Pappa har vært på bortealeneferie på Sveriges vestkyst. På en øya Orust ligger Slussens Pensjonatog der holdt The Soundtrack of Our Lives konsert. Her er noen bilder fra rundt om på øya.
Till salu! står det på skiltet. Kanskje bli bonde?
Man bør visst passe seg for barna her…
Utsikten kan man ikke klage på.
I det hele tatt er det vakkert på Orust. Kombinert med fantastisk bra musikk og godt selskap, kan turen anbefales for flere. The Soundtrack of Our Lives skal spille to helger til der, senere i sommer. Vakkerrock…
Vi mennesker har lenge sloss mot naturen. Den er samtidig både din vakreste venn og farligste fiende. Dessverre ser det ut til at vi er i ferd med å vinne. Her har du en “feelbad” artikkel for pessimisten i deg.
Norge er et relativt spredt befolket land, så vi ser det ikke så godt. Hvordan vi mennesker mer og mer tar over alt som omgir oss. Det er ikke bare snakk om befolkningseksplosjon. Det er i hvilken grad vi tar oss til rette, utbytter og misbruker naturen. Om du orker å lese, er det skrevet nok om emnet til at du neppe får sove til natta. Som småbarnsfar er tanken på hvor lite jeg får gjort for hun som kommer etter meg, skremmende.
Glass og stein
Når byen jeg bor i er såpass liten som Kirkenes er, føler man seg likevel nær naturen. Vi har den like innpå oss og kan gå rett ut i uberørt natur når som helst. OK, så er det noen som driver på med bittelittegranne forgifting av en fjord. Men, dem har vi jaggu nok av i Norge! Og i akkurat denne fjorden er det likevel bare gigantiske, stygge krabber som holder til…
Det merkelige er at folk fra Oslo, Bergen og andre større byer i Norge, snakker om den samme nærheten til naturen. De må bare kjøre litt lengre enn meg i bil eller trikk for å komme dit. Siden det bare bidrar til enda mer tidsklemme å komme dit, er de nok ikke så ofte i naturen. Men, den er der. Og relativt uberørt skal den vistnok også være. Grønne lunger har man jo også. Her i Norge gjør vi jo noe med klimautslippene våre. Planene for det er i hvert fall der… Så vi har vel vårt på det tørre?
Mye folk og mye mur
Og kanskje handler det ikke så mye om oss i Norge. Vi er jo miljøforkjempere og verner store deler av ladet vårt som nasjonalparker. Klimakvoter kjøper vi i stort monn og alternative energiformer satses det også på. Om de er lønnsomme nok, selvfølgelig. Så vi er jo de snille vi. Joda, vi borer litt olje her og der. Men, noe må man da bruke for å holde hjulene igang. Og gjør ikke vi det, ville noen andre gjort det.
Nå er det bare det at hjulene som holdes igang sørger for fortsatt vekst i verdensøkonomien og stadig flere mennesker. Mer kultur og stadig mindre natur. Dette har vi visst lenge. Og det er mange nok som har ropt varsko og vend om. Det er bare ingen som gjør noe med det. Kineserne forsøkte, men har gitt opp. Forsøket var forresten helt håpløst, så lenge fortsatt vekst var målet. Der som her.
Naturbarn på naturstein
Min datter på seks år skal snart begynne på skolen. Jeg regner med at hun som meg, får høre om dette fantastiske og lykkelige landet vi lever i. Jeg har en klar fornemmelse av at det vi fikk høre, var at Norge var det snilleste landet i hele verden. Det er bare at vi er ikke alene om å fortelle den historien. Rundt om i alle verdens land får barna høre det samme. “Det er dessverre de andre som er problemet…”
Så da fortsetter vi vel å voldta naturen til dommedag, eller er det håp? På fjernsyn avsluttes et hvert naturprogram med respekt for seg selv, med at det likevel er håp. Og det finnes løsninger. Inntil videre tror nok jeg, pessimist som jeg alltid har vært, at konklusjonen må bli at menneskene mest sannsynlig utrydder seg selv. Ikke min datter. Ikke din sønn. Ikke nordmenn eller nepalesere, muslimer eller maorier. Men, den grådige, naturfjærne og multiresistente menneskeheten. Og etterpå tar insektene over…
Om man har fulgt med i nyhetene i det siste, bør Nav Vadsø sin noe alternative måte å løse personalsaker på, være kjent. I anledning en personalfest i går ble denne nidvisen fremført…
Om ting har skjedd – på jobben din som sjefen har fått – på pulten sin Har du fått – forklaringsproblem Kan løsninga – bli ekstrem
Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten!
