Har man lite å gjøre kan det i mitt tilfelle bli sendt en del e-mailer. Her er en som omhandler en tysk barnesang som jeg synes er litt pussig. Litt respons fikk jeg også…


 

 Til alle foreldre
  Vi i Landsorganisasjonen For Fedre (LOFF) har i den siste tiden sett at
flere andre interesseorganisasjoner har kommet med forsøk på revidering av
gamle barnesanger. Da spørsmålet om revidering i sin tid ble tatt opp, var
det etter at LOFF hadde arbeidet for dette i flere år.
   Odelstingsproposisjon som omhandler dette (OT prp. nr. 78b om Lov om
revideringer og oppdateringer av musikalske verker, også kjent som
Musikkrevisjonsloven) nevner faktisk LOFF i de første forskriftene, datert
1972.
   Det er derfor med stor forundring og til tider bestyrtelse at vi kan
konstatere den pågående trenden med forsimpling av våre sangskatter. Det har aldri vært LOFF’s mening at folkefavoritter som "Byssan lull" og "Bæ bæ lille lam" skal omskrives bare fordi de er gamle og inneholder enkelte lite brukte ord. Heller tvert i mot. Vi må ta vare på særegenhetene i disse sangene. I en verden der alt forandrer seg stadig fortere, er disse sangene en trygghet og en trøst når verden rundt oss raser avgårde.
   Når dette er sagt må vi også få påpeke at det finnes sanger som trenger
revisjon. Et godt eksempel er den gamle tyske barnesangen "Kleine Pieter
Eiderkopf" som på norsk heter "Lille Petter edderkopp". Da denne ble
oversatt til norsk tidlig på 1920 tallet ble teksten også mye preget av
tidens ånd. Nasjonalsosialisme eller nazisme som det etter hvert ble kjent
som, preger desverre denne sangen i alt for stor grad. Vi har gått gjennom
sangen og analysen viser at den tilsynelatende uskyldige teksten er full av
nazistiske symboler, tanker og ideer.

Første strofe lyder slik:
Lille Petter edderkopp klatret på min hatt.

Forklaring:
– Petter var i sin tid ett av mange kallenavn jødene ble tildelt. At Petter
er liten er et klart tegn på at det er den jødiske minoriteten en her
refererer til.
– "Edderkopp" var det man i 30-årene kalte det man mente var hovedmennene
bak "den jødiske planen om overtakelse av Europa". "Edderkoppene" styrte det
meste av forretningslivet i Europa i følge nazistene.
– "Hatt" var noe ingen med rent arisk blod i årene skulle bruke. Folk med
"blandet blod" og jødesympatisører var derimot kjent for bruk av
bredbremmede hatter. Nazistene brukte sjelden hodeplagg. Beret og andre
uniformslignende bekledninger kunne dog brukes. Da Gestapo sener begynte å
bruke bredbremmede hatter (og lang frakk) var dette kun for å gli ubemerket
inn i jødiske miljøer. Den hatten det her snakkes om er altså en Gestapo
hatt.

Andre strofe lyder:
Så begynte det å regne og Petter ned han datt.

Forklaring:
– Regnet symboliserer her det rene ariske blod og de tanker og ideer som er riktige og "gode" i så måte.
– At regnet kommer og får Petter til å falle er uten tvil et metafor for nazismens fortreffelighet og at jødenes maktposisjoner kan bekjempes.
– Regn er for de aller fleste barn ubehaglig og forklarer følgelig også bruken av "ubehagelige" metoder for bekjempelsen av jødene. "No pain, no gain" heter det på engelsk. "Nazi scheisse" (tolket på norsk betyr det noe
sånt som godtondt) er et uttrykk som den dag i dag brukes i Tyskland.

Tredje strofe lyder:
Så kom sola og skinte på min hatt.

Forklaring:
– Her holder det vel å nevne at jødenes David-stjerne selvfølgelig også er
en sol. Sola som skinner er følgelig jødenes motstand og uvillighet til å
underordne seg "den herskende rase".

Siste strofe lyder:
Da ble det liv i Petter kropp som klatret på min hatt.

Forklaring:
– Solas tilstedeværelse og viktigere, fraværet av regn, fører til at Petter
(jødene) livner til og begynner å ta over kontrollen igjen. En sier med
dette at motstanden og bekjempelsen av jødedommen må være konstant. All
nøling vil føre til oppblomstring av jødiske "ideer" og jødenes overtagelse
og kontroll over den dominerende "rasen".

