En side om livet.
Når man har så kort vei til skog og mark, må man nesten benytte seg av den av og til. Tok med kamera (og fruen) denne gangen.
Felles tema for de fleste bildene er vel “vann”. Vi fikk med oss en frisk regnskur på veien.
Postmestervannet
Like før regnet
Regndråpedans
Steinhard
Solspeil
Regnbuer
Turkamerat
Dnort
Skrevet i 2005. Like aktuelt…
Det er sommer og da har en bare med å “hute sæ ut å få litt sol på kvisen”. Det var i hvert fall det pappa brukte å si om jeg satt inne og leste eller så TV på en fin sommerdag. Som regel var det ikke noe stort problem å finne på noe. Når vi ikke sto i med slåttonn eller var ute på havet og fisket (jada, jeg HAR vokst opp på landet?), var det bare fantasien som satte grenser for hva vi kunne finne på å gjøre.
Det var ikke alltid at man orket å gå ned til bygda for å finne noen å leke med. Derfor var det ofte broder?n som måtte være lekekamerat. (Se tidligere sak om barnesikring.) Å finne på noe å gjøre kunne bli litt slitsomt om man ikke hadde hatt leker og spill. To spill var ekstra populær på sommeren. Crocket og Badminton. Crocket kunne vi spille på en flatere del av jordet vårt. Mellom huset og fjøsen ble gresset klipt kort på en bane som målte ca. 12 x 6 meter. Men, den virkelige banen var egentlig uendelig stor. Saken med crocket var den at du kunne “klinke” dine motstandere. Om kula mi kom borti broder’n sin kule kunne jeg legge kula inntil hans og delje til min kule med crocket-kølla. Dette samtidig som jeg trådde på den. På denne måten kunne man slå motstanderen ut av banen og ut i “roughen”. Roughen hos oss var gigantisk! Var jeg heldig med slaget kunne kula til broder’n ende opp på veien som gikk ned fra huset og i nedoverbakke i ca. 200 meter…
Mer enn en gang måtte broder’n nesten ned i bygda for å begynne å slå seg tilbake til banen. Det var selvfølgelig ikke lov å stoppe kula på noe vis. Og utspekulert som jeg var (og er) gjorde jeg meg dårlig med vilje og bommet på målpinnen helt til broder’n nesten hadde tatt meg igjen. Etter hvert fikk man jo god sving på klinkinga og slutta å kveste seg selv. Treklomper (klogger av tre som vel søringer kaller det) på beina var en stor fordel. Faren for skade på hus og kjøretøy ble da overhengende. Kula som var laget av en hard tresort, traff en gang bilen til pappa. Heldigvis oppdaget han ikke bulken før flere dager senere. I mellomtiden hadde en nabo lånt bilen og det var naboen som fikk skylda. Heldigvis en nabo som pappa allerede likte ganske så lite.
Her kan både fotball og crocket spilles
Badminton var jo litt mindre farlig for omgivelsene våre. Det hendte jo en gang i mellom at “flua” endte opp på hustaket. Og da måtte den hentes uten at man brente seg på eller ødela bølgeblekket på taket. Bortsett fra det var det bare å finne en plass uten for mye vind. Bak huset vårt nedenfor mammas tørkesnor, lagde vi en bane på ca. 3 x 6 meter. Nettet imellom var et gammelt og morkent (“råttent” da søringtullinger!) fiskegarn. Det kunne bli noen heftige diskusjoner om flua hadde gått over nettet eller gjennom ett av de mange hullene i det. Men, vi ble stort sett enige. Som eldst og lengst hadde jeg jo store fordeler når det gjaldt smashing, men broder’n lærte fort å plassere flua slik at smashing var vanskelig.
Som voksen har jeg etter at vi flyttet til Kirkenes, begynt å spille badminton aktivt. Etter to år som mosjonist har jeg etter hvert blitt ganske flink og forstår nå de litt mer vanskelige reglene og momentene i spillet. Det jeg ennå ikke forstår er det at de driver å kalle flua for “ball”. Er det noe her i verden som ikke ligner på en ball i det hele tatt, er det vel den lille fjærprydede saken som får taktfast juling på badmintonbanen!
Mangelen på crocket-utstyr førte til at vi måtte leke sisten
For et par år siden kjøpte vi et crockett-sett på en billigbutikk. Det ble av en eller annen grunn liggende i boden. Det ble altså lagt bort og ikke brukt. Ikke før i går kveld. Etter å ha klipt plenen og lagt Julianne, fant jeg ut at det var på tide å dra det fram. En St. Hans-turnering i crocket med meg og fruen som deltagere sto for tur. Jeg målte opp en minibane på den øverste delen av plenen vår og overtalte min bedre halvdel til å delta. Etter å ha knust henne i to runder på rad med tilhørende hovering og “gloating”, er jeg nok redd for at crocket-settet havner i boden igjen…
Epilog: Og der ble det helt til jeg gravde det fram for noen dager siden. Syv år etter… Dvs. jeg fant ikke hele settet, så om noen har et crocket-sett liggende, ta kontakt så kan vi avtale en match…
Dnort
Legger ut noen til nå, upubliserte tekster:
Sommeren er jo tiden for de store kranglene. Folk som tilbringer minimalt med tid med hverandre resten av året, blir tvunget sammen i flere uker på rad. Da skal man ikke kaste mange steiner ut av glasshuset før grumset som har ligget helt stille på bunnen av det nærliggende nagets tjern, virvles opp og alt blir til gjørme.