For det du gjor – på jobben i fylla Kan spøkelsa – heller får skylda Ja, presten trur – på ka som helst Det kan man gjør – som yrkesfrelst
Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten!
For spøkelsan – dem e over alt Du kjenne det – når det blir kaldt eller at et lys – slår på sæ sjøl og uforklarlig – kaffesøl!
Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten! Kem kan du ring? – Ring presten!
Men, ka gjør du – når han har vært Kjede du dæ – sånn litt etter hvert Og sjefen din – han plage dæ Ett råd til – skal du få fra mæ
Kem kan du ring? – Ring pressen! Kem kan du ring? – VG Kem kan du ring? – Ring pressen! Kem kan du ring? – TV Kem kan du ring? – Ring pressen! Ja, ka farken – ring omså Finnmarken…
Jeg kan vel ikke skryte av å ha tilbrakt mye tid på stranda. Å ligge og slange meg i sola med sand og sololje smurt utover, er ikke min stil. Dessuten vokste jeg opp med at fjæra bare var en plass man var en kort stund, på vei ut på havet.
Som småbarnsfar har en litt for rastløs kropp som meg, en ekstra mulighet som andre ikke har. Jeg tenker selvfølgelig på sandslottbygging. Og all det arbeidet man kan legge i oppførelsen av ulike praktbygg rundt om på stranda. Eller så kan man bare knipse bilder. Og kanskje høre på litt musikk…
På jobb hører jeg mye musikk, når jeg kan. Har man vært inne på kontoret mitt ville man nok legge merke til alle de store stablene med CD’er. Det meste av musikken er rock av ulike valører. Har derfor titulert hvert av bildene med en mer eller mindre kjent låttittel. Prøv gjerne å gjette hvem som har låten før du klikker på linken. For da får du nemlig låten servert.
Å lage skulpturer av is eller bruke isen i andre kunstneriske sammenhenger, er ikke så uvanlig her nord. Vi har jo nok av den…
For noen år var jeg på en konsert med Terje Isungset under Barents Spektakkel. Han spilte utelukkende på instrumenter lagd av is og jeg holdt på å fryse føttene av meg. Snøhotellet som nå står og tiner borte ved Andrevann er fullt av isskulpturer. Og jeg har jo vist fram annen iskunst her på bloggen. Her er litt til:
Artist “Fruen”
Isen er i seg selv fin å se på. Lyset reflekteres i alle retninger. Og det dannes farger inni iskrystallene. Solens stråler brytes opp og det spilles på hele fargespekteret. Is i ulike smeltingsstadier, sammen med vann er verdt et studie. Dessverre hadde jeg bare med meg mobilkameraet denne gangen.
Noen plasser i verden føler man seg litt mere hjemme enn andre. For meg er Lavvonjarg en av dem. Isolasjon og nærhet til naturen er to ting som jeg trekkes mot.
Jeg burde vel bodd langt ute i ødemarka eller på en ensom holme, men heldigvis er jeg ikke noen Lars Monsen. Til det er jeg for mye stuegris. I hvert fall i perioder. Man merkes jo av sin oppvekst og jeg vokste opp i øykommunen Karlsøy. Isolasjon, natur og skiftende vær hadde vi nok av. Noe som sikkert var en grunn til at hippiene slo seg til på selve Karlsøya. Tittelen på dette innlegget er inspirert av dokumentarfilmen om alle raringene som bodde der. Svein Andersen sin helaftens “Mellom geiter, rock og Muhammed” fra 1994 er en klassiker, spør du meg.
