Det er fint med alt som er bra, men av og til trenger man at det er fantastisk. I hvert fall når vi snakker sirkus. Men i hverdagen kan det jo dukke opp øyeblikk som kan være bortimot fantastisk.
Her om dagen hadde skolekoret KorFantastisk satt opp en forestilling som het Sirkus Fantastisk. Manuset til forestillingen hadde jeg skrevet. Og det inneholdt selvsagt mye sang. Samt en god porsjon humor. Ungene var kjempeflinke. Også de som så på. Publikum var fra barnehager i kommunen.
Sirkus Fantastisk
Det er i disse pandemitider et stort behov for at det skjer noe litt utenom det vanlige. En forestilling kan jo hjelpe på. Men, man må jo ikke sette himmel og jord i bevegelse for å få til litt ekstra i hverdagen. Faktisk kan det bli ganske så fantastisk om man bare går seg en tur.
En begivenhet som representerer en tradisjon trenger slett ikke å være så interessant. Men, da vi feiret 17. mai i år, synes det var fantastisk fint å kunne kle seg litt pent og sette litt farge på en grå vår. Og hurraene virket litt mer overbevisende en ellers.
Lyset i mørketida er et spesielt lys. Det blå lyset har en egen glød. Og selv om det er kaldt, kan man bli stående og fortape seg i alt det blå.
Blå er jo en beroligende farge. Og både himmelen og havene er hovedsaklig blåfarget. Så da er det jo heldig at vi i en så urolig og konfliktfylt verden har så store mengder blått å se på…
Himmel og hav går over i hverandre og smelter sammen med land og fjell. Striper av hvitt og blått, med noen remser svart. Hvem skulle trodd at bildet var tatt fra en parkeringsplass i Vadsø.
Dette bildet er helt klart fra Vadsø. Båthavna med den nedlagte sildoljefabrikken bakom. Kun en båt som ligger og laster stein eller noe annet rask, bryter stillheten. Og så mengder av blått lys. As above, so below…
Å ta bilder fra bil i fart, garanterer ikke akkurat gode bilder. Når fruen i tillegg er den som skal ta bildene, ja da… Ett av bildene hun tok ble faktisk ganske så bra når man fikk klippet litt i det. (Crop picture.) Frostrøyk og frostmåne i Bugøyfjord, hadde passet som cover til en av progrockplatene til Eloy.
Og så hjem igjen. Kvikksølvet har krøpet godt under -20. Vanligvis ville jeg ha sittet foran en datamaskin på jobb. Denne dagen var jeg syk og kunne istedet ta bilder fra soveromsvinduet. En frostfarget by og frosttunge trær, trengte en tilskuer.
Etter en periode der bloggen har fått hvile seg litt, har jeg tenkt å begynne å skrive igjen. Men, før det skjer: Her er en intensjonserklæring.
Navnet forplikter, så det blir fortsatt noen små drypp fra papparollen. Men, ikke fordi jeg er spesielt interessert i familiepolitikk. For meg er det viktig å få brukt kreativiteten til noe, så vekten skal derfor ligge der. Og da blir det nok også en god del humor. Ellers er det for så vidt mye annet man kunne passet på. Men, jeg skal heller passe på hva jeg skriver. Fallgruvene er mange. Jeg har vært innom flere av dem. Derfor også en liste over ting jeg IKKE skal skrive om.
En pappablogg om papparollen. Slike finnes det flere av. Det finnes enda flere mammablogger. Felles for alle er at de oftest blir lit vel opptatt av seg og sitt.
En dagbok med detaljert oversikt over mitt familieliv I mange år skrev jeg dagbok. Jeg skrev den for meg selv. Så fikk jeg et liv. Livet er til for å leves.
Kos og hygge, men med måte…
En minnebok der jeg forventer masse hyggelige hilsninger Tilbakemelding på det man skriver er jo bare flott. Det er fint med kommentarer, men helst noe mer enn “koselig blogg, sjekk ut min da vel.”