Konklusjon:
   En hver barnesang kan være preget av "tidens ånd". I tilfelle "Lille Petter
edderkopp" er hele sangen så spekket av nazistisk tankegods at den må sies å
være et av de mest vellykkede forsøk på hjernevasking av småbarn som noen
gang er utført. Norsk og europeisk ungdom ble altså fra tidlig på 1920
tallet forhåndsprogrammert til å hate jøder og elske nasjonal sosialismen og
Gestapo.
   Resultatet av den nazi-propagandaen som jo grep inn i alle deler av
samfunnslivet på 1920 og 30-tallet, fikk en se under andre verdenskrig. På
mange måter kan man si at en "uskyldig" barnesang kan tilskrives en stor del
av skylden for jødeutryddelsen i Europa.

   LOFF anbefaler derfor at denne sangen, om den i det hele skal brukes,
skrives kraftig om. I og med sangens historie bør en i tillegg gjøre
forandringer i melodien. Selv denne vil kunne bringe tankene tilbake til
nazismens dager. Et godt eksempel er Tysklands nåværende nasjonalsang som
ikke lenger inneholder det opprinnelige førsteverset. Men "alle" tenker
fortsatt "Deutschland, Deutschland über alles" når de hører melodien.

Vårt forslag til ny tekst er som følger:

Lille Mari hønemor likte alle folk.
Hun kunne alle språk og trengte ingen tolk.
Så ble hun med barn, så tykk og trinn.
Barnet det ble velskapt, men var født fargeblind.

Vennlig hilsen LOFF

 

Kjære LOFF
Vi i BH (Bestyrtede husmødre) tar det selvfølgelig meget ille opp at vi i
årevis har nynnet med på nedbrytende propaganda og vil sporenstreks
implementere den nye og moralsk høyverdige versjonen i våre aftenstunder og
kosetimer med de små. Synd at uttrykket nazischeisse må utgå, det klinger jo
så godt på tungen…

For BH – Nile

 

Kjære Nile
Det er med lettet hjerte vi kan konstatere at vi så langt har 100% støtte
fra befolkningen på dette. Vi håper dette fortsetter. Særlig sett i lys av
dagens nyheter om at en av prinsene i England nylig ble avfotografert i full
naziuniform. Hans avdøde mor, Diana skulle visstnok ofte ha sunget "Itsy
bitsy spider" (den engelske varianten av sangen) for sine sønner…

Vennlig hilsen LOFF

 

Kjære LOFF
Med stor interesse har vi lest om dine problemer. Herved vil vi som
bekymrede, fremtidige, tanter på det mest inntrengende be om ikke å forkaste
alle tyske sanger. Tyskland har siden andre verdenskrig betydd mye for
utviklingen av Europa. Var det ikke i Tyskland en mur som falt? Hva vi
særlig vil vektlegge, som utdannet geograf og politikolog, glem ikke hva
Tyskland har betydd for oppdagelsen av fjerne verdensdeler med korrekte
nedtegnelser i form av geografiske, naturvitenskapelige verker. Vi vil
herved oppfordre til likevel å synge tyske sanger som samtidig er politisk
korrekt, ikke moraliserende, og som bare har som formål å lære barna om
naturen.

Vedlagt følger et eksemplar av et slikt musikkstykke.

(Vedlegg Schnappi – Das kleine Krokodil)

Hilsen

T. og K.

Å stå opp om morgenen kan for noen fortone seg som en nesten uoverstigelig oppgave. Ja, enkelte kjører faktisk til jobben i halvsøvne. Avisa VG hadde i dag en sak om norske bilister som sovner i bilen. Også på vei til jobb. (link)
Selv går jeg til jobb, for sikkerhetsskyld…

Egentlig har jeg aldri hatt problemer med søvnen. Mamma har fortalt at jeg som liten var så flink til å sove og var så stille når jeg ble lagt i seng, at hun stadig måtte opp på loftet å sjekke om jeg var i live. Jeg var jo en vakker liten baby, så det skjønner jeg godt. Selv må jeg innom Julianne og sjekke innimellom etter leggetid. De er jo så søt når de sover… 

Men, så var det å stå opp da.
For egen del må jeg bare si at jeg aldri helt har kunnet synes synd på de som har problemer med å våkne. Kan jo hende det har noe å gjøre med at jeg spretter opp så snart klokka ringer. Uansett hvor deilig drømmen er og hvor koselig og varm dyna føles. Med en kone som er mer dovendyr enn meg, er det også jeg som våkner først når Julianne-alarmen går. Men, man tilpasser jo seg hverandre etter hvert, så jeg har jo også begynt å bruke snooze-knappen på vekkerklokka en sjelden gang. I hvert fall i helgene.