Men, for enkelte er dette ikke nok. Kanskje har man kranglet seg ferdig med familien. Kanskje er man allerede skilt eller uten noen å krangle med av andre årsaker. Familiekrangler er stort sett bare tragisk, så jeg skal ikke skrive mer om det. Bygdekrangler derimot, der er det mye fin smålighet. Det er stort sett gamle folk som står for bygdekranglene. Det er fordi disse kranglene som oftest har rot i fortiden. Slektninger som er døde for lengst har kanskje startet uenigheten. For de som er litt lokalkjent i Sør-Varanger kommune er nok Neiden kjent som et godt sted for bygdekrangler. Her har man gruppert seg i beste Monty Python stil i: Samer, skoltesamer, øst-skolter, små-skolter, saue-skolter ol. Man holder da møter hvor det diskuteres hva som er så bra med egen gruppe og hvor tåpelig alle andre er. For ikke å snakke om norske myndigheter! “Ka har han staten noen gang gjort for oss?!” Alle som har sett Life of Brian skjønner vel hvor jeg vil hen med dette.
Nå er det mange små bygder i kommunen. Mange gamle folk også. Og så er det sommer i tillegg. Derfor begynte ondt blod å bruse i åreknuter og trange hovedpulsårer også i Bugøyfjord en gang i 2005. Der delte de seg i to bygdelag. Den lille bygda, som ikke er mer enn noen hus på hver sin side av E6, kunne ikke bli enige om bruken av et grendehus. Og plutselig en kveld forsvant inventaret der, som det ene bygdelaget mener det eier. En landgang ble tatt på land “for reparasjon” rett før en fiskefestival (alle bygdene har snart en egen festival). Syrlige leserbrev ble skrevet og flere naboer hilser ikke lenger på hverandre. Alt dette fordi de av en eller annen mystisk grunn insisterer på å ha to bygdelag.
Bygda jeg vokste opp i var ikke noe unntak. Mest var det snakk om sauer eller geiter som hadde brutt seg inn på annen manns eiendom og spist opp all petuniaene eller trampet ned hele jordbæråkeren. En sånn to-parts krangel ble som regel løst etter en tid. Ofte oppe på Huset, “ute på novva” etter noen glass hjemmebrent. Men, i nyere tid har det kommet nye grupperinger til bygda. Etter som bygda gradvis har blitt forgubbet og flere jordbruk har blitt lagt ned, er andelen bønder blitt stadig mindre. Mens det øker med hyttefolk og andre langvarige feriegjester. Å drive jordbruk i dag er ikke så lett og langt fra lukrativt. Kanskje ikke så rart om man da blir litt lei av alle kommentarer om at det lukter fjøs og at det ser ikke ut.
En båtforening finnes også i bygda og der er det mer hyttefolk mot fastboende, når uenigheter oppstår. Antall båtplasser er begrenset, så noen føler seg naturlig nok holdt utenfor. I tillegg har du bedehusforeninga som har sine meninger om bygdas ve og vel. Så det er nok av kilder til konflikt. Det er derfor ingen fare for at man går tom for gode bygdekrangler med det første. Bygdekrangler involvere som regel hele bygda, som da er delt i minst to parter. Hver av partene har gjerne en eller to frontmenn som uttaler seg til avisa og skriver leserbrev. Det er også disse som prater høyest om det skulle arrangeres et bygdemøte. Resten av bygdefolket spiller ulike roller på hver sin side:
– Du har de som egentlig ikke bryr seg, men er i slekt med en av kamphanene og derfor er havnet på den siden.
– De som egentlig er sur på naboen som på sin side har tatt klart standpunkt i saken. Disse tar selvfølgelig motsatt side.
– De som prøver å megle mellom partene, men som egentlig er mest enig med den ene siden.
– De som nesten aldri er i bygda, men får høre om konflikten fra en av partene der og som følgelig tar parti med den som ga sin versjon av sannheten.
– De som gir seg jamt f..n, men mistenkes for å ha tatt parti en gang i fylla.
– De som har en bestefar som det sies var litt for vennlig mot de tyske soldatene under krigen, og som derfor sikkert holder med den andre siden.
Sånn kunne jeg fortsatt. Og det gjør også bygdekranglene. De fortsetter og fortsetter. Gjerne over flere generasjoner. Og årsaken er nesten bestandig en tåpelig liten filleting. Kanskje et gjerde eller et skur som står i veien. Eller uenighet om noe som ikke lenger er relevant. Naturfolk som krever særfordeler på grunn av urbefolkningsstatus, men som driver like industrielt og i utakt med naturen som alle andre, er et godt eksempel på det siste?
Uansett, en god bygdekrangel sies å forlenge livet. Så det er vel derfor gamlingene går og skumler på hverandre til stadighet. “Han der, ja. Æ veit no kæm han e uinnana?”
Dnort
Det var bare det atte…nei…
Ikke alt som skjer med meg havner på bloggen. Det jeg går og tenker på mest om dagen skal definitivt ikke på bloggen. Dessuten er jeg litt i tvil om dette med å blogge er noe jeg skal fortsette med. Vi får vel se. “Det blir alltids ei råd” bruker moder’n å si. Hun er på besøk om dagen.
Dnort
