Julianne er blitt et konkurransemenneske. Hun elsker å konkurrere, men på sine premisser selvfølgelig. Det bør ikke bli for mange tap.
Konkurranser, sport og spill kan være morsomt om man ikke overdriver det hele. Selv om det viktigste er å vinne, må en også klare å sette pris på deltagelsen for at det skal være noen vits. Å komme først i mål er heller ikke så gøy om konkurransen ikke er god nok. Så når det f.eks. er første mann opp til barnehagen, bør helst pappa komme akkurat litt for seint til å vinne. Eller gå så sakte i skiløypa at man kan rope "løype!"
Litt til så ser vi Soria Moria
Spill er det siste som har fenget interessen. Fruen introduserte kortspillet "hei knekt" for husets yngste og denne har blitt fast post minst en gang om dagen. Her har vi sakte men sikkert introdusert henne for konseptet "å tape". Skal noen vinne, må noen andre tape og det er ikke lov å bli sur om man taper av og til. Etter hvert er hun blitt så dreven at pappa ikke lenger trenger å late som han ikke får helt til å plystre eller må si "hade knekt". Og i Mikke Mus-spillet hun fikk til jul, er det stort sett 50/50 sjans for å vinne. Så der holder det med meget subtile hint om hva som kanskje, muligens kan være lurt å gjøre.
En ting slår hun oss hver gang på og der har vi lite å stille opp med. Hun husker alt! Av den grunn bruker jeg henne av og til som "huskelapp". Jeg forteller henne noe om morgenen som vi må huske å gjøre. Om jeg senere på dagen har glemt at vi må handle kylling har jeg i hvert fall ei som passer på at hun får en av rettene hun liker best, til middag.
Om ikke kan det bli huskestue…
Dnort