Så vár som jeg er for lyder på morgenen, skal det lite til før jeg rykkes ut av søvnen. Og når klokka ringer så kan reaksjonen være som om noen hadde koblet meg til strøm og pumpet meg full av adrenalin. Det er nummeret før hjerteattakk hver morgen, så vi har måttet skaffe oss en vekkerklokke som ikke ringer for bråkete…

Noe A-menneske kan man likevel ikke sies å være. Får jeg lov og ikke blir vekt, kan jeg sove til langt på dag. Det er det ikke alle som får til. Selv om de trenger mer søvn, får de ikke sove mer når klokka  er for eksempel 06.00. Da er det opp å koke kaffe og rulle røyk eller hva det nå er de har lagt seg til vane på morran. B-mennesker har det helt motsatt av A-menneskene. De klarer ikke våkne helt før de er helt uthvilt, uansett hvor viktig det er at de står opp. B-mennesker bør ikke kjøre bil tidlig på dagen!

Kanskje finnes det også C-mennesker. Det er i så fall sånne som meg som våkner når de skal og sover når de kan. Eller har det bare med vaner og uvaner å gjøre? Om man må opp på et visst klokkeslett, kan det jo være fordi man for eksempel, har blitt vant med å drikke kaffe da. Eller en kommer seg ikke opp på når man skal, fordi man har blitt vant med å få sove fem minutter ekstra etter at klokka har ringt. Hvis det er slik at vi alle har en indre klokke, er det jo mulig at vi alle har en alarmfunksjon på denne. Og den må det jo gå an å slå av og på…

Morgenstund bør egentlig være gull hver dag. Det gjelder bare å skaffe seg nok søvn først. Morgenstunder med en pludrende Julianne i sengen mellom en mamma og pappa som kan ligge å døse så lenge de vil, er i hvert fall noe av det fineste som fins. Og Julianne er jo et lite gull…

Schnappi das kleine Krokodil gikk til topps på de tyske hitlistene våren 2005. Den var også en liten hit i Norge. Søt sang, men vanskelig å forstå for de som ikke kan tysk, så jeg lagde likegodt en Norsk oversettelse.
Først orginalen:
 
Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil
Komm aus Ägypten, das liegt direkt am Nil
Zuerst lag ich in einem Ei
dann schni-,schna-,schnappte ich mich frei

Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp

Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil
Hab scharfe Zähne, und davon ganz schön viel
Ich schnapp mir was ich schnappen kann
Ja ich schnapp zu, weil ich das so gut kann

Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp

Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil
Ich schnappe gern, das ist mein Lieblingsspiel
Ich schleich mich an die Mama ran
Und zeig ihr wie ich schnappen kann

Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp
Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp

Ich bin Schnappi, das kleine Krokodil
Und vom Schnappen, da krieg ich nicht zu viel
Ich beiß dem Papi kurz ins Bein
Und dann, dann schlaf ich einfach ein

Schni Schna Schnappi
Schnappi Schnappi Schnapp (schnapp!)
Schni Schna Schnappi (ja!)
Schnappi Schnappi Schnapp (schnapp!)
Schni Schna Schnappi (mhmm!)
Schnappi Schnappi Schnapp (Oooh ja!)
Schni Schna Schnappi
Schnappi (hmm) Schnappi Schnapp
 
 

Her er den norske oversettelsen  –  © Dnort

 

Oversettelsen er gjort etter hukommelsen (ikke den beste) og tolkningen blir
derfor ganske så fri…

Snappe – Den lille krokodille

Jeg er Snappe den lille krokodille.
Inni mitt egg der lå jeg ganske stille.
Men, der fikk jeg ikke bli.
Så derfor snappet jeg meg fri.

Ref.
Snipp snapp snappe
snippe snappe snutt.
Snipp snapp snappe.
Jeg snapper uavbrutt.

Jeg er Snappe og jeg har skarpe tenner.
Jeg snapper ofte og snapper så man kjenner.
Mine venner de er ganske få
for jeg snapper litt på dem og.

Ref.

Jeg er Snappe og er så glad i mor.
Hun er så snill og sånn passe stor.
Hun lar meg leve ganske fritt
så henne snapper jeg kun litt.

Ref.

Jeg er Snappe og har også en far.
Han er grei, men han er veldig rar.
Han leker at han er en stein
så jeg snapper ofte på hans bein.

Snipp snapp snappe
snippe snappe snutt.
Snipp snapp snappe.
Nå er sangen slutt.