Et mote-, interiør- eller stilmagasin Da jeg begynte med bloggen var det mange råd om å lage seg en tydelig profil og finne et tema som engasjerer. Jeg valgte litt av alt. Det finnes av en besynderlig grunn en haug med blogger som handler om hva folk har kjøpt i det siste. Vi bor visst i verdens rikeste land…
En politisk eller religiøs kamparena eller tenketank Jeg er en fyr som engasjerer seg. Det gjør jeg best med direkte kontakt i møte med mennesker. Å sitte i sin varme stue og sable ned politikere og andre som har gjort noe ute i samfunnet, blir for feigt for meg.
For her skal det altså handle om alt og ingenting. Stort og smått og med utgangspunkt i innfallsmetoden. Gjerne de store spørsmålene i livet, men også det som i utgangspunktet virker ubetydelig. Vær forberedt på å bli overrasket?
Det har vært stille her en stund. Det er ikke bare pga. at julefreden har senket seg.
Jeg kjenner at det begynner å klø litt i skrivelysten igjen. Har forresten hatt en billedblogg en stund, men den blir kanskje ikke så gammel. Å skrive kan være kreativt og det blir i så fall den delen av skrivingen som blir prioritert framover.
Da har jeg fått boka i retur fra USA. Seks eksemplar bestilt og det så veldig profft ut.
Foreløpig har fruen lagt ned veto på å selge den. Så den blir nok temmelig eksklusiv. Det artigste var uansett å lage den. Og som mine gode journalist-venn Nina Hanssen så riktig påpeker, vi forfattere ser lite til pengene etter at en bok er publisert…
Bloggen har fått dette brevet fra interesseorganisasjonen Håpløst Umoderne Fremtunge Fedre (HUFF):
Vi har i lengre tid arbeidet med nye tekster til gamle og antikverte barnesanger. Vi vet at det er flere organisasjoner som jobber med dette. Men, vi må med all respekt å melde, si at det så langt har fremkommet lite som kan brukes. Det eneste måtte i så fall være at papiret disse forslagene er skrevet på kan brukes i forbindelse med enkel intimhygiene. Vårt håp er at gamle, men fullt brukbare melodier skal kunne overleve på tross av de, i utgangspunktet, håpløse tekstene som følger med.
Et grellt eksempel er den gamle traveren “Byssan lull”. Vi vil ikke gi oss inn på noen tolkning av nevnte sang. Men, kan bare konstatere at en linje som “koka kitelen full” på alle måter kvalifiserer til betegnelsen håpløs umoderne. Hva er en kitel? Hvorfor skal denne kokes? Og, kan man koke noe fullt? Vil ikke en kokeprosess føre til at det som kokes blir redusert i volum? Vi spør bare…
Etter en lengre tids arbeid og flere avstemminger over utmerkede forslag, har HUFF kommet fram til følgende vedtak:
Ny tekst til “Byssan lull”
Sove nå alle de som er så små at øyet nå er blitt litt mindre. Du skal få sove godt og lenge nå. Det skal ingen her få hindre. Sov søtt og god natt Mammas/pappas* lille skatt. Dine øyne skal i morgen tindre.
Da var bloggboka mi ferdig og i trykken et eller annet sted i USA. Mens jeg venter på det ferdige resultater legger jeg ut noen tekster som av en eller annen grunn ble skrevet og ikke publisert. Denne er fra juni 2005. Et par bilder fra samme periode akkompagnerer det hele…
Da jeg var liten og fikk være med til byen var det ikke bare for å gå i lekebutikker og kjøpe godterier. Ofte måtte vi innom mange kontorer, banker og slikt. Det var kjeeeeedelig!
