Det er vår og endelig begynner det å bli lange opphold mellom snybygene. Så lenge at det kan komme fram hva som har skjult seg under snyen.
Jeg ble nå nylig valgt inn i styret til Naturvernforbundet og har lengre vært aktiv i rydding av plast i fjæra. Noe av det fineste med våren er muligheten til å ta turer langs fjæra. Jeg trives der hav møter land. Men, i de senere år har heldigvis folk fått øynene opp for at der samles det også opp mye avfall. Spesielt plast og annet seint nedbrytbart avfall.
Da jeg var liten fantes det ikke noe renovasjonsvesen der jeg bodde. Avfall som ikke kunne brennes i ovnen ble bare fraktet ned i fjæra. Kanskje det ble satt fyr på, men det meste ble borte i havet. “For havet er jo uendelig stort og alt forsvinner til slutt” tenkte man vel. Og mange tenker ennå på denne måten. Selv om Thor Heyerdal og andre for lenge siden har påvist at det i Stillehavet er et stadig voksende belte av plast og at havenes dyr og organismer sliter med det, fortsetter vi å velge billige og lettvinte løsninger. Og de inneholder oftest plast.
Så denne våren har mye handlet om plast. Ikke bare i fjæra eller i havet. Den er over alt. I grøfter, i vann, elver, inni skogen, på et jorde osv. De som har sett filmen Wall-E kan sikkert se for seg hvilken framtid jeg frykter. Filmen har vi sett flere ganger hjemme og nylig var Julianne med på å demonstrere da elever gikk til streik for miljøet. Da var pappa stolt!
Kampen mot plasten er kanskje lettere å få folk med på. Det meste av plasten er synlig. Mikroplast er ikke det, men et forbud mot engangsbestikk er nå en start. Kampen mot det vi ikke kan se, er vanskeligere. Du kan ikke plukke opp og rydde vekk CO2. Mikroplast kan ikke samles opp i en svær søppelkontainer. Forurenset luft som fremkaller allergier får vi i oss uansett. Det kan virke håpløst, men kampen må starte et sted. Min starta i fjæra…
Dnort