Her er en side som har littmere om sangen:
http://cruellasthoughts.blogspirit.com/music/

PS. Synes du denne låten er dum og at det bare er tyskere som
kan finne på å sende så idiotiske sanger til topps på listene sine?
Da skal du vite at i England gikk nylig The Crazy Frog Song til topps…

Det var en gang en gutt som bodde langt ute på landet i et land langt mot nord. I dette vinterlandet der folk hutret rundt og småfrøs selv på varme sommerdager, hadde det lenge føltes kaldt selv om det ikke egentlig var det. I hvert fall følte denne bondegutten, som vi jo kan kalle Trond, det sånn. Det er ofte slik med folk som føler seg ensom og ensom det var Trond…

Trond hadde en familie som var glad i han og noen venner også, men han hadde egentlig alltid følt at hjertet hans måtte være litt kaldere enn andres. Ensomme gutter trenger masse kjærlighet for at hjertet deres ikke skal fryse. Dette skjønte Trond og han visste også at det eneste som hjalp var å vinne hjertet til en prinsesse som også følte seg ensom.
 
I mange år dro Trond rundt i vinterlandet og lette etter en slik prinsesse. Etter hvert hadde han begynt å tro at han aldri ville finne den prinsessen han lette etter. Han traff mange ulike prinsesser, men ingen av dem ville ha en bondegutt med et kaldt hjerte. Selv om ingen av dem noen gang sa noe om det, skjønte Trond at hans følelse av ensomhet skremte bort alle prinsessene.
Han var også litt kunstnerisk av seg og skrev derfor mange sørgelige sanger om ensomhet. Disse satt han og spilte og sang helt for seg selv. Trond syntes nok litt synd på seg selv. Men, mest synd syntes han det var at det kanskje fantes en prinsesse der ute som trengte akkurat han og som også følte seg ensom fordi han ikke hadde klart å finne henne ennå.
Trond hadde nesten gitt helt opp å lete da noe helt fantastisk skjedde en helt vanlig fredag.
 
Bondegutten Trond satt som vanlig alene og kjedet seg litt. Det var helg og han hadde fri, men ikke noe å gjøre. Plutselig ringte en venn som hadde tenkt seg til Den Store Byen sammen med en av de andre vennene til Trond. De lurte på om han ville være med. Det ville Trond og slik var det at de tre endte opp på en av de plassene i Den Store Byen der mange mennesker møtes for å danse og ha det morsomt. Trond hadde vært der mange ganger før og selv om det var mange prinsesser der også denne kvelden, hadde han ikke noe håp om å finne den han lette etter der.
Etter at de hadde vært der en god stund begynte Trond å føle seg ekstra ensom. For sånn kan det også være, at man føler seg enda mer ensom blant mange folk.
Plutselig følte Trond at det var noen som så på han. Han så seg rundt og litt bortenfor ham satt en vakker prinsesse litt for seg selv. Hun var ikke helt alene. To andre prinsesser satt sammen med henne. Men, det var noe med henne som gjorde at det virket sånn. Trond tok mot til seg, reiste seg opp og gikk bort og satte seg på andre siden av bordet prinsessen satt ved. Det var liksom greit å ha ett bord mellom seg, noe å støtte seg på, i tilfelle prinsessen viste seg å være nok en helt vanlig prinsesse.
Bondegutten Trond kunne nå for første gang se prinsessen dypt inn i øynene og det var noe der inne som virket forlokkende. Kunne det virkelig være denne prinsessen han hadde lette så lenge etter? Følte hun seg like ensom som han? De pratet lenge sammen og danset også litt. Prinsessen som vi jo kan kalle for Elin, kom egentlig fra en by helt på den andre siden av det store vinterlandet.
Trond kunne ikke helt fatte at en slik vakker prinsesse ville ha noe med han å gjøre i det hele tatt. Og plutselig følte at noe var i ferd med å skje med det kalde hjertet hans. Det gikk litt fortere og Trond følte seg så svimmel at han måtte sette seg ned litt. Han endte opp på kne foran prinsessen. Da han så opp på henne visste han ikke helt hva han skulle si. Han ba henne skrive opp telefonnummeret sitt på en lapp, slik at han kunne ringe prinsesse Elin senere og si det han ikke kom på nå. Til hans store forbauselse gjorde hun det og mens Trond undersøkte hva hun hadde skrevet, forsvant prinsessen sammen med sitt følge, like fort som hun hadde dukket opp.
 