Et par ting gjorde det likevel litt mer moro. Om det var en heis eller en rulletrapp på veien dit hjalp det litt. Sånt hadde man jo ikke på bygda. Broder’n og jeg prøvde oss på heis en gang, men ble (heldigvis) oppdaget av mamma før jeg begynte å fire broder’n ut av loftsvinduet. Nei, kontorer var det kjedeligste jeg viste. Men, hadde de installert rørpost, da var saken en annen! For de som aldri har opplevd hva dette vil si, bør jeg vel forklare litt om rørpost. I riktig gamle dager var det slik at når noen hadde skrevet noe på et papir og noen andre skulle ha det, måtte vedkommende enten poste et brev eller levere papiret personlig eller med budbringer. Når noen som var i samme hus skulle ha dette kunne det fort bli en del løping i trapper. Og her er det rørposten hadde sin fordel. Det man gjorde var at man plasserte papiret i en avlang beholder. Denne ble så plassert inn i et magasin. Trykket man så på de rette knappene ville papiret via lange rør, sluser og ventiler, ved hjelp av trykkluft, havne i magasinet nærmest rette vedkommende. Dette gjorde jo at hele bygningen der man hadde rørpost, var full av rør og hull i vegger og tak der disse gikk igjennom.
Grøt pr. rørpost kunne vært mulig…
For en liten gutt var det kjempefestlig så snart det begynte å suse i rørene. Det betydde at det snart kom ett “swuiiiisssh” etterfulgt av et dempet “plonk!” Og siden rørene var gjennomsiktig, kunne man også se beholderen som kom susende. Mens jeg ventet på at pappa skulle bli ferdig inne på et kontor var jeg derfor kjapt frampå med å tilby hjelp med avsending av rørpost mens jeg var der. Og en sjelden gang fikk en stolt liten gutt lov til å sende noe. I dag er alle rørene borte fra kontorene. Hullene er tettet igjen. Og i mellomtiden har rørposten blitt erstattet av andre sinnrike systemer. E-post brukes mest. Før denne kom telex, telefax og andre systemer som tryller bokstaver og tall på et papir, om til signaler som går via telefonledninger og kabler til mottakeren.
Havnet i feil rør.
På en måte savner jeg rørposten. Ikke bare på grunn av at e-posten bare lager et flaut lite ?pling? når det kommer noe. Ikke kan man se at den kommer heller. Nei, grunnen er at jeg selv jobber på kontor nå. (Hvem skulle trodd det?!) Skal man i dag sende et dokument med sensitive opplysninger videre i systemet, er det ikke lov å bruke e-post. Selv ikke innomhus! Grunnen er at “postsentralen” for e-posten i de flestes tilfeller ligger i et annet bygg (gjerne i en helt annen by). Hackere (datanerder med lite å gjøre) kan plukke opp opplysninger når de sendes via telefonledninger og kabler, ut av huset. Så da er man altså tilbake til å måtte løpe i trappene igjen. Om jeg da kan få meg en liten løpegutt eller løpejente som kan ta seg av det?
Denne bloggen har eksistert i over 7 år nå. Det er lang tid i bloggverdenen. Fra og med idag er den offisielt lagt ned…
De som har fulgt med en stund har vel fått med seg at antall poster etter hvert har minsket betraktelig. Det er selvfølgelig ikke fordi jeg tar lettere på rollen som pappa. Heller ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om. Men, som alt annet jeg driver på med, går jeg litt lei etter en stund. Særlig om jeg ikke får noen respons. Og når det gjelder ting man gjør på nettet, skifter man fortere mellom nye løsninger. Facebook og Twitter kommer nok også å oppleve at populariteten daler. Kanskje er trenden nedadgående allerede nå.
Julianne som har vært hovedinspirasjonen for bloggen
Før bloggen ble opprettet var jeg ofte på forumer og utvekslet meninger. Og før det skrev jeg lange mailer til folk. Skrivingen min startet aller først med dagbøkene. Så jeg har skrevet i en eller annen form siden ca. 10-års alderen. Før bloggen begynte jeg faktisk også å lage en internettside ved hjelp av programmet Frontpage. Den ble aldri lansert på nettet. Den lettvinte bloggløsningen sørget for det. I begynnelsen, de par-tre første årene var blogging hot og nytt. Og man kom i kontakt med mange nye og spennende mennesker. Bloggen førte til og med til en egen reportasje om pappablogging i månedsmagasinet Foreldre og Barn.
