meg OK. Tidligere hadde jeg bestilt legetime for å sjekke noe annet og det var ennå noen uker til timen. Skulle jeg be om tidligere time eller vente til den planlagte timen? Det endte med at et viktig møte i fagforeninga ble prioritert. Ting har jo en tendens til å gå over. Og dessuten er jeg jo mann. Vi blir aldri så syk at det er noen vits i å gå til legen…
Nummenheten gikk ikke over, men ble ikke verre. Da jeg omsider kom meg til legen nevnte jeg denne merkelige følelsen og at balansen min kanskje var litt dårlig. Han målte blodtrykket, konstaterte at det var kjempehøyt og sendte meg rett på sykehuset. Derfra og i nesten en uke var jeg innlagt. Etter masse tester og undersøkelser kom man fram til at jeg ikke bare hadde høyt blodtrykk, men jeg hadde også hatt et lite hjerneslag. Ja, kanskje to faktisk! Hjerneinfarkt ble også brukt som begrep. Hæ!? Det går da ikke an! Jeg er jo en frisk og aktiv fyr. Infarkt er jo alvorlige greier. OMG og WTF!
På den andre siden er man jo neste 50 og på tross av litt aktivitet har man jo ikke verdens sunneste livsstil. Og når jeg undersøkte så viste det seg at høyt blodtrykk var en familiesvakhet. (Det er jo godt å ha noe å skylde på.) Jeg følte meg like røten og falleferdig som hytta på bildene. Klar for kondemnering med et indre som var begynt å gå i oppløsning. Jeg fikk føle på dødsangst og på å ikke ha kontroll på kroppen. I begynnelsen prøver man seg jo fram i forhold til medisin. Og kroppen må også venne seg til den. Jeg har aldri brukt noen medisin. Det ble mange rare og ekle utslag og følelser av dette pillekjøret. Men, heldigvis har jeg venner som har vært igjennom det samme. Takk og lov, for ei stund var det ille.
Noe måtte gjøres med helsa i tillegg til å ta medisinen. Vi kan ikke ha det sånn! Så da ble det røykeslutt, trimstart, kostholdsendring og alkokutt. En drøy måned senere røyker jeg fortsatt ikke. Går daglige turer, spiser mindre snacks, drikker ikke kaffe og drikker alkoholfritt øl innimellom. Det er en lang vei igjen, men jeg føler meg litt mindre røten. Alle øvelsene fysioterapauten har pålagt meg hjelper også. Det begynner også å skje noe med balansen. Tennene pusses mens jeg balanserer på et ben. Jeg svømmer en gang i uka. Siste måling av blodtrykk viser fin framgang, men det er mer å gå på. Så her blir det ikke noe kortvarig opplegg.
En hyggelig effekt av det hele har vært at jeg har kommet i gang med å lytte skikkelig på musikk igjen. Ikke det at jeg har stoppet med det, men når man går tur med en Discman og hører på musikken man har med, blir opplevelsen en annen. Man får med seg så mye mer. Og samtidig er man utendørs og trimmer. Jeg går fort. Hadde med meg en kollega en dag og hun hadde skrittmåler med. Der hadde det blitt registret 20% løping. Og hun hadde barnevogn med. Så det gikk unna.
Jeg fikk jo ikke dratt til Liverpool til siste seriekamp som planlagt, men sparte vel noe penger på det. Men, alt kan man jo ikke skylde på hjerneslaget. At Liverpool tapte finalen i mesterligaen skyldes definitivt alt annet enn min helsetilstand. En viss Ramos skal få det meste av skylda. J..la k.k!
Prikken over i-en…
Til slutt et hjertesukk. Mens jeg var innlagt og etterpå, har saken om luftambulansekrisa pågått. Fly som skal sørge for at alle som har lang vei til sykehus får livsviktig hjelp, har stått på bakken. Den blåblå regjeringen skylder på alle andre og gjør minimalt med problemet. At de faktisk har ansvaret ser ikke ut til å affisere. den ulydige befolkninga i Finnmark som nekte å la seg slå sammen med Troms skal tuktes. Et dødsfall må nok til for at noe skjer og jeg er sjeleglad for at det nå ser ut til at det ikke blir mitt liv som blir ofret i anbudsprosessens navn. Så Mr. Ramos, æ trekke det tilbake. Det e ikke du som e en j..la k.k. Det e Mr. Høie og store dela av Stortinget. Måtte dokker brenne evig!
Dnort