Litt ensformig og ta ferie for bare å plukke bær? Vel, jeg gjorde jo andre ting også, men halve kofferten var full av multer på tilbaketuren…
Men, først måtte jo bær i nærheten plukkes. De laveste myrene var først ute. Tidligst moden plukkes først.
På hjemmebane
Så bar det til min andre hjemmebane. Barndomshjemmet i Nord-Troms måtte jo også sees til. Og første dag bar det til fjells. I solhellingene hadde det begynt å modnes, så det forsvarte all svettinga og flueklaskinga.
Opp i høyden
Andre dag var det myrer og tuer på vei opp mot fjellet som ble undersøkt. Hvor man går og i hvilken rekkefølge, er jo avhengig av hva som har fått mest sol og varme. Her var det mer å hente så det ble flere turer til samme område.
Jeg fikk det jeg kom for og bærhøsten så langt må kunne sies å ha vært bra. Og så er det jo ikke bare bærplukking det handler om. Dette er også trim og masse naturopplevelser. Og tar man seg tid til å titte opp av bærbøtta, er jo utsikten upåklagelig.
Det er for tiden ekstra varmt og vifter kjøpes til innebruk. I Canada herjer skogbranner. Sibir hadde det samme i fjor. Enn så lenge har vi det greit…
Jada, kanskje mer enn greit. Å bo med Barentshavet som nærmeste nabo hjelper. Ikke bare på utsikta og kvalitetene på instagrambildene. Men, at man får tilført næringsrikt og oppvarme vann fra Mexicogolfen er jo en stadig viktigere fordel. Man er jo rett og slett heldig som får lov til å bo her i Finnmark.
Båt i midnattsol
At det kommer flytende store mengder plast og annen søppel, er jo ikke så bra. Man har jo vært med på å produsere noe av søplet selv, så bidrag til oppryddinga er en selvfølge. Har vært med på flere aksjoner de siste årene og nå er man jo blitt leder for lokallaget av Naturvernforbundet her i Kirkenes. At ungdommen også bidrar er jo enda bedre. Julianne har fått sommerjobb der en del av jobben er å plukke plast langs stranda. Ikke bare blir det ryddet, men arbeidet kan også være med på å skape et engasjement for naturen. Det er vel lov å håpe i hvert fall.
Syv av ungdommene som skal jobbe med å holde kommunen ren og pen. (Bilde lånt fra Sør-Varanger Avis)
Selv så oppsøker jeg naturen så mye jeg kan. Kommunens høyeste fjell var nylig et turmål. Og trimme blir litt morsommere om man blir belønnet med god utsikt. Ingen turkamerat denne gangen. Ikke nødvendig når man kan gå å lytte til en god podcast i den godt merka turløypa. På tur ned gikk dett i Kinks og Sunny Afternoon passa jo bra.
Utsikt fra Bugøynestoppen (en del av Bugøyfjorden)
Snill og god og søt som en knupp. Ja, vi to har virkelig gjort et kupp. Og når det blir kveld og dagen er over så er du minst like søt når du sover.
Våken og vilter. Sånn passe fornøyd? Det hender tålmodigheten blir noe tøyd. For selv om du er søt som sjokolade kan det bli litt mye når du skal bade.
Som oftest er det bare fest og basar. Bordskikken har du nok arvet fra far. Men, om du nekter å spise din grøt, gjør det ikke noe. Du er jo så søt.
På tur har vi trillet mang en gang. Far hørt musikk og du fuglesang. Tankene vandrer så lett der man går. Er lykken man høster, glede man sår?
Og kunne man kanskje klart seg foruten? Svaret er enkelt der du smiler fra puten. Livet fikk mening alt da du lå i magen. Gratulerer så mye med konfirmasjonsdagen!
Ingen julefeiring e helt lik den forrige. Og gledene er forskjellig fra år til år. Med ny pus i hus ble denne jula livlig.
Vi har som kjent fått et nytt familiemedlem i år. Tussi har rukket å bli 6 måneder gammel. Minus som vi feira forrige jul med ble 14 år. Han var en rolig og kul kis som det skulle mye til før det ble liv i. Innpakningspapir og gavebånd kunne dog begeistre. Av og til er enkle gleder de beste…
Familiefoto
Katter er jo kjent for å være nonsjalante, selvstendige og avslappet. Jeg mistenker Tussi for å ikke ha lest varedeklarasjonen i det hele tatt. Pirrevirr er vel en bedre beskrivelse. Det og ellevill beskriver henne mye bedre. For å matche henne littegrann lot jeg skjegget pyntes i noen minutter på julaften. Ble sånn passelig ho-ho-ho, men ingenting i forhold til Tussi sin begeistring for juletreet og alt som lå under.