Etter hvert var det veldig mange som ville være med. Og bloggmarkedet ble så mettet av rosa-bloggere og andre som egentlig ikke hadde så mye å meddele, at de som hadde noe viktig på hjertet følte at de druknet i mengden. Noen av disse begynte heller å skrive for bl.a. nettaviser. Ellers finnes det visst et stort antall mammablogger nå. Du vet, der man i tillegg til å skrive om cupcakes og interiør, dokumenterer i detalj all gulping og andre oppgulp fra de søte små. (“Pappa” finnes forøvrig ikke som gyldig kategori her på blogg.no…)
Så nå har jeg funnet en annen nettløsning som gjør at det jeg har skrevet kan bli til bok! Og det er det jeg jobber med for tiden. Jeg redigerer bok. Og da spørs det om jeg får særlig tid til å skrive noe her på bloggen. Og så er jeg jo selv på FB. Så da gjenstår bare å takke for meg. Og takk til de som fulgte med. Det var artig så lenge det varte…
Jeg prøver meg igjen på en novelle. Denne gangen foregår den på et fiktivt Nav-kontor. Noe hovedpersonen også er, bare så det er sagt…
Hva er det med folk og snillhet? Lars Aslaksen satt og funderte for seg selv. Hva har man egentlig igjen for å være snill, om ikke alle er det? Egenlig skulle han ha gjort unna noen flere saker. Men, det fikk da være måte på effektivitet. Og pauser er viktige. Særlig når de blir brukt til noe annet viktig. Finnes det i det hele tatt gjerninger som er udelt snille? Som rådgiver på en Nav-kontor sør i Norge hadde han tid nok til å fundere. Ikke fordi han hadde lite å gjøre. Han ble bare sjelden avbrutt av andre gjøremål. Og de gangene han ble avbrutt, var det på grunn av møter han selv hadde innkalt til. Etter mange år som bedriftsleder og arbeidsgiver i en større industribedrift, var det godt endelig å kunne bestemme innholdet i dagen selv. Jobben var dårlig betalt, men lønna var likevel til å leve med. Faktisk kunne han vel karakteriseres som velhavende. Selv om huset han eide begynte å preges av dårlig vedlikehold. Det høye arbeidstempoet i Nav var noe han likte, så det hadde ikke vært noe problem. Nei, det var vel heller dette med å skulle ha så mye sympati og forståelse for alle disse… Han grep seg selv i å tenke “snyltere.” Skjerp deg Lars, irettesatte han seg selv. Du vet godt at flesteparten trenger hjelp og har havna i et uføre som du selv likegodt kunne kommet i! Joda, sant nok. Syk og skadet kan vi alle bli. Og hva det vil si å miste jobben, hadde han god kunnskap om. Som arbeidsgiver hadde han også måttet si opp eller permittere ansatte. Men, stønader som en levevei, var han overbevist om, hadde lite for seg. Og det var bare snillisme og en utfordring denne karen var klar for å takle.
