Ikke alt er som det later til å være. Ikke minst i eventyrverden. Pappapasserpå-bloggen har gått bakom fortellingen og funnet den egentlige historien?
Vårt kanskje mest kjente folkeeventyr mangler mye på beskrivelse. Det er kort og veldig
skjematisk. Gjentagende og forutsigelig. Kanskje det også forklarer at det er så populært
blant de minste. Men, det Asbjørnsen og Moe har revidert bort, skal nå fram i dagen.
Fortsatt eventyrlig, men mye mer forståelig.
Det hele begynte egentlig en fredags kveld. Trollet som bodde under brua hadde blitt
invitert på fest. Det var ikke ofte han var sosial. Han satt mest for seg selv under brua
og spikket portretter av seg selv i helfigur som han solgte til forbipasserende. Å selge
trollfigurer var noe han likte, da kunne han være i trollerollen. Ute blant andre troll var
han mere utrygg. Å være seg selv og risikere å blottlegge seg, tok på mer enn hos troll
flest. Derfor hadde han drukket mer enn han tålte av trollebrygg. Egentlig likte han ikke
trollebrygg så veldig godt. Men, han hadde liksom ikke så mye annet å bidra med. De
andre trollene fortalte eventyr om merkelige mennesker, mens han drakk og humret med,
når de andre lo. Og nå satt han her på lørdags ettermiddag og hadde vondt. Mest vondt i
den ensomme sjela si, men også vondt i hodet.
Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonden deres var en slask
som aldri gjorde noe, så skulle ting ordne seg måtte de selv ta affære. På setra ventet en
horde med ensomme geiter. Så alt snakket deres om å gjøre seg feit, var nok noe
overdrevet. Aktiviteten de forventet mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store
Bukken Bruse hadde vært der mange ganger før og hadde fortalt de utroligste historier.
Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt alt skrytet til den eldste, rått. Derfor var det
den minste av dem som trippet først. Den Mellomste Bukken Bruse var med og gikk i
midten, men var egentlig ikke så opptatt av geiter. Han hadde ingen andre planer enn å
spise seg feit.
Mens alle tre gikk i egne tanker, kom de til en bro. De to eldste visste hva som ventet
dem, så de lot den minste gå først. Han var uansett ivrig i tjenesten, nå som de nærmet
seg setra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse,
reagerte han med å brøle. Han overdrev nok litt. Det var jo ikke akkurat tramping
denne bukken bedrev. Men, i den formen trollet nå var, ble alt han gjorde klossete og
lite gjennomtenkt. Svaret han fikk var greit nok, men nå som han likevel var våken fikk
han lyst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken fikk han til å si: «Nå kommer
jeg og tar deg!» Han hadde selvsagt ikke tenkt å ta noen som helst. Aller minst en bukk.
Sulten var han, men bukker smaker slett ikke godt. Vegetarianer var han også. Så han ba
heller bukken om å pelle seg av broa. Før det hadde bukken stotret fram noe som trollet
ikke helt fikk med seg. Den Minste Bukken Bruse løp så fort han kunne over og trollet
duppet av igjen. De andre to bukkene sto en stund og diskuterte før den mellomste meldte
seg frivillig til å være neste over. Den største bukken var merkelig nok redd for å gå over,
mens Den Mellomste Bukken Bruse syntes det var spennende med troll. Og da trollet på
nytt truet med å komme og ta han, var det rett før han sa «ja takk». Men, han tok seg i det.
Noe sånt ville nok ikke storebroren hans akseptere.
Trollet hadde nå begynt å bli lettere irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han
ikke var av de peneste trollene, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte ikke helt.
Han var vel heller et av de flotteste trollene som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit
som han var, forble han eneboer. Noen tiltrekkende trolledamer hadde heller ikke møtt
så langt. Gnien var han i tillegg. Ellers hadde han nok kjøpt seg en hule å bo i, men å bo
under broa var gratis. For han holdt det i massevis å ha tak over hodet. Og på det taket
var det nå et spetakkel uten like. Trippinga hadde blitt enda mer intens. «Nok en
illeluktende bukk» tenkte trollet. At det var nok en bukk ble bekreftet, men av en
stemme som hørtes mer tiltalende ut enn den forrige. Så for ikke å gjøre forskjell, truet
han med å komme og ta denne bukken også. Kanskje en anelse mer vennlig i stemmen
denne gangen. Og bukken gjentok det den minste hadde sagt. Den feige storebroren
skulle sannelig annonseres. Han kunne se at Den Store Bukken Bruse sto og grov
usikkert i grusen et godt stykke fra broa. Den Mellomste Bukken Bruse trippet
selvsikkert av broa mens han hvisket en liten avskjedshilsen til trollet, som denne
gangen ikke la seg til å sove.