I flere dager etterpå gikk bondegutten Trond og lurte på hva han skulle si til prinsesse Elin hvis han ringte henne. Da han etter hvert hadde bestemt seg for å be henne med på kino, ringte han nummeret som sto på lappen. Den som svarte het ikke Elin og kjente heller ingen som het Elin. Trond prøvde å slå nummeret en gang til. Det kunne jo hende at han hadde forvekslet noen tall. Men, han kom fram til samme person som sist. Trond begynte å tenke at prinsesse Elin hadde gitt han feil nummer med vilje for å bli kvitt han. Det ville i så fall være forståelig. Han hadde jo vært ganske så bråkjekk den kvelden. Men, han fikk ikke dette helt til å stemme så han bestemte seg for å lete etter det rette nummeret. Han visste nemlig hva prinsesse Elin hadde til etternavn. Nå har vanligvis ikke de kongelige noe etternavn, men de fleste prinsessene har faktisk det.
Nå var det slik at det fantes flere i Den Store Byen som hadde akkurat samme navn som prinsesse Elin. Men, Trond var fullt bestemt på å finne henne, så han ringte alle sammen i tur og orden. Han fant henne til slutt. Så snart han hørte stemmen hennes begynte hjertet å slå litt fortere igjen. Stemmen hans ble rar og halsen tørr. Han fikk likevel avtalt at de to skulle gå på kino sammen senere. Han merket at hjertet fortsatte å slå litt fortere så snart han tenkte på henne, mens han ventet på den dagen de skulle gå på kino sammen.
 
Dagen han ventet på kom og han dro til Den Store Byen igjen. Denne gangen helt alene. Det skulle det bare være de to som var sammen. Dette var mye skumlere enn å være alene, sammen med mange kjente. Det var derfor bondegutten Trond hadde avtalt at de skulle gå på kino. På kino må man ikke sitte og se på og prate med hverandre hele tiden.
Trond skulle møte prinsesse Elin et bestemt sted i Den Store Byen. Da han kom dit var ikke Elin der, men hun kom snart gående mot ham. ”Hei”, sa hun mens hun blunket skjelmsk, ”der er du jo!” Trond kunne nå for andre gang se prinsessen dypt inn i øynene og det var noe der inne som virket lovende.
 
Kinobesøket gikk greit. Filmen var bra og Trond hadde nesten hold litt rundt Elin. Etterpå fant de ut at de måtte gå og spise noe.  Dette skulle vise seg å bli en større utfordring for Trond. Det var et slit å holde samtalen i gang. Og å spise pizza foran noen en vil imponere er nesten umulig. Det hele ble mest bare pinlig syntes Trond, men da de var ferdig ble han invitert hjem til prinsesse Elin på kaffe. ”Ha, ha, kaffe…” tenkte bondegutten og forestilte seg noe helt annet. Unge gutter gjør gjerne det. Da de senere hadde drukket litt kaffe og pratet litt mer, skjønte Trond at det nok ble med den kaffen. En skuffet gutt kjørte den lange veien hjem den kvelden og spilte trist musikk for seg selv da han kom hjem. Av en eller grunn var det å bare få servert kaffe for han, det samme som å bli bedt om å dra hjem og ikke ringe igjen. 
 
Og det var det bondegutten Trond gjorde.
Men, så flere dager etter fikk han via en venninne av en venninne av en prinsessekollega av prinsesse Elin, vite at hun hadde snakket om han og at hun lurte på hvorfor han ikke ringte igjen. Hjertet hans som hadde rukket å bli like kaldt som før, livnet til igjen. Var det ennå håp?!
Dagen etter dro han til Den Store Byen på fotballkamp og stakk en snartur innom prinsesse Elin på vei hjem. Denne gangen spilte de kort sammen. Han fikk kaffe denne gangen også, men da Trond for tredje gang så prinsesse Elin dypt inn i øynene ble han mer sikker enn han noen gang hadde vært. Dette måtte være hun han hadde lett etter så lenge!  Det var noe med måten hun lo og blunket med øynene når hun tapte i kort som gjorde at han ble så sikker. Sånt kjenner man også i hjertet sitt og det stadig varmere hjertet til prins Trond sa ja, ja, JA!
Det endte med at de avtalte å møtes på den samme plassen de hadde møttes første gang, noen dager etter. 
 
Han dro derfor for fjerde gang til Den Store Byen. Det er jo som kjent på det fjerde det skal skje. Og bondegutten Trond og prinsesse Elin ble sammen denne vakre forsommerkvelden. Hjertet til Trond smeltet endelig og de giftet seg to år etter. Syv år etter at de giftet seg fødte prinsesse Elin en helt ny liten prinsesse. Prinsesse Julianne var så vakker og smilte så pent at Trond ofte tenkte at hun nok kom til å gjøre mange unge prinser ulykkelig en dag. Eller, kanskje ville hun bli like ensom og ulykkelig som han hadde vært en gang?

