Jeg ER en snill gutt. Det har jeg alltid vært. I hvert fall i følge mamma. Bare en gang (jeg kan huske) har jeg gjort noe jeg kunne endt i fengsel for – trodde jeg. Jeg var 8 år da jeg begynte på min korte kriminelle løpebane.
Det hadde seg sånn at jeg og mange andre av mine lekekamerater 
På butikken hendte det at kundene drakk en flaske brus på stedet. I sesongen for høying og siloslått gikk det ekstra mye brus til tørste bønder. Så tørste var de at en av dem drakk en hel flaske med sjøvann som han trodde var sitronbrus, på styrten. Kompisen hans hadde vært en tur i fjæra med flaska mens bonden sto og prata med postmannen som akkurat kom forbi. Sjøvannet kom selvfølgelig i retur. På kompisen.
Denne tørsten ble det korker av. Og disse havnet i en stor pappeske pappa hadde bak disken. Det var en eske som bare ble tømt når eska var full. Pappa tømte den aldri før. Jeg gikk og jaktet på denne eska hver dag og så en dag sent på sommeren var den full og skulle tømmes i fjæra. Jeg spurte pappa om å få tømme den for han. Han lurte nok på hvorfor jeg plutselig var så villig til å hjelpe til, men jeg fikk i hvert fall lov. Forventningsfull og ikke så lite opprømt tok jeg eska med meg ut av butikken. Her skulle samlinga kompletteres! Og du verden så misunnelig de andre ungene skulle bli!!
Akkurat da jeg kom ut døra traff jeg på en lekekamerat 
Som en liten Smygolf (bedre kjent som Gollum fra Ringenes Herre) tenkte jeg at siden han hadde ”stjelt” korkene fra meg, skulle de stjeles tilbake. (”They stooole it from usessss!”) Noen dager senere skulle han og hele familien på ferietur og siden jeg visste hvor i huset han brukte å gjømme sine ting, skulle nok Operasjon Kork gå greit. Bare jeg kunne komme meg usett inn og ut av huset. Etter en liten rekognosering i området ble et kart tegnet med fluktrute og plan for hele operasjonen. Filmene om Olsenbanden var inspirasjon her. 
Da dagen kom, snek jeg meg som en liten Hiawata gjennom høyt gress, rundt hjørner, bak fjøsvegger og over og under gjerder, til jeg kom til huset som var mål for operasjonen. Jeg klatret opp på verandaen deres og kom meg inn i huset via verandadøra jeg visste var åpen. Jeg fant det jeg lette etter ganske raskt (”my preeeeeessssious…”) og kom meg ut på verandaen igjen. Akkurat da jeg skulle til å klatre ned og forlate åstedet, kom det en gammel mann opp mot huset! Jeg heiv meg skinnflat på verandaen og gjømte meg inntil veggen. Han gikk inn i huset og kom ut igjen etter en stund. Da hadde jeg holdt pusten rekordlenge og slapp et lettelsens sukk da han syklet vekk. Siden han bare dro igjen var jeg sikker på at jeg ikke hadde blitt oppdaget.
Den gang ei…
Da jeg hadde hatt de 11 korkene som jeg hadde returnert til sin rettmessige eier (meg!), i noen dager, ble jeg brått revet ut av lykkerusen. En ettermiddag jeg gikk av skolebussen, kom mora til kompisen min ut på verandaen og kauket. Jeg nok hadde blitt oppdaget av bestefaren som hadde vært og vannet blomster den dagen jeg lå og rullet på verandaen deres og at jeg som den TYVEN jeg var, hadde blitt anmeldt til lensmannen! 
Nevnte jeg at jeg var lettpåvirkelig? Med hjertet i halsen og panikken lysende ut av øynene, la jeg beina på nakken og løp det jeg var god for til jeg plutselig var halvveis oppe på fjellet. Der fant jeg
Lars-eks. lensmannsbetjent en stor stein å gjømme meg bak. Derfra kunne jeg også se huset vårt. Da kom tårene. Skammens tårer. I tillegg til fornedrelsens hulk og selvmedlidenhetens snørr. Heldigvis hadde jeg glømt å spise matpakken min den dagen, så jeg kunne trøstespise litt der bak steinen. Etter ca. en time kom det en skikkelse jeg ikke kunne kjenne igjen, gående opp til huset vårt. Det måtte være lensmannen! Han gikk inn og ble der. Lenge…
Det var begynt å bli høst og etter hvert begynte det å mørkne. 
Jeg bestemte meg for å gå ned og møte min skjebne. Om ikke tårer hjalp og jeg måtte i fengsel, ville jeg i hvert fall få vann og brød. Forhåpentligvis var brødet like godt som mammas. Jeg hadde ikke hørt noe om pålegg og smør på dette brødet, 
Da jeg forsiktig åpnet døra til kjøkkenet og så mamma sitte der og klippe mattefiller, kom tårene igjen. Jeg gråt og gråt og mamma kunne ikke annet enn å trøste. Pappa kom til og trøstet litt han også. De var kanskje mest sint på frua som hadde truet med lensmann og skremt vettet av den litt for fantasirike lille gutten deres. Jeg fikk høre at det bare var en gammel kjenning som hadde vært på besøk. Om jeg spurte om det også var en gammel kjenning av politiet, vet jeg ikke. Men, stemninga steg flere hakk når jeg hadde fått forsikret nok en gang at det ikke var lensmannen som hadde vært på besøk og at jeg slett ikke måtte i fengsel.
Mer ble det ikke sagt om saken. ”Ransutbyttet” ble levert tilbake neste dag og dermed var også min karriere som innbruddstyv over.
Senere fikk jeg andre idoler enn Egon Olsen. Med forbilder som The Beatles, The Sweet og Slade kan jeg ikke si at jeg lyktes noe bedre i å bli rockestjerne. Heldigvis…
Dnort
