Det er merkelig dette med tid. Desto eldre man blir, jo nyere blir gamle dager. Og desto mindre blir gamle dagers lærdom brukt…
Det blir for meg stadig mindre aktuelt å snakke om ”gamle dager”. For gamle dager er etter hvert blitt til en tid da man selv levde. Og jeg er da ikke gammel! Dessuten brukte man utrykket ”gamle dager” når man snakket om ting som var gammelt, avlegs og utdatert. Og det jeg har opplevd og erfart er da høyst relevant nå! La meg komme med noen eksempler:
Før/nå
– I gamle dager skilte man seg ikke. Man levde hele livet i lag. Dette gjorde man uansett hva som skjedde i forholdet. Av den grunn ble man nødt til å få forholdet til å fungere. Man fikk i tillegg hjelp fra familien og ”nabokona” seg til å holde sammen.
I dag er skilsmisse en grei og relativt ukomplisert affære. Du mister ikke sosial status og de fleste har ikke så mye familie å forholde seg til. Og nabokona er mest sannsynlig skilt hun også. Over 50 prosent av alle giftemål ender med skilsmisse og tallet for ekteskap ”til døden skiller ad” er i tillegg kunstig høyt, siden det ennå er en del av de eldre som er gifte som aldri har eller vil vurdere å skille seg. De lever ennå i ”gamle dager”.
Alle andre må ta alle konsekvensene en skilsmisse får for seg selv, barna og alle andre rundt seg.
– I gamle dager sparte man. Man sparte på alt av verdi. Ikke bare penger. Ingenting skulle kastes. Man visste aldri når man kunne få bruk for det igjen. Det hadde krigen lært oss. Den og oljekrisa i 72. Sløste man med det lille man hadde endte det på forsorgen. Og bare dumme, udugelige og grådige folk havnet der. Mest sannsynlig var man en ugudelig hedning i tillegg.
I dag kjøper man det man synes man trenger når man føler behov for det. Om man har råd til det er sjelden et spørsmål. Lån er jo så lett å få. Om man egentlig trenger det er heller ikke noe spørsmål. Kjenner man noe som har det, er det bare naturlig at man selv har det samme. Denne mentaliteten fører stadig flere ut i et uføre som bare forsorgen, eller sosialkontoret som det nå heter, kan ordne opp i. Et ferskt eksempel er foreldre i Karasjok som må ha sosialhjelp for å få avviklet en begivenhet som de har hatt tid til å spare til i 13 år. En konfirmasjon dere i gårdene koster flesk på grunn av alle gjestene.
Ennå finnes det personer her i landet som nekter å gå på sosialen. Jeg skjønner dem godt, men det ser ut til å bli stadig færre som gjør det.
– I gamle dager mente man noe med det meste. Selv når man slo eller var voldelig på andre måter, var det en grunn til det. Det betyr ikke at det var greit å være voldelig. Men, all vold kunne forklares med at volds-utøveren hadde til hensikt å være voldelig av en eller annen, for ham, god grunn.
I dag har man også fått ”blind” vold. Meningsløs og umotivert vold. Den som har vært voldelig kan ikke etterpå forklare det han har gjort. Det bare skjedde. Og så blir det opp til et kobbel psykologer å koke i hop en forklaring. Kanskje var man ”sinnsyk i gjerningsøyeblikket”. Kanskje ”sto man utenfor seg selv” og så at man sparket en forsvarsløs mann i hodet til han døde.
Men, kanskje er det blitt litt for lett å skylde på sinnsykdom, voldelige dataspill eller en vanskelig barndom.
Folkesykdom nummer 1
I gamle dager snakket man kanskje om at kreft var ”folkesykdom nummer en”. Eller så var det tuberkolose eller noe annet skummelt. I dag sier man gjerne at ”livsstilssykdommer” er det vi sliter mest med her i landet. Jeg vil påstå at ansvarsfraskrivelse er folkesykdom nummer en! Når hørte du sist noen som innrømmet at det uføret de hadde havnet i, stort sett skyldtes egne tankeløse valg? At de i bunn og grunn hadde havnet der de var fordi de ikke hadde tenkt over konsekvensene av det de gjorde? Og at de selvfølgelig skulle ordne opp i problemene sine selv eller sammen med familien sin?
Det er kjedelig å ta ansvar. Det er gammeldags å snakke om moral. Skal du være med i det gode selskap bør du leve i nuet, ta sjanser og ikke være så kritisk til forandring. Og går det galt skylder folk til og med på noe de kaller ”tidsklemma”.
Om det finnes noen tidsklemme, er det den minimale avstanden mellom gårdagens moral og morgendagens ansvarsfraskrivelse.
OK, det var dagens lille moralske indignasjon…
Dnort
