Ute skinner sola og snyen lyser hvit. Inne sitter vi og gjør ikke en drit.
Ja, man skulle jo vært ute en tur, men blei så mette etter middag. Og det er jo ikke så lenge til barne-TV. Må bare sjekke facebook og mailen først. Har noen stabla inn oppvasken? Oi, avisa skulle man jo lest. Vi går ut snart…bare vent litt…
Og tenk på all den trimmen man går glipp av. Bare det å kle på seg ytterklærne koster jo kalorier. Etter en solid pizzamiddag er ikke stillesitting å anbefale. Vi kunne gått ut og lekt litt i snyen. Gått en tur og hørt på småfuglene. Der ute har våren akkurat startet, for pokker! Kom igjen nå. Få litt sol i ansiktet. Ut på tur, aldri sur…
Verandagriser
Vi kom oss ut til slutt. På verandaen. Og der tok det ikke lang tid før det igjen var klart for litt å bite i. Vi ga oss katta i de store fysiske utskeielsene. Ikke rart man har fått mage…
Tok noen bilder på vei fra Vadsø. Mobilkamera er kjekt å ha. Om trent sånn kan det se ut på vei hjem etter en helg hos svigermor med innlagt bursdagsfeiring.
Vi har akkurat startet. Og jeg tenker at det vel bare er Lars Monsen som ikke bryr seg om solnedganger. Han tar visstnok bare bilder når han er i livsfare. Noen vil nok hevde at jeg her gjør det samme…
Vi passerer Vestre Jakobselv i femti. Lenge enda til vi er hjemme. Julianne ser film baki bilen. Er godt uti Istid 2. Scratch gjør noe skikkelig tøysete med en nøtt…
Etter en helg med mange presanger setter vi pris på vakre solnedganger, i Varanger. Sola skinner på Klubben og Scratch har fått is i rubben…
På Mortensnes ligger et delvis nedsnødd museum. Levningene fra steinalderen og samiske ofringer tåler nok å vente litt til på turistene.
Veien er helt OK å kjøre på. Også forbi Nesseby går det greit, selv om det er litt is og sporete. Julianne sitter med headset på og ler for seg selv. I Istid 2 bryr man seg lite om kjøreforhold.
Innerst i Varangerfjorden er sjøen dekket med is. Julianne og pappa er enig om at det er greit å holde seg på land, uansett. Bilens yngste synes det var unødvendig å ta pause i filmen bare for å konstatere dette. Pappa skrur opp volumet på bilstereoen. Kansas synger om en dust som er i vinden.
Vi er kommet et godt stykke forbi Varangerbotn. I Byluft (tullete fornorskning av samisk stedsnavn) ligger et museum til. Personlig tenker jeg at de sjøsamiske samlingene oppsto fordi eieren ikke klarer å kaste noe som helst. Og om jeg skulle bestemme meg for at jeg også er same (som jeg helt sikkert kan), ville jeg vel endt opp med å bli fjærasame eller i beste fall flomålsame…
Vi passerer Ferdesmyra og Julianne sover søtt etter at Istid 2 er slutt. Hun sto ifølge tante Lindis opp allerede klokka fem i morges. Hun ble nylig seks år. Noen ting forandrer seg ikke. En lang dags ferd går mot Kirkenes.
Ja, for det er vår snart! Den er like om hjørnet. Vi er allerede i mars, så det er på tide. Ting skjer. Bare vent…litt til…
Noen dager med mildvær og en kunne vært forledet til å tro at våren er like om hjørnet. Sola stråler og måkene har begynt å lage rare lyder. Her hos oss er det bare atomeksplosjoner på sola som lager varme, så det må jo være noe på gang? Vi bestilte derfor litt hjelp for å komme litt på offensiven i forhold til nedsmeltingen…
Brutalt mange hestekrefter sørget for at et tjukt lag med hardpakket snø måtte gi tapt. Et mektig skue som innebærer mye lyd i tillegg. Det drønner idet snøkrystallene smeller sammen og plater med hardpakket snø stables oppå hverandre. Heldigvis er disse kreftene under kontroll og mannen i hjullasteren smiler fornøyd der han pløyer seg oppover.
På kort tid har det meste av snøen blitt ryddet bort. Maskineriet fungerer feilfritt og røyken som stiger til værs kommer hovedsaklig fra mannen bak spakene. Han gyver på uten frykt. Der jeg står kjenner jeg at bakken dirrer. Ikke mye, men nok til at hjullasterens ferd oppover oppkjørselen vår får meg til å tenke på helt andre ting en vår og fuglesang…
Oppskrifta var enkel og velprøvd, men genial. Fotball, pils og god mat i England. Det måtte jo bare gå bra. Og med seier til favorittlaget, kunne det bli historisk.
Vi var seks som hadde søkt og fått permisjon. Både fra jobb og hjem. Fire av oss holdt med rett lag. En var i tvil. Og reiselederen holdt med motstanderen. Heldigvis vant rett lag. Han som var i tvil ble overbevist. Reiselederen var det værre med.
Her kommer noen inntrykk fra Liverpool. Og jeg har hoppet over de aller fleste fotballbildene. En tur dit kan anbefales også om man ikke er så interessert i stadioner fulle av syngende engelskmenn.
Vi var innkvartert i et hotell nede ved Queens Dock. Og kunne skimte Liverpool Cathedral et stykke unna. Været var ikke bare grått, selv om England er kjent for mye regn og tåke. Opp mot 10 varme i mars er ikke å forakte.
Liverpool på kvelden lyste opp. Også trapper var lyssatt. Liverpool var nylig Europeisk kulturby og ble da pusset betraktelig opp. Visse steder var kontrastene litt vel store. Men, helhetsinntrykket var bra.
Liverpool hadde sitt svar på London Eye. Mens vi var der så vi ikke en eneste gang at det gikk rundt. Eller gikk det bare så sakte at vi ikke oppfattet det?
Utenfor Anfield Road viste det seg at det slett ikke bare var finnmarkinger som hadde reist langt for å være med på festen. Og fest ble det. Fest, allsang og forbrødring.
Nede i The Cavern Club var det liveband. Og de spilte nesten utelukkende tidlig Beatles. Men, aller størst suksess gjorde de med en gammel Gerry & The Pacemakers låt…
Gutta på vei hjem, sent på kveld. Minner meg på et platecover fra et fordums album. Aner ikke hvilket. Brostein er fine så lenge man slipper å kjøre på dem.
Gammelt og nytt møtes mange steder i byen. Fuglene på toppen av tårnene kalles Liverbirds. De hadde selvfølgelig en interessant historie. Sånt finner man ut av om man drar dit på sightseeing.
Da jeg i sin tid valgte “rett lag” var disse gutta avgjørende. Har nok alltid vært mer musikknerd enn fotballgeek. The Beatles er en engelsk institusjon nå. Og Liverpool har mye å takke dem for. Og med det takker jeg for oppmerksomheten. Ta en tur du også. Med eller uten fotball, blir det helt sikkert en minnerik tur.