Men, når han så henne dypt inn i øynene så han bare solskinn og glede. Og la han øret inn til kroppen hennes kunne han høre det lille hjertet hennes slå et taktfast ja, ja, JA…
 
Snipp snapp snute, så var eventyret i gang igjen!

Som nybakt pappa er det jo ikke så rart om jeg blir litt lyrisk med ei så søt, lita snelle i huset. Morgenen er spesiell, så da ble detet dikt om morgenstemning…

Morgenstemning

Ett lite klynk, så enda noen til.
Det er tydeligvis noe hun vil.
Ett lite skrik og pappa står opp.
Nå hyles det helt uten stopp.

Lille nurket opp i pappas armer.
På tide å fylle tomme tarmer?
Når fikk hun egentlig mat sist?
Ikke så sulten, bare litt trist?

Vi går inn til mamma som sover.
Ett lite snøft, alarmen er over.
Nurket i midten og pappa er vakt.
Snart snorker alle tre sammen i takt.

Av og til prøver jeg meg på lyrikk.

Og en sjelden gang blir det så bra at jeg har lyst til å vise det fram…

Et lite dikt jeg skrev på dialekt til mammas bursdag for noen år siden.

 

Det sies at vi en gang klatra i trær
og at eplet ikke dett langt fra stamma.
Men, kæm e det da som ailltid står dær?
Jo, vi blei aille tatt i mot av ho mamma.
 
Gå ut og lek og ikke gjør nokka galt
og kom ikke hjem med sår og skramma.
Det va ikke ailltid vi gjor som befalt.
Trøsta og tilgitt blei man dog av ho mamma.
 
Seinar va det låvv og æksjen som gjaldt
og vi breinte oss jo ganske ofte på flamma.
Grudde oss nok tel å bli voksen og aillt.
Men, bekymra sæ mæst, det gjor ho mamma.
 
En hver e jo sin egen lykkes smed.
Men, uløkka spør sjelden før dein ramma.
Heildigvis lar ho dæ ailldri vær i fred.
For akkurat det e jo jobben tel ho mamma.
 
Ka sku æ gjort om du ikke faintes.
Med eiller uten e slett ikke det samma.
Kæm skjentes på mæ når æ baintes.
Det va no bæst vesst det va ho mamma.

(Til glede for nye lesere)
     
    Det er ikke godt å si når det skjedde og hvorfor, men en gang etter at 70-tallet var over, var det noen som fant ut at barn måtte sikres. Barnesikring og tiltak for å sikre barn mot all verdens skader og brå død, ble plutselig pålagt alle. Før det var det vel opp til den enkelte forelder å ta vare på barna sine. Og i de fleste tilfellene var vel fraværet av barnesikring nærmest total. Hvordan jeg overlevde en så dødsfarlig barndom har jeg mange gang lurt på. Og jeg var av den forsiktige sorten…

     Fra man var født levde man med en konstant trussel om tidlig død eller i hvert fall stor fare for å pådra seg et alvorlig handicap. Vokste man opp på landet var farene ekstra mange og ekstra store. Her er noen eksempler:

–   Det første mange tenker på når man nevner ordet barnesikring, er vel ulike tiltak i bilen. Spesialtilpassede barneseler, puter å sitte på og for de minste, egne barneseter med støtte for nakke, med mye mer.

     Dette var det dårlig med i pappas gamle Toyota Hi-Ace! Jeg og min bror satt og klamret oss til hverandre på en slags benk med trekk av skai. Sikkerhetsseler fantes ikke på benken. Og benken var løselig festet til gulvet med to stropper. I tillegg var vi avdelt fra de voksne med en vegg med et lite luftehull i. For å komme i kontakt med de der fremme måtte vi reise oss opp fra benken (i fart) og stå på tå for å nå opp til hullet i veggen. Fordelen var jo at vi to kunne bråke en masse uten at de der framme truet med at vi måtte ”gå resten av veien”. Bilen var selvfølgelig godkjent av norske myndigheter. Pappa var en lovlydig mann.

     Dette kunne ha hendt: I en av pappas halsbrekkende forbikjøringer på den endeløse landeveien til Karesuando, kunne plutselig en reinflokk hoppet ut i veien og blitt påkjørt. Airbager fantes jo ikke og bilen vår var ikke akkurat laget av stål.

     Broder’n som sikkert hadde stått og mast om is hadde nok dødd momentant. Jeg som satt på plassen min hadde blitt kylt framover i voldsom fart og muligens knekt nakken eller bristet hodeskallen.