Neste møte var med en delvis syk og arbeidsledig snekker som hadde klagd på stans i stønaden. Det var Lars som hadde sørget for det. Selv om det ikke gikk fram av vedtaket, så var det han som hadde startet saken. Egentlig skulle det blitt en feilutbetalingssak. Noe som i verste fall kunne føre til fengselsstraff. Men, de som gjorde vedtak hadde funnet dokumentasjonen han hadde sendt, mangelfull. Alle piler pekte mot at denne snekkeren hadde jobbet en god del både grått og svart, men de konkrete bevisene var for få. Da samme mann ikke hadde møtt opp til et møte han hadde fått innkalling til, var det uansett god nok grunn til å stanse stønaden. Og så var altså denne snekkertufsen frekk nok til å klage?! Ikke nok med det. Han skulle på død og liv snakke med saksbehandleren sin! Ikke det at Lars var bekymret. Han hadde jo loven på sin side. Faktisk skulle han med glede hjelpe til med å skrive en klage. Tiden var inne og Lars Aslaksen gikk ut av kontoret sitt med sitt mest sympatiske smil. Klar for hva det skulle være. Ute i venteområdet satt det en god del folk. Lars priste seg lykkelig for at han slapp å ha dem så nært innpå seg. Tenk å måtte smile og være hyggelig hele dagen! For han var det så fjernt at det nesten fortonte seg umenneskelig. Samtidig beundret han de som jobbet her. Men, dette var nok bare en rolle han ikke hadde gode nok forutsetninger for å spille. Kim Josefsen? Han sa det så høyt ut i lokalet at det burde være klart at han ikke gikk og snakket til seg selv. Ingen reaksjon. Har Kim Josefsen kommet? Spurte han en kollega som jobbet i mottaket. Ja, hun sitter der. Var beskjeden han fikk. Hun?! En kvinnelig snekker som het Kim? Ja, det var han ikke forberedt på. Han hadde til og med planlagt en liten spøk om at snekkeren med det etternavnet vel måtte være sønn av pappaen til Jesus. Men, nå var alle forberedelser bortkastet. Og der kom hun mot han, så da var det heller ikke mulig å trekke seg.
Hei, du må hjelpe meg. En eller annen trygdenazi har tatt trygda mi! Hun sa det rett ut så alle kunne høre det. Lars svarte ikke på spørsmålet med pekte bare mot døra til kontoret sitt. Et kontor han delte med to andre. Men, i dag var han alene der. Ellers ville han nok ha tatt møtet i et annet rom. Han registrerte at hun hadde kledt seg i kjole og hadde et ansikt som nok var både vakkert og tiltalende, når hun smilte. Var det ikke noe kjent med det fjeset? Hun smilte i hvert fall ikke nå. Hun var som man pleide å si, “ferdig sint” når hun kom han i møte. Merkelig hvordan folk kan skifte humør så fort. Lars filosoferte litt over dette mens han geleidet henne inn på kontoret. Det streifet han også at nazistenes slagord “arbeit macht frei” for så vidt kunne ha noe for seg. Hadde hun jobbet hadde jo dette møtet vært unødvendig. Fri fra Nav sin forfølging, som han hadde hørt at enkelte kalte oppfølginga han drev på med. Hun formelig freste der hun satte seg ned i den loslitte gjestestolen. Tenk at de kan være så hjerteløs mot en enslig mor! Det er ikke til å fatte? Også dette var nytt for hennes saksbehandler. Lars mente han hadde gjort godt forarbeid før møtet. Men, dette med enslig forsørger var like stor overraskelse som at snekkeren var en kvinne. Det var jo ikke akkurat noe som sto i en CV heller. Hva sier man da? Skulle dette møtet gå greit var nok åpningsreplikken avgjørende.
