Det blir fort en del innesitting i jula. Mye bra på TV er det og enda mer på fatene. Og så alt lesestoffet man skal igjennom.
Men, åndelig og annen føde er ikke alt. Frisk luft er vel så viktig. Ikke bare for å være sporty og få prøvd ut nytt sportsutstyr. Avvekslingen fra å sitte stille er vel så viktig. Blir jo ekstra godt å komme inn igjen og så hjalp det jo at været var bra.
Så vi gikk ut og lagde snylykter. Så mørkt som det ennå er, så vises de veldig godt. Et enkelt stearinlys lyste opp langt av gårde, i de stille grendene vi befant oss. Og når lyktene først var bygd, tente vi lys i dem hver kveld. Og nynnet litt på passende julesanger.
Og så bygde vi selvfølgelig et par snymenn som kunne stå og følge med. Bestemor donerte en gammel hatt, fra den tiden da hatt var obligatorisk hodeplagg. Med litt kull, gulrot og et skjerf ble snymannen verdt en klem. Og så lagde vi en anatomisk korrekt snydame like etterpå.
Nei, brua er alt for bratt! Man blir sliten bare av å se.
Snart har hun trakket seg helt opp. Ikke dårlig bare det.
På toppen rekker hun å grue seg til hun skal suse ned…
I sommer prøvde jeg et par ganger å forsere samme bru med sykkel. Når man bor på fjellet (Prestefjellet) som jeg, bør ikke det være noe problem. Så med klatremuskler ala Alberto Contador, så burde det gå. Men, det viste seg å være så godt som umulig. Og begge gangene deiset jeg i bakken før jeg rakk å frigjøre skoene fra pedalene. Godt man bruker hjelm…
Herved ønskes konstruktøren av brua en kort jul og et slaaaakt nytt år!
Til glede for nye lesere, kommer denne fortellingen fra i fjor i reprise.
Det var julekvelden og nissen var på vei for å dele ut julegaver til alle snille barn. Dette var ikke den internasjonale Coca-Cola julenissen med Mac Donaldslede og reinsdyr sponset av Nasa. Neida, dette var den helt vanlige gårdsnissen som har mange myke og hjemmelagde pakker med seg. Og han hadde et begrenset distrikt å dekke. Akkurat stort nok til at en gammel, liten gubbe kan komme seg gjennom, i tiden mellom sølvguttenes avslutning av Deilig Er Jorden og Romapavens Ave Maria. I tidligere tider var det gårdsnisser på alle gårdene, men nedbyggingen av landbruket hadde ført til at nissene ble stadig færre. Så der gårdsnissen før brukte ski eller spark, var nå bil eneste løsning for å rekke over hele distriktet.
Denne nissen, Gammelgårdsnissen var han kjent som, hadde akkurat begynt runden sin en plass i Nord-Norge. Det var svært kaldt ute og bilen var tross lang oppvarming før start, temmelig kjølig. Derfor var han opptatt av å justerte varmlufta i bilen, da noe stort og rødt suste forbi frontvinduet hans. Noen hundre meter lenger fremme måtte han likevel stoppe, fordi vinduene hadde frosset til på utsiden. Da han kom ut av bilen for å skrape fram utsikten igjen, hørte han knirkelyder innimellom lyden av plast mot glass. Gårdsnissen så seg rundt og skimtet noe stort og rødt som kom knirkende langs veien han nettopp hadde kommet. Han skulle jo helst ikke bli sett før han banket på døra hos folk, så han gjømte seg bak bilen.
“Forget hiding, I can see you there behind the car!” Gårdsnissen hørte at det var noen som sto på andre siden av bilen og ropte. “What are you doing down there?” Den fremmede stemmen snakket ikke norsk, så mye forsto nissen. Han forsto også at han hadde blitt oppdaget. Det var vel like godt å gi opp å leke gjemsel. Han bestemte seg for å komme den fremmede i møte. Han skulle akkurat til å presentere seg, men ble stående å gape. Skikkelsen som sto forran han hadde han sett før. Det måtte være denne nissefiguren han hadde sett så ofte på reklameposten til menneskene han skulle til å besøke. Stor, feit, bredbeint og veldig rød var han. Et mektig syn som gjorde den ellers stillferdige Gammelgårdsnissen helt stum. “Yo, little guy. Can you help me with my sleigh?” Det var fortsatt ikke mulig å skjønne det som ble sagt. Engelskundervisning var valgfag på nisseskolen da vår gårdsnisse gikk der. Han hadde valgt snekkerlinja og samisk som sidespråk. Men, her ville han nok kunne gjøre seg bedre forstått med spikking enn med samisk.