     Sjansen for å våkne på et sykehus som familieløs krøpling med et kjempekrav på en masse ”ærstatning” fra en illsint reineier, var altså overhengende. Hele barndommen! Jeg vokste tross alt opp på Reinøya…
–  Å pålegge landets innbyggere strengere sikkerhetskrav er jo en grei sak når det gjelder bilkjøring. Vanskeligere har det nok vært å tre regler ned over ørene på folk når det gjelder sykling. Der er det gjerne en hjelm som helst skal trees ned over ørene.

     Da jeg lærte meg å sykle var allerede støttehjul introdusert. Et stort framskritt fra tiden da eneste redning for ustødige nybegynnere var å sikte seg inn mot støa og relativ myk landing i Nordishavet. Likevel ble det etter hvert tid for å ta disse av. For min del gikk jeg rett på uten støttehjul. Mine sparsomme foreldre syntes støttehjul var unødig sløsing for pysete unger.

     Uten hjelm, sykkelhansker og annen sikring, kunne det gått slik: En panikkslagen 5-åring som har hentet fart lengst oppe i Butikkbakken, med ustø kurs mot en møtende traktor, svinger ned mot havet og unngår så vidt å kjøre på en telefonstolpe eller en sau som ligger og tygger drøv. I stedet treffer forhjulet en av de mange store steinene nede i fjæra. På fjæra sjø var det mer stor stein langt utover. Å slippe fra noe sånt med hjernerystelse og begge armene i gips ville blitt betraktet som hell i uhell!

     Jeg slapp heldigvis unna med noen skrubbsår på hendene og såra stolthet, men etter litt øvelse kunne også jeg sykle, uten å holde i styret til og med!
–   Da jeg var liten likte jeg å klatre. Faktisk er mitt første barndomsminne en klatreepisode fra sykehuset. Det som må ha vært en anestesilege og en sykepleier kom med en svær, skummel sak i hendene. Antakelig et apparat som skulle brukes til å bedøve meg. Jeg ante nok faren, for det var en 2-åring som var på god vei ut av den høye sprinkelsengen, de så vidt fikk tak i.

     Senere klatra vi i og på alt som fantes. Alle ungene i bygda lekte som regel sammen. Fra meg som minstemann og til de i ungdomsskolen. Som en flokk apekatter for vi over alt og klatret der det var noe å klatre i. At mennesket stammer fra apene var nok ikke vanskelig å skjønne for de som så oss.

     Og var det noen klatrestativer med støtsikker EU-sand under som de voksne passet på at vi holdt oss til? Å, nei du! Vi klatret selvfølgelig i trær, men det var bare barnemat i forhold til de virkelige farene vi utsatte oss selv for. Jo brattere og skumlere fjell, steinbrudd, overhengende snøskavler og lignende vi kunne finne, jo bedre. Bare en gang kan jeg huske at jeg falt ned fra stor høyde. Fra et stillas som var ca. 3 meter høyt datt jeg ned og landet på ryggen. Verden sto litt stille før jeg traff bakken og jeg husker at jeg tenkte: ”Nå dør jeg…”

     Da jeg lå på bakken kjente jeg faktisk ingenting. Det gjorde ikke vondt noen steder og jeg kunne lett reise meg opp og klatre videre. Der og da bestemte jeg meg for å tro litt mer på Gud og Jesus og sånt, og be Fadervår hver kveld. Når folk begynner å prate om englevakt er jeg heller ikke den første som fnyser og hever på øyenbrynene.

     Og det var heller ingen vits å gå hjem og klage til foreldrene over at man nesten hadde dødd. Man risikerte bare å få skjenn fordi man hadde vært så uforsiktig. Alle sår og blåmerker ble derfor forklart med at man hadde løpt litt fort, falt og slått seg.
–   Innendørs i hjemmet man vokste opp i var det heller ikke mye som var sikret. I dag ville det vært en grind foran trapper, barnelås på skap, sidekanter på komfyren og alt som er potensielt farlig for barn er gjømt bort og forseglet i egne skap. (Bortsett fra kabel-TV, spillemaskiner og annen underholdning som visstnok er så viktig at barna bare må få tilgang til dette, uansett hvor fantasiløse, virkelighetsfjærne og amoralske de måtte nede opp…)

     Hjemme hos oss hadde vi en stupbratt loftstrapp med et overheng det var utrolig artig å henge og dingle i så snart man ble lang nok til å nå opp. En av favorittlekene til meg og min 3 år yngre lillebror, var leken ”du tør ikke å…” Ja, hele poenget med ”leken” var å gjøre noe ekstra dristig. De sjeldne gangene det var sirkus på TV satt vi klistret og så etter noe vi kunne utføre hjemme. Balansering av lillebror på føttene så jo mulig ut helt til jeg fikk lillebroren i retur med føttene først rett i ”lillekaren”.

     Neste som måtte prøves ut var trapesen i huset. Overhenget i trappa skulle det turneres i. Selvfølgelig måtte broder’n i ”manesjen” først. Jeg løftet han opp, så at han hadde tak og slapp så. Der hang han vel i 2 sekunder før de svette små fingrene hans glapp taket da han begynte å svinge seg. Med hodet først i den harde tretrappa og påfølgende vill ferd ned resten av trappa, var det et under at han overlevde. At han var i live var ikke så vanskelig å skjønne. Han skrek som en stukket gris i nesten en time. Jeg rakk akkurat å roe ham ned før foreldrene våre kom hjem fra jobb. En velbegrunnet trussel om at vi kunne ende på barnehjem om dette kom ut, sikret arbeidsro for sirkusdirektøren.

     Et år hadde vi en kalv til lekekamerat. Syver som han ble døpt pga. et syvtall i panna, gikk rundt utenfor huset bundet fast i en telefonstolpe. Dette gjorde det mulig å for eksempel arrangere rodeo. Vi visste selvfølgelig ikke hva rodeo var og om oksekalver var mulig å ri på måtte bare prøves ut.

     Nok en gang ble broder’n meldt på som første frivillige. Ute på marka var det ingen tretrapp å slå seg på, så han var ikke så vanskelig å overtale. Jeg dirigerte en kjøkkenstol bak kalven og broder’n tok sats og hoppet på. Han traff vel bakken med et dump etter ett sekund denne gangen. Ingen hyl å høre, så jeg gjorde meg klar med stolen da kalven hadde roet seg og sto stille. Det jeg ikke tenkte på var at kalven nå sto rett foran telefonstolpen.

     Man kan vel si det sånn at kalven hjalp broder’n med å ta igjen for hjernerystelsen hans. Men, jeg hadde visstnok holdt meg oppå i hele tre sekunder!
     Som nybakt forelder er man selvfølgelig klar over alle farer som lurer for ens små solstråler og lista over ting som sikres og forsvarliggjøres blir stadig lengre. Men, av og til lurer på hvor bra all denne sikkerheten er. Og som salige svigerfar, som underholdt seg og sine kamerater med stjålet ammunisjon fra tyskerne, brukte å si: ”Det blei no folk av oss åsså!”

Dnort

Hjertlig velkommen til min blogg!

Noe skal man ha å gjøre når man sitter hjemme og passer barn. De sover jo en del (heldigvis).

Vår lille 3 måneders tulle heter Julianne og er stort sett grei å ha med å gjøre. Mye greiere enn faren som ofte kan være vanskelig å leke med. Men, vi to leker godt i lag (så lenge jeg får bestemme litt). Kona er ute noen dager i arbeidslivet og jeg triller, bærer, bysser, traller og mater etter beste evne. Ja, og så er det jo en og annen skitbleie som må skiftes.

Når jeg får tid (og det var mere tid før) driver jeg på med musikk. Spiller ikke så mye gitar lengre, men hører desto mere musikk. Mange påstår at de er altetende. Det skal ikke jeg gjøre, selv om jeg kanskje kunne ha krav på å si det. For det er mye rart i den etter hvert enorme platesamlinga mi. (Ja, den er mest min, selv om vi har felleseie…) Alt fra det stilleste og mykeste fra Maria McKee og Tori Amos til det sinteste og hardeste fra Rammstein, Ministry og Turbonegro.

Ja, og så er jeg stor fan av The Beatles og The Soundtrack of Our Lives (TSoOL). Førstnevnte grupe er nok årsaken til den brede musikksmaken. De gjorde det meste i sin tid. Sistnevnte er det rockebandet i dag som virkelig har noe å by på, i hver note de lirer ut av seg. Har vært med i fan-klubben der en tid og deltar en del på chatte-forumet deres. www.tsool.net

Ellers har jeg jo tanker om mangt og meget. Liker å skrive ting. Revytekster har jeg prøvd meg på med vekslende hell. Her på disse sidene vil jeg legge ut noen av mine skriblerier etter hvert. Det blir ikke nødvendivis så mye om hva jeg har spist til middag i dag og om Julianne har gjort eller sagt noe artig. Hverdag er det nok av, men vi får vel se. Neste innlegg komer til å handle om kallenavn av en eller annen grunn…