Som nevnt er Lavvonjarg langt fra folk. Men, det bor folk der store deler av året. Det som i gamle dager var vanlige hus, er ombygd til hytter. Dagens hytter er uansett minst like store som husene var i gamle dager. Samt mye varmere og komfortable. Noen av dem er verneverdige. Og alle ser ut til å være rimelig nyoppussede og i god stand.
Det blir lemenår i år. I Lavvonjarg har den lille rakkeren ikke mange fiender. Har ennå ikke sett noen katter der. Så noen ravner og ørn er det sikkert der også. De kommer nok ikke til å sulte i år. Blir vel heller litt mer matlei. “Åh, har vi lemenstuing i dag igjen..!” “No må dokker ikkje klage på maten unga. Mor dokker har fløgge høgt og lavt for å få lagd middag i dag!” “Kan vi få is tel dessert?” “Ja, dokker skal få nylagd lemen-lollipop..!”
En liten brakkvannspytt kan man fort fortape seg i. Er jeg i rette humøret og langt nok fra folk, kan jeg stå lenge og studere sånne små detaljer i naturen. Plutselig er den lille pytten blitt til et hav med landsbyer rundt. Så slår kanskje “Tommyen” i meg til. Forvandlet til en kjempe, tramper jeg nådeløst ned landbyboerne. Den lemenen kunne formert seg til 10000 i løpet av sommeren…
Nede i fjæra finner jeg en gammel båtmotor som ligger og ruster. Den minner meg om pappa. Pappa var en kløpper på å kjenne igjen hva for motor sjarkene som passerte Nordeidet hadde. Bolinder, Saab Diesel og sånt kunne de hete. Ikke spesielt interessant å høre på utlegningene hans for en teknisk ignorant av en sønneslamp. Men, der jeg står innser jeg at jeg savner også det… Motoren er forresten en Rap. Produsert i Oslo. Har alltid trodd at den het Rapp. Selv ikke navnet til en norsk motor kunne han uttale riktig. Dustepappa…
Utpå kvelden mørkner det. Men, vi er allerede i slutten av mars. Sola har begynt å forberede seg til lange, lyse dager. Lavvonjarg er et samisk navn og samene hadde nok egne teorier om dette og mye annet. Beaivi var viktig også i den samiske troen. Så langt nord er lys og varme et knapphetsgode. Og da er det ikke rart gudstroen ennå er viktig for mange her oppe. Under kristningen adopterte misjonærene navnet Ipmelog det ble det samiske navnet på den kristne Gud. Vertskapet i lavvonjarg som driver Kildesli Sjøsamiske Naturhus kan sikkert fortelle mer om det.
Været skifter fort også her. Den ene dagen ligger Tanafjorden blank og stille og det er bare et og annet kobbeprust som bryter stillheten. Neste dag er det liten storm og farlig å ferdes på fjorden. Men, jeg liker det! Det er deilig å kjenne været på kroppen, når man kan gå inn og varme seg etterpå. Som hippiene på Karlsøya er vel jeg også sånn passe rar. Og som de fleste av dem (som overlevde) liker jeg komforten og alle fordelene jeg har av å være en del av velferds-Norge.
Jeg har alltid vært glad i stein. Ikke sånn geolog-glad. Jeg trenger ikke vite alt om steinen. Jeg er bare facinert av alle de rare steinene. Spesielt de man finner nede i fjæra.
Skjærtordags formiddag gikk vi en liten Golgatainspirert tur bortover fjæra i Lavvonjarg. På hyttebesøk hos slekta inne i Tanafjorden, blir det gjerne noen slike turer. Å ta bilder av stein og steinformasjone gjør jeg ofte på disse turene. Her er noen av dem.
Hver for seg er steinene kanskje ikke så spennende. Men, sammen danner de interessante mønstre. Og verden hadde ikke vært så interessant uten dem. Litt som med oss mennesker…