“Ho ho ho, you a local? Nice beard! Is it real?” Hva skulle man si i sådan en stund? Gårdsnissen prøvde å smile verdensvant. Den fremmede hadde tydeligvis lite tid til å stå og prate ut i luften og begynte å peke og geberde seg. Vår nisse gjettet på at det var noe den fremmede ville vise han og gikk motvillig etter da reklamenissen satte seg i bevegelse samme vei som han hadde kommet. Det var fortsatt iskaldt ute, men det luktet likevel sterkt granbar av karen foran han. Granbar og….. sprit?. Han skulle akkurat til å kommentere det, men beit det i seg. Uansett tilstand den fremmede nissen var i, ville han neppe bli forstått. Det var ikke akkurat noen verdensspråk han behersket. “y’see I had a little accident over here…” Av en merkelig grunn fortsatte denne nissen å snakke. Og det gikk i ett helt til de sto midt i en sving der fremmedkaren begynte å peke og prate enda høyere. Gårdsnissen begynte så smått å bli litt irritert over å bli utsatt for denne uforståelige talestrømmen. “It was Obama, you know, he took the wrong turn and suddenly we came way too close to a plane and…” Et stykke ute på isen som lå på vannet like ved, kunne man se en flokk reinsdyr som sto samlet med en veltet slede mellom seg. Det var i den retningen reklamenissen pekte. “…and so we just avoided crashing into you. Did’nt you see us?”
Taleflommen hadde stanset et øyeblikk. Gammelgårdsnissen skulle til å si noe. Han hadde tenkt å si det ekstra langsomt, slik at den fremmede kanskje kunne forstå det likevel. Akkurat da han endelig hadde klart å bestemme seg for en kort og lettforståelig setning og skulle til å fremføre den, i den stillheten som nå hadde oppstått, begynte nissen fra reklamene å prate igjen. Nå enda høyere og han veivet som besatt. “Tell me are you mute? Are you deaf or something? Speak you little gnome!” Her var tydeligvis ikke sjans å komme til ordet, så gårdsnissen skrevde over snøskavvelen og gikk ut på isen mot reinsdyrene. Rundt om på isen lå det pakker i alle slags størrelser. Alle var firkantede, harde og pakket inn i glorete papir med gullbånd rundt. Det var ett av reinstyrene som haltet stygt. Da han kom nærmere så han at dette dyret hadde på seg noe som så ut som en klovnenese. “”Yes, and Obama seem to have lost his spark. His nose stopped shining when I made this emergencylanding here. Hope that foot isn’t broken. Oh well, who cares. He have three more to go…ho ho ho!” Gammelgårdsnissen snudde seg mot reklamenissen og holdt pekefingeren forran munnen. Endelig ble det stille. Han gikk bort til denne reinen som tydeligvis var oppkalt etter den arabiske nisse han hadde sett bilde av en gang. Han så inn i øynene på dyret og så store smerter. Han la armene rundt halsen på dyret, hvisket “fred være med deg” i øret på det og vred så raskt til. Akkurat da han skulle til å stikke den store samekniven sin i strupen på det allerede døde dyret, kom noe stort, rødt og skrikende stupende mot han. Gårdsnissen reagerte på instinkt. Og instinktet fortalte han at han måtte forsvare seg, med kniv.
Gammelgårdsnissen tok med seg reinsdyrene som sto forskremte igjen. Sleden veltet han over ulykkesstedet som var gjennomrødt av blod. Vold avler vold, tenkte han. Men, her hadde det ført til fred. Gammelgårdsnissen sukket og tørket vekk en liten tåre. Filosofi var ikke akkurat hans sterkeste side. Det hadde begynt å snø nå. Stillheten hadde senket seg over vannet. Like før han nådde veien igjen hørte han et brak bak seg og så, i det han snudde seg, sleden som forsvant ned gjennom isen og tok med seg de to som lå under.
Han gjennomførte runden sin med reisdyra på slep bak bilen. Like før han var ferdig møtte han brøytebilen midt i en sving. Litt for sent kom han på dyrene som løp bak. Da han fikk stoppet kunne han bare konstatere at ingen av dem var i live. Brøytebilen hadde truffet dem alle. “It took a lot of blood, sweat and tears to get to where we are today, but we have just begun.” sa han til seg selv. Han visste ikke helt hvor den setningen kom fra. Men, han var ganske sikker på at gavene han hadde levert denne kvelden hadde fått en varmere mottagelse enn det de hadde fått de siste årene. Det hadde virket som om menneskene var glade for i det hele tatt å få noe.
The end!
Dnort
Epilog:
Sitatet til slutt er tatt fra en av Barak Obamas mer kjente taler etter at han hadde vunnet valget. Han og resten av amerikanerne svetter fortsatt, blodet flyter ikke noe mindre og tårene var nok bare krokodilletårer…
Omløpshastigheten stiger til uante høyder. Nysalget eskalerer og åpningstidene strekkes til det ytterste. Alt mens kredittgrensa tøyes stadig lengre. Vi snakker business her. Lykken skal kjøpes.
En bilderapport fra sist lørdag på kjøpesenteret i Kirkenes. Visakortene glødet og det var antydning til småknuffing. Stressa foreldre kjefta opp unger for ting de ellers ikke ville reagert på. Men, man fant noen små oaser med tilnærmet fred og fryd.
