Her e en fortelling som ble framført på Finnmark Forteller i forrige uke.
Julegaven æ huske best
Først av alt må æ få være litt kontroversiell. Og vi må kunne være åpen om det her, uten at noen skal bli kansellert og bli kasta ut i kulda:
Nissen finnes ikke!
Dessuten e det veldig dårlig gjort å skylde på handelsstanden og kjøpepress. Forventninga e det vi sjøl som skape eller dempe. Tindranes små barneøyne slukkes ikke med færre pakka. Og som sagt, nissen e nokka som vi har funnet på. Han eksistere ikke!
Men det som finnes og har med jula å gjøre e bland anna godhet og omtanke. Og dårlig samvittighet. Det e det æ vil fortelle litt om i kveld.
Æ va vel 5 år gammel og stor nok til å ha forstått at nissan som kom hjem til oss og som lukta litt voksenbrus, va kompisa av fadern og ikke ordentlige nissa. Det va forøvrig de nissemaskan med de stivna fjesan som skremte. Det og all ropinga og bankinga. «E det nån snille barn her?!»
Og æ turte jo ikke svare, for hadde æ det, hadde æ måtta innrømme at: Akkurat det va det dessverre ikke.
Som enebarn som æ va akkurat da, hadde æ god oversikt over akkurat snillebarnstatistikken…
De som har lest tegneserien Tommy og Tigeren, har nok fått med sæ at det spørsmålet plage mange små gutta og jenter.
Pappa va kjøpmann og bygdas store kreditor. Alle skyldte penga til han. Og det at vi veldig sjeldent fikk besøk, skjønte æ etter hvert at ikke bare skyldtes at det va oppoverbakke til oss. Den oppoverbakken va nok sosialt også.
Førjulstida det året va for mæ ganske så prega av at pappa hadde tatt inn masse leka som æ ønska mæ. Æ ønska mæ ALLE lekan!
Men, aller mest ønska æ mæ en stor grønn gravemaskin av plast. Ekte plastikk og med bevegelige dela og blinkelys. Den kosta veldig mange penga. Æ trur ikke æ hadde lært mæ å telle så langt enda. Den kosta nok minst 13 kroner.
Det vanligvis der ungan begynne å slit i tellinga. Men, for alt æ vet, kan den ha kosta astronomiske 20 krona! Æ e nemlig født for lenge sida!! Dem hadde akkurat landa folk på månen da æ blei født.
Som butikkunge fikk æ jo god tid til å følge med om gravemaskinen ble solgt. Og den sto der lenge på hylla si.
Siden den ikke va pakka inn i plast som jo alt e no om dagen, så fikk æ lov av mamma å leke littegrann med den også. Men, bare om æ va forsiktig og det va fritt for kunda i butikken. Pappa va den av dem som hadde rolla som «bad cop», så han måtte heller ikke vite om det. Han ble gjerne sendt ut på lageret for å telle vara eller nokka i den duren.
Som sagt skulle det her også handle om godhet og omtanke. For mæ blei det æ no skal fortelle om, i hvert fall oppfatta sånn.
Det her med at alle skyldte penga fordi dem hadde en måneds kreditt på alt dem kjøpte på «bok», kunne være med på å skape avstand. Men, ikke alle tenkte på det.
Han Agnar hadde telefonsentralen og posten i bygda. Kyr hadde dem også, men alle hadde jo jordbruk. Så det va no i tillegg. Men, med det hadde Agnar sine, litt mer penga enn de andre.
En dag da det va fritt for folk i butikken, pappa va på lageret og mamma passa på at æ lekte forsiktig, kom Agnar plutselig inn i butikken.
Med sine mørke firkantige og tykke brilla og djupe stemme, kunne han være litt skummel for en femåring. Det at han kom så brått på må ha skremt mæ grundig, for æ satt i å storgaule. Så pass at mamma sendt mæ også ut på lageret.
Men, det verste va at gravemaskinen «min» blei solgt den dagen!
Æ hadde mine mistanka om kem som kunne ha kjøpt den, men det hjelpe jo ikke. Solgt e solgt og ferdig med det. Æ kunne se langt etter å få nokka sånt til jul. Det va bare en av dem i hele verden!
Det va en trist og utrøstelig Trond som telte ned til jul den adventen. Ungan til Agnar unngikk æ og egentlig alle andre unga også…
Æ lure på om mamma må ha fått litt dårlig samvittighet? Ho sku no aldri ha latt mæ få lov til å leke med den jævla gravemaskinen.
Og tårevåte øya på julaften e det vel ingen som ønske sæ. Ka vil adopsjonskontoret si?
Ja, æ e forresten adoptert. Mamma og pappa kunne ikke få barn, så dem måtte nøye sæ med mæ. Men, det ei historie for en anna gang.
Kanskje har mamma betrodd sæ til pappa og så har en avtale blitt gjort med han Agnar. Æ vet ikke. Det her e nokka æ har gjetta mæ til.
For på selve guskjelovkvelden, etter at vi hadde vært på bedehuset og spist middag. Og de voksne hadde sovd middag og Sølvguttan hadde sunget alle sangan sine. Ikke bare Deilig er jorden, men en haug andre sanga. Og vi hadde spist litt småkaker og sauan hadde fått mat. (Alle dreiv som sagt med jordbruk)
Da vi da, endelig satte oss ned og æ helt til slutt åpna den største julegaven som va til mæ, viste den sæ å være fra han Agnar.
Han va ikke i slekt og verken før eller etter har æ fått julegave fra han.
Men, inni pakken va en stor grønn plastikkgravemaskin! Æ fikk den!! Og æ hadde ikke vært snill…
Og ka kan vi lære av det her?
Kanskje at jo mer forventninga man har, jo mer skuffelse kan det bli.
Eller at adventen e for lang og Sølvguttan syng alt, altfor lenge…
Eller finnes nissen likevel…?
Kanskje har vi han inni oss alle sammen…