Ja, i din familie er man vel vant til enslige forsørgere, fru Josefsen. Ja, du vet, det der med farskapet til Jesus og sånt? Han angret det med en gang han hadde sagt det. Og reaksjonen kom med storm styrke. Hadde han hatt hår på hodet hadde han hatt tidenes bakoversveis. Han måtte rygge stolen litt nærmere datamaskinen sin, for det havnet en del spytt i ansiktet slik ekstremværet foran han nå utviklet seg. Og vindstyrken lot ikke til å avta med det første. Dette måtte være selveste sinnasnekkeren, tenkte han og lo litt for seg selv. Det skulle han selvfølgelig ikke gjort. Værsystemet i rommet gikk over til orkan styrke. Og Lars klarte ikke komme opp i flau bris en gang. Plutselig begynte hun å gråte. Som stille regn etter storm falt tårene. Han kjente at tårene hadde en virkning på han. Kanskje gikk det bra nå å be om godt vær? Du vet, vi er jo her for å kunne hjelpe. Kanskje vi heller skulle snakke om saken din? Hun tørket tårene. Noe som førte til at mascaraen hun så rikelig hadde påført under øynene, ble smurt utover. En viss likhet med indianere på krigsstien, kunne man nå se. Han unnlot å kommentere det. Humor var visst ikke tingen i dag. Men, en ting måtte han bare få sagt noe om først. Hun hadde kalt han noe som man ikke bør. Jeg må bare beklage min dårlige humor, men jeg ble litt satt ut av det du kalte saksbehandleren din. Hun så nå rett på han. Mener du han tullingen som ønsker å ta livet av meg og ungene?! Lars likte ikke noe bedre å bli kalt tulling. Selv om han vel bare var kalt det indirekte. Nå var det hans tur til å bli sint. Noe han selvfølgelig ikke kunne bli. Det var rett og slett ikke lov. Litt brysk måtte han nå likevel få lov til å være. Jeg vil ha meg frabedt at du driver og karakteriserer offentlige tjenestemenn på denne måten. Her i etaten er meg bekjent, verken tullinger eller nazister! Han ble gjerne veldig formell når han ble irritert. Språklig meget gammelmodig. Noe han tenkte ga uttalelsene hans mer tyngde. Lars var ikke av de som trivdes med lange formålsløse diskusjoner. Han ønsket raske resultater. Si meg: Har ikke du barn? Den krigsmalte snekkeren ønsket visst ikke å si noe mer om hva hun tenkte om offentlig ansatte. Lars kunne kanskje fortalt om de to han betalte bidrag på og som han ikke lenger hadde noe samvær med. Men, slike personlige ting hadde verken Kim eller andre brukere noe med! Men, direkte spørsmål krever også direkte svar. Mitt privatliv angår ikke saken. Det at du ikke jobber og nå har mottatt dagpenger i snart ett år, gjør det. Jeg hadde tenkt at vi kunne snakke om tiltak som praksisplass i barnehage i dag. Han skyndte seg å smette inn dette med praksisplass for å, om mulig, gi samtalen en litt annen retning. Ingen grunn til å bruke møtet til å utveksle kallenavn og personlige opplysninger, tenkte han. Før han hadde tenkt tanken ferdig slo hun til. Du har visst helt glemt sankthanskvelden for åtte år siden, mister Aslaksen? Vi har møttes før, nemlig. Og da var du slett ikke så formell og kald som nå? Hadde det ikke vært for armlenene på kontorstolen hans, hadde Lars gått rett i golvet. Dette var lyn fra klar himmel og det traff han der han var svakest. Tiden som bedriftsleder hadde gitt Lars en del muligheter, som han hadde utnyttet når de bød seg. Dette til tross for at han både var gift og hadde barn. Ekteskapet som han på tross av sine sidesprang, innbilte seg var både lykkelig og harmonisk, hadde endt for fem år siden med at kona bare tok med seg barna og flyttet til hjemplassen i Finnmark. Hun var ikke så ulik Kim, når det gjaldt temperament. Det yngste barnet til Kim var forresten åtte år. Det så han når han nå sjekket opplysningene i folkeregisteret. Født i mars. Joda, den sankthanskvelden husket han godt.
Det sies at sterke følelser som forelskelse og hat er nært beslektet. Og at man kan gå fra den ene følelsen til den andre på kort tid. Det samme kan jo skje i forholdet mellom det å være rik og fattig. Det skal bare et børskrakk eller en konkurs til. Det slo nå Lars at nazistenes motstykke, sosialistene, snakket mye om å fordele godene. Man kunne kanskje ikke være udelt snill. Heller delt snill. Men, han trengte ikke enda en bidragssak. Han foreslo derfor at Kim skulle starte opp i et nyopprettet tiltak med lønnstilskudd. “Tilbake til arbeid” kalte han tiltaket. Det var strengt talt noe han fant på i farta. Hun var enig om at det var verdt et forsøk. Å motta lønn var å foretrekke framfor dagpenger. Og frisk nok til å jobbe var hun forsåvidt. Noe mer ble heller ikke sagt om sankthans, farskap og barnefødsler. Og det rådet nå en slik lettet stemning at han ikke turte nevne at første oppdrag i prosjektet, var en større oppussingssak på adressen hans. Med mulighet for forlenging. Gi etter evne og få etter behov, het det visst…
Joda, det er fint å kunne reise inn i Russland uten å søke visum. Grensepassering tok likevel mye tid. Og så er kanskje ikke industribyen Nikel noen fryd for øyet. Selv i godt vær.