Denne dama, med flere andre likesinnede, hadde fått en avdeling av kjøpesenteret for seg selv. Der kunne man få kjøpt blandt annet hjemstrikka læsta, nyrørt syltetøy og lappetepper. Og så disse bildene av farget og tovet ull. Imponerende fingerferdighet hos flere av selgerne. Hjemmelagde gaver kan være litt mer enn dorullnisser. (Ikke det at det er noe galt med hygieneavfallsbaserte nisseprodukter, men…)
Juleverksted var det også. Så hadde man underskudd på dorullnisser og andre pyntegjenstander av papir, var det bare å sette igjen de håpefulle der en halvtime. Julianne syntes at hjelpenissene var litt skumle. Så pappa måtte være der sammen med henne. Men, det var helt greit for det frigjorde fruens kjøpekraft og vi to fikk en pause fra det samme. Senere fikk vi ordnet et par gaver til henne.
Brødrene Henriksen hadde bok å selge. En munter en med ord og uttrykk fra Sør-Varanger. De har skrevet bok før. Og eldste bror Hallgeir er også kjent som journalist og som hovedfigur i en dokumentar. “Vår mann i Kirkenes” er vist flere ganger på NRK. I dokumentaren jobbet han også med en kokebok, som jeg senere har kjøpt. De to sto, etter å ha kranglet til seg et bord utenfor bokhandelen, klar for å signere boka si. Hyggelig at brødre er så gode venner at de kan skrive en hel bok ilag.
Helga før var jeg alene hjemme og skulle få montert ny vedovn. Som om ikke det var nok, fant jeg ut at skapet over måtte få et nytt hjem. Et svært et i eik. Det gamle vitrineskapet vårt (tenk at jeg i det hele tatt kan et sånt ord…) holdt på å gå i oppløsning, så erstatteren var etterlengtet. Bohus kjørte det hjem selv om de “egentlig ikke gjør sånt” lengre. Jeg hadde jo bare en spark å frakte det med, nå når resten av husstanden hadde kjørt bilen vårt rundt og på andre sida av fjorden…
Etter levering begynte det å demre for undertegnede at det ikke bare var nok å kjøpe det. Og av erfaring fra tidligere tildragelser med montering, var det eneste fordelaktige med situasjonen at jeg var alene hjemme. Her ville det mest sannsynlig bli satt ny nord-norgesrekord i bannskap og besvergelser. Likevel gikk det overraskende bra. Å sortere hver minste skruestørrelse og duppeditt for seg og følge monteringsanvisningen hjalp kanskje på…
I dag gikk alle julebrevene av gårde i posten. Så da blir det nok jul alikevel.
Kommende februar er det 10 år siden vi flytta til Kirkenes. Her er en rapport jeg skrev til Ritø (nå Unn) sin røntgenavdelings internblad (mAs), fra vår tur til Vadsø jula før vi bestemte oss for å legge Tromsø bak oss…
Mandag 18.12.00
Julefreden har senka seg for vår del. Vi har ankommet Vadsø, der skal vi feire jula. Fruen vasker rundt og nynner Alf Prøysen-sanger. Svigerfar rydder i klesskapene og fallbyr gamle kjeledresser fra Vadsø Sildoljefabrikk, der han jobbet for lenge siden. Svigermor har begynt på middagen. Mens, den gjeve svigersønnen driver dank på sofaen. Egentlig er det vel bare jeg som har antydning til juelfred. Men gjester skal ikke arbeide, tror jeg.
Måtte til slutt prøve en av de gamle kjeledressene. De var i størrelse hest og selv er gubben sta som et esel. Fikk ikke lunte tilbake til sofaen igjen før han hadde salt på meg to pent brukte blå med en svak eim av sildolje. Etter fiskekaker i brunsaus med solo til, begynner julefreden for alvor å senke seg over resten av heimen. Parafinovnen putrer i vei mens svigerfar serverer den ene eventyrfortellingen fra krigens dager, mer utrolig enn den andre. Det var visst ikke måte på hva den stakkars tyskerten måtte tåle av utspekulerte rampestreker fra innfødte småpøbler.
Ellers går det i yatsy, kryssord, tegneserier og annen lett lektyre, mens vi venter på storinnrykk kommende helg. Da ankommer de to største søstrene i familien, med følge. Skal man komme til orde da bør man være i besittelse av en megafon og slitesterke stemmebånd. Familien elsker å diskutere og da helst utfordrende temaer som religion, innvandring og meningen med livet, døden og de kommende slekter. Ingen barnebarn er så langt produsert og små hint om tindrende barneøyne og røde bollekinn hos søskenbarn, blir stadig oftere besvart med et lettere irritert: “Ja, vi får no se…”
Julesnøen kom faktisk først i går natt. Og halvmånen skinner nå utover et ettermiddagsstille Vadsø. Kulda og snoen har kommet for lenge siden. Akkurat det har man nok av i Vadsø, året rundt… En frisk spasertur opp på Melkevarden står på programmet, for bikkja må luftes. Luft trenger undertegnede også. Lurer på hva som er i den store, tunge og lydløse pakken til meg