De to første bukkene hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren deres
enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i veien med de alt for store klovene
sine. Evig ungkar var han. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter.
I tillegg var han en skrytepave som ikke hadde lært seg en av de tingene geiter liker aller
best, at noen lytter til mekringa deres. Alt skrytet hans til de to andre, var mer
gjenfortelling av det han hadde hørt andre bukker fortelle. Selv hadde han knapt nok
dristet seg til annet enn leke-stanging med et par geiter. Selv det var lenge siden. Og nå
skulle han altså over broa. Noe han hadde gruet seg til hele turen. Som liten bukk hadde
trollet skremt han sånn med brølinga si, at han nå skalv i beina bare ved tanken om å gå
over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som
kunne komme til å avvise han. Så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet alene.
Men, å vise seg som reddhare skremte han mer enn trollet. Han hadde tross alt et image å
ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.
Det dundret i taket til trollet så han trodde han skulle få det i hodet. Han visste jo hvem
som kom. Maken til spetakkel hadde han ikke opplevd tidligere. Rett nok var han ekstra
lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! Fastgrodd i gamle tankemønstre som
han var, måtte han nesten spørre hvem som trampet på broa. Det kunne jo være noen andre.
Man vet jo aldri. Alle vaner har sin forklaring. Og det var jo den største bukken som svarte.
Noe mer skjelven i stemmen enn vanlig. Den Store Bukken Bruse tok i så godt han kunne.
Og da trollet nok en gang, mest fordi den mellomste bukken hadde oppfordret han, truet
med å komme og ta han, ble svaret overraskende «Ja, bare kom!» Den Største Bukken
Bruse overrasket seg selv. Han hadde slett ikke tenkt på og sloss. Nok en gang hadde han
snakket før han tenkte. Så hva gjør man da. Jo,bukken la ut om hvor stor og sterk han var
og hva han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdrev så kraftig at trollet fort forsto at
dette ikke kunne stemme. Øyne så store som tinntallerkener var det bare enkelte troll som
hadde. Så trollet reiste seg i full lengde og tittet over brokanten. Best å sjekke.
Foran han sto en bukk og skalv, så klovene klapret som kastanjetter mot brosteinen.
Trollet måtte le litt. Men, da ble Den Store Bukken Bruse så sint at han nå skalv av sinne.
Og rett som det var, sprang han til og stanget trollet i nesen. Trollet ble så overrasket at
han tok et steg bak og skled på en glatt stein. Han falt så lang han var ut i elva og slo
hodet sitt så kraftig at alt gikk i svart. Oppe på broa sto en like overrasket bukk. Han
hadde nedlagt et helt troll med et eneste støt. Han hadde gjort noe han aldri hadde våget å
tenke på en gang. Og han hadde drept, trodde han, sin nemesis! Endelig kunne han gå
trygt over broa uten at noen ropte til han. Alle årene med usikkerhet og redsel for å dumme
seg ut, rant av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steg opp i han. Hjertet slo
liksom roligere og sikrere. Var det slik selvtillit føltes? Han gikk til og med litt annerledes.
Og de to brødrene hans så på han på en annen måte.
Brattere i nakken og nå først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse. Lillebror
diltet forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et
stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Det lange, gyllne håret til trollet
fløt i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker til å være troll. På
setra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom de så full av killinger at bonden fikk
sin fulle hyre med å ta imot rundt juletider. Glede og harmoni rådet i fjøset. Selv bonden
skjerpet seg og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert
melk til den store gullmedalje. På tross av at hanhadde latt buskapen gå for lut og kaldt
vann hele sommeren gikk gården nå så det suste. Men, han hadde mistet en bukk i løpet
av sommeren. Han hadde for så vidt egentlig tenkt å slakteden lite produktive bukken.
Så det gjorde ikke så mye. Dessuten var ikke kjøttet spiselig likevel.
Og under en bro halvveis mellom gården og setra, satt et troll og spikket figurer. Men, nå
var sortimentet blitt noe mer variert. Et portrett av et troll og en geit gikk igjen. Det var et
lykkelig troll som satt der. Et troll som ikke var ensom lenger…
Dnort