Sola strålte og vi hadde enda tilgode å få brukt grenseboerbevisene våre. Vi ordnet disse i sommer, men det var først i dag at vi kom oss avgårde. Det fine er at man kan kjøre over grensa når som helst. Veien til Nikel er av svært varierende kvalitet, så det var flere plasser man måtte kjøre med andakt. Men, så var det jo søndag og da er jo søndagskjøring helt greit. Nikel var målet. Zapoljarny tar vi neste gang.
Like før Nikel
Denne dagen var det ikke full drift i fabrikken. Russerne har vel fri fra jobb av og til, de også. Faktisk er det planer om å legge ned hele fabrikken om få år. I såfall vil dette fort bli en spøkelsesby. Prisen på nikkel og tilgangen til den, er helt avgjørende for at det bor folk her. Når man snakker om giftskyer fra Kola så er det herfra de kommer. Fabrikken burde egentlig vært lagt ned for mange år siden. Noen oppgradering har den ikke hatt etter at Sovjet falt. Det gjelder nok resten av byen også. Noe som var temmelig påtrengende der vi gikk gjennom sentrum.
Knekt kunst
Rundt om i Nikel finner man en og annen statue. Plaketter er det også glad i. Gjerne for å minnes noen som er død. Helst fra krigens dager. Og har man lyst til å stille opp to kritthvite lamaer, er det absolutt mulig. Den bakerste av de to lamaene var knekt på midten. Den strakk seg nok litt for langt. Eller så er det noe tungt som har prøvd å ri den. Noe tungt rir hele Russland for tiden. Vi tre fra Norge fant jo litt å handle i butikkene der. Men, det var nok kjempebillig diesel som var turens beholdning.
Julianne fant sin plass i byens kulturpalass
Inne i kulturpalasset som er plassert midt i byen og foran et stort og meget tomt torg, skjer det ingenting. Ikke så ulikt hvordan det er i Kirkenes for tiden. Noen har fått lov til å starte opp kanskje verdens mest ukoselige kafe i et av rommene. Ellers var det meget stille. Bygget er digert og alt er betong og stein. Det ligger mye historie i veggene. Og helt sikkert en god del avlyttingsutstyr. På toilettet som jeg omsider fant, var det ikke noe papir å oppdrive.
I Lenins skygge
Jenta som sitter og stirrer tomt framfor seg i skyggen av Lenin, er vel betegnende. Hvilken framtid har hun i vente? Akkurat i dag er været fint. Det er faktisk over 16 grader mens vi er der. Det er søndag og fri. Men, alt er nok ikke som det skal. Utenfor byen har noen av de aller rikeste fått bygget seg eneboliger slik vi har så mye av på andre siden av grensen. For den store hop er det likevel blokkleilighet som gjelder. Mur og betong over alt.
Denne lekeplassen ville aldri blitt godkjent i Norge
Selvfølgelig finnes det lekeplasser også. Denne som var omkranset av rørledninger og slagg fra fabrikken, er noe av det tristeste jeg har sett. Men, som unger alltid gjør, hadde disse mye moro på de hjemmelagde stålkonstruksjonene som sto der. For uansett hvor begredelig man måtte mene det er, så evner vi mennesker å finne lyspunkt. Og barna i Russland har en masse kulturelle og sportslige fritidstilbud. Så alt er slett ikke like helsvart som deler av skogen rundt byen er. I guess the Russians love their children too… Da vi passerte grensa på vei tilbake, fant undertegnede endelig et toilett. Det hadde til og med papir. Dette var på den russiske grensestasjonen som jo ganske nylig ble bygget i norsk regi.