Heldigvis ble det ikke noen klatring i juletreet som vi fryktet. Julestjerna i toppen fikk ikke noe brå avløsning. Men, etter å ha vært bortpå og tygd gavebånd stadig vekk, ble bedre plass under treet da gavene var åpnet. Bedre lekeplass i følge katta. For der dinglet det ting. Og ting som dingler er jo leker. Det kan både Oluf sin Røder bekrefte og nå også Tussi.
Alternativ dekorasjon
Spesielt ivrig til å leke med julepynt og generelt herje, ble Tussi når vi satte oss ned for å spise middag. Da var hun ikke velkommen ved bordet og markerte det på sitt høyintensive vis. I romjula fant jeg derfor ut at hun trengte noe annet å leke med. De fem sprettballene hun fikk ble en hit. Enda bedre enn dingling er trilling og spretting. Og fotlaget til vår lille Salah (de var det jeg først foreslo som navn) er det ingenting å klage på. Så nå i transfervinduet som er åpent i januar skal jeg prøve å selge henne til Liverpool..!
Det var lørdag og lite skjedde. Så siden min fotointeresserte kompis skulle avgårde på sykkeltur med kamera, heiv jeg meg med. Selv tok jeg bare mobilen med.
Noe profesjonelt fotoutstyr har jeg uansett ikke. Så da fikk det holde med kameraet på mobilen. Min oppakning ble da også vesentlig lettere enn proffen sin. Alle filmer har jo en “filmen bak filmen”-sekvens. Her kommer bildene bak…
Møtestedet var ved en container fra Fretex. Takk for gaven står det på den. Men, det blir nok ennå en stund til de får sykkelen min. Ellers er det jo vår og tid for å gå gjennom alt det man har liggende. Så Fretex skal nok få mye fint i år også.
Lange linser og masse zoom er tingen. Utstyret må være i orden. En sommerfugl som klekkes på andre siden av sundet, kan muligens være i fokus her. Her gjelder det å sikte godt. Vi andre får nøye oss med passe pene landskapsbilder fra Elvenes.
Ellers er det viktig å få med seg motiver som ikke alle har fra før. Der vi hadde stanset lå det en masse stein lagret etter veibygging i nærheten. Noen hadde i tillegg funnet det for godt å lagre sommerdekkene sine der. Det lå flere i nærheten. Litt risky å legge dem igjen der. Noen kunne jo finne på å stjele dekkene…
Sykkelturen tok oss helt til Jakobsnes. For en heller utrent kropp er 16 kilometer langt så det holder. Særlig når en skal like langt tilbake igjen. Utsikten var upåklagelig. Der har man jo panoramautsikt til perlen i øst, Kirkenes. Ok, kanskje ikke noen perle, men absolutt verdt å se litt på avstand.
Mine forsøk på nærbilder var bare sånn passe vellykket. Men, jeg fikk i hvert fall med meg nyklekte gåsunger. De sto og småfrøs og lurte vel på hvor det ble av sola. Den drev stort sett og gjømte seg bak skyene. Skyer som truet med regn.
Vi brukte god tid ute på jakobsneset. En tjeld ble blant annet grundig fotografert. Når det sier klikk-eti-klikk og telelinsa zoomer som besatt, ja da er det tegn på at blinkskuddet er innen rekkevidde. Og lykken var komplett da fotografen fikk foreviget et par utgåtte sko på en stein…
Selv er jeg vel mest fornøyd med dette bildet av et sjeldent solglimt. Turen tilbake ble preget av regnvær og flere mislykkede forsøk på å “gå i brudd”. Dusjen etterpå var for rene spa-oppholdet, å regne.
Den siste tiden har dene bloggen hatt noen problemer. Særlig med kommentarer som ikke registreres. Dette skal nå være i orden. Vi skifter likegodt stil med det samme.
Da kan vi jo likegodt ta en liten reprise på noen av mine favorittbilder:
