Måned: januar 2013

Siden man er interessert i fagforeningsarbeid kan det bli noen turer rundt om i landet. Å treffe andre engasjerte mennesker er helt nødvendig for å fortsette å være engasjert… Og så hjelper det jo å få et avbrekk fra det vanlige.

Utgangspunktet for sånne turer er jo tilgangen til en flyplass. I Kirkenes er vi forspent med en sånn en. Og derfra går det bl.a. et direktefly som tar to timer og voila! så er man i Oslo. Stappende fullt var flyet. Det er det nesten alltid. Så var det jo det at denne gangen skulle jeg til Trondheim. Da ble det et fly til. Etter 45 minutter kom et halvtomt fly fram til trønderhovedstaden. Det var like halvtomt på returen. Men, det er sikkert fordi trønderene er så glad i å ta tog. Kan vel aldri ha noe med at det å gi oss nordlendinger et bedre flytilbud ikke blir prioritert..?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Fra et iskaldt Høybuktmoen kom man til et litt varmere Værnes. Selveste sola hadde bestemt seg for å hilse oss velkommen med en praktfull solnedgang. Bussturen inn til byen var forsåvidt ganske så pittoresk. Og Nidelven rant sin stille og vante gang. Og jeg nynnet på en Otto Nilsen sang.

Man måtte jo være litt turist når man var i en by med så mye historie. Hovedstad for Norge har den vært. Og så har man jo landets eneste ordentlige dom der. Jeg følte litt av historiens sus der jeg gikk forbi Nidarosdomen et par ganger for dagen, i de tre dagene jeg var der. Og kanskje også et “nærvær” av “noen” som passet på. Eller var det bare kaldtrekken fra Nidelva? Får vel levne den saken til folkene bak Åndenes Makt…

Olavs Pub var sentral for alt som var tilknyttet Trondheimskonferansen. Der møttes man både før og etter møtene. Og på torsdagen kunne man få kjøpt bok der. Fra selveste Gerd Liv Valla! Bokbadet med henne var interessant, men jeg gikk i pausen. Hun hadde nok skrevet en interessant bok. Men, den så bare så forferdelig tykk og tunglest ut… Uansett ei spenstig dame denne Gerd Liv.

Trærne i Trondheim er ikke som andre trær. Noen av dem i hvert fall. Stilig med lyssatte grener. Tenk for et arbeid å få festet alle lysene. Tenker nok man har brukt de letteste og mest klatreføre barna man fant, for å få festet lys på de øverste og tynneste grenene.
Inne i salene på fredag startet det opp tidlig på dagen med bl.a. flow-foredrag med Nina Hanssen (journalist forfatter og foredragsholder). Ei dame jeg har skrevet om tidligere her på bloggen. Fortsatt like flittig.

Konferansen åpnet, som alle konferanser skal, med et kulturinnslag. Svartlamoen Damekor sang bredbente og bramfrie arbeider- og feministsanger. Med mye humor. Noe som trengtes med alt det alvoret som fulgte. Fagforeningssaker krever mye alvor! Spesielt når man skal diskutere Norges forhold til EU.

For det er ingen tvil etter denne konferansen. “Norge ut av EØS” begynner å nærme seg et folkekrav. Det er bare å nevne ordet “direktiv” så får de fleste små nervøse rykninger i ansiktet. Som en mentalpasient som har tilbragt for mye tid i tvangstøye. Handler livet bare om kos og hygge og lite om de større samfunnsmessige spørsmålene, er nok enkeltes forholdt til EU mer avslappet. Resten av verden har handelsavtaler med EU. Det kan vi også ha!

Nestlederen i AP var IKKE enig i at Norge kunne ha en annen tilknytning til EU. Alle gode argumenter med avfeid med ett eneste argument. “Vi vet hva vi har, men ikke hva vi kan få…” Nei, sånn er det nok alltid når noe skal endres på. “Trygg styring” er årets motto fra AP. Får nesten håpe på at det finnes noen folk i det partiet som ikke er riktig så opptatt av kos, hygge og “trygghet” som hain Raymond… 

Lørdagskveld i Trondheim er hektisk. Så jeg dro en tur på landet. Men, der var det sannelig 80-tallsfest! Og det på et sted som heter Hell. Min gode venninne Nina (hun flittige) tok meg med. Heldigvis går det ingen motorvei dit. Ellers hadde det blitt Highway To Hell… Vi tok et dypdykk i ekte trønderkultur, der. Masse trivelige trøndere og mye god musikk. Heldigvis hadde bandet valgt ut de gode låtene fra 80-årene. (Der finnes det mye fælt!) Og etter masse dansing og tjo og hei, rakk jeg akkurat nattbussen tilbake til bartehovedstaden.

Søndagen var en dag for ettertanke og avslutning. Resolusjoner ble stemt på. Og de som ikke hadde sluppet til tidligere, fikk holdt en tale eller to. Undertegnede var mest observatør og klakkør i år. Får jeg reise neste år, skal det jaggu tales! Og da kan jeg kanskje si noen pauli ord om norsk landbrukspolitikk. Man, så noen få gårdr på vei ut fra byen. Men, det meste av dyrkbar mark var blitt tatt over av kjøpesentre, hoteller og parkeringsplasser.

Og dett var dett, som Fleksnes brukte å si. Adjø Trondheim. Vi sees…

Dnort

Det er 100 år i år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Dette skal selvfølgelig feires. Ikke at en så lenge klarte å holde over halvparten av folket utenfor styre og stell. Men, at man endelig tok til fornuft.

Sånt får meg jo til å tenke. Hva hvis?
Tenk om det var slik at bare kvinner hadde stemmerett. Hva da? Hvor ble det av menns stemmer og hvilke endringer ville kvinnene gjort? Jeg tror vel ikke det hadde ført menn inn på kjøkkenet og hjem for å passe barn. Det er en hovedsakelig biologisk grunn til at kvinner har hatt og enda har, mye ansvar på dette området. For huset og hula. De nære ting. Ikke alene, som i “gamle dager”. Jeg og mange andre menn bidrar etter hvert med mye. Så sent som sist torsdag vasket og brettet jeg en haug med klær. Og jeg lagde middag. Ellers har jo vaskemaskinen og oppvaskmaskin frigjort mye tid, for hele familien. 
Men, det finnes kulturer (i hvert fall har de eksistert) der det er kvinnene som tar alle store avgjørelser. Både hjemme ogi forhold til omverdenen. Man snakker da gjerne om at man har noe som ligner et matriarkat. Fra høyskoletida husker jeg ei bok i sosialantropologi om folket på Trobriandene der kvinnene hadde makta. Men, ikke uten at mennene deltok på møter. Det var mer at status og makt ble arvet via mors familie. Og at de hadde det endelige ordet om mennene tok diskutable avgjørelser. En høyesterett bestående av «likekvinner». Og jeg tror nok at kvinner her i landet også påvirket beslutninger lenge før stemmeretten ble innført. Hvem vet, kanskje hadde 1. verdenskrig vært unngått om flere europeiske land enn Norge, hadde innført kvinnelig stemmerett tidligere. Norge var av de aller første i Europa og var nøytral under første «verdenskrig». (Det var nå vel strengt talt en europeisk krig.)

Julianne markerer 100 år med stemmerett

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det er blant annet når det gjelder å løse konflikter uten å ty til vold, at jeg tenker kvinner kunne bidratt med noe annet. (De er jo så glad i å snakke. Forhandlinger og diplomati er alternativet til krig.) Norge var som sagt nøytralt under den første verdenskrigen. Og vi skulle vel være det også under andre verdenskrig. Det var i hvert fall ikke blitt brukt mye penger på våpen i mellomkrigstida. Derfor var det så lett for Tyskland å okkupere Norge. Jeg tror kvinnelig stemmerett hadde noe å si i forhold til beslutningen om nøytralitet. Det og at vi nylig var blitt et selvstendig land.
Nå har jo Norge de senere år blitt dratt med i stadig flere konflikter. Nå senest i Afghanistan. Mest pga. USA sitt maktmisbruk i FN og det avhengighetsforholdet som oppsto etter Marshall-hjelpa og innlemmelsen i NATO. Men, på den andre siden kunne jo Norge sagt nei til å delta i Afghanistan. Det var fullt mulig. Til og med SV som er et av partiene som tradisjonelt får flest kvinnestemmer, stemte for å delta. Tyskland sa nei, de! Så kanskje tar jeg feil når det gjelder det å ty til vold. Eller så har alle kjemikaliene vi får i oss gjort kvinner mer aggressive enn de før var. Det eller vellykket hjernevasking av hele folket. For i Afghanistan deltar altså norske styrker og bidrar til å drepe afghanere. Sivile, terrorister og alle andre som kommer i veien for «demokratiet».

Nei, prinsippet om at alle skal ha stemmerett er nok viktigere i forhold til at alle skal bli hørt. Uansett hva man måtte finne på å mene. Og uansett kjønn, religion, etnisitet og hudfarge.
Lurer på hva sametinget tenker om dette?

Dnort

Nå rundt nyttår er det tid for de store tanker. Her er noe jeg har gått og tenkt på. Får vel kalle det en slags nyttårstale.

Det sies at man ikke kan leve av luft og kjærlighet. Det er gjerne gamle og fornuftige folk som sier sånt, så man burde nok hørt etter. Og det er jo klart at det kan bli tøft i lengden å overleve uten f.eks. mat. Og da må man nok jobbe litt. Men, nok fornuft, for det er ikke det det skal handle om i dag.

Noe av det ekleste jeg kan tenke meg er kvelningsfornemmelser. Noen episoder i delvis sammenraste snøhuler i barndommen, har sørget for det. Bittelitt klaustrofobi fikk jeg vel også. Og så var det den natta jeg våkna av svært dempet, men vedvarende skriking. (Jeg våkner lett av lyder, noe katta benytter seg av når den må ut midt på natta.) Julianne var bare noen måneder gammel og lå i egen seng på eget rom.
Da jeg kom inn på rommet var det helt stille. Det viste seg at hun hadde fått teppet sitt over hodet og ikke klarte å få det vekk igjen. Da pappa tok teppet vekk hørte han et stort sukk. Som om det var vakuum der under. Jeg har aldri vært så lettet og samtidig livredd. Jeg plukket henne opp og da hun skrek igjen, gråt jeg av lettelse og bar henne inn til oss. Der ble hun noen måneder til. For sikkerhetsskyld. Man tuller ikke med luft! Må vel legge til at fødselen hennes tok lang tid og at hun måtte få tilført rent oksygen rett etter. Ikke rart mine verste mareritt handler om luftmangel.

Nok av både luft og kjærlighet…og pinnekjøtt

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Når det gjelder kjærlighet har jeg ikke opplevd noen egentlig mangel på slikt. Et meget ønsket barn var jeg dit jeg kom. Jeg antar man også lærer kjærlighet som lite barn. Det å kjenne seg så elsket som jeg fikk oppleve, gjør dessverre ikke alle. Selv om det tok sin tid å få en kjæreste, hadde man alltid familien og venner. Likevel fikk man smake litt på svartsynet og følelsesløsheten som følger med ensomhet på en liten hybel i den store byen. Men, det finnes alltid mennesker som er ensomme. Som ikke har noen. Verken noen som er glade i dem eller som de er glade i. Jeg tror det er veldig vanskelig å leve slik. Ja, kanskje egentlig umulig. En naturlig reaksjon vil da være å oppsøke et fellesskap, men ikke alle gjør det.
Uansett årsak, tror jeg ingen egentlig ønsker et annet menneske en slik skjebne. Ensomhet dreper. Mennesker trenger en flokk. I hvert fall en liten en. Noen av de verste forbrytelsene man har sett har hatt sitt utspring i mangel på kjærlighet eller mangel på kjærlighetsevne/empati. Det er jo kjærlighet som bringer oss til verden. Så da sliter jeg med å kjøpe argumentene til «hjelp til å avslutte livet»-grupper. Selv en av de bøkene som har blitt sitert i de fleste krigene (for eksempel den Norge hjelper til med å holde igang i Afghanistan), har et kjærlighetsbudskap. Elsk din neste som deg selv.

Ja, livet hadde vel ikke vært mulig å leve uten luft og kjærlighet. Og på mange måter er vel det de to viktigste forutsetningene for livet på jorden. Alt annet kan en klare seg uten. I hvert fall noen dager. Så nei, man kan ikke leve kun av luft og kjærlighet. Men, prøv å leve kun av rikdom, status, makt og andres beundring i noen år og jeg kan garantere et kort liv.
Derfor, bruk det nye året til å gi av deg selv i stedet for å kreve av alle andre. Eller som kreftsyke Per Fugelli sa: Ikke vær et 1-tall i verden. Ta vare på flokken din!

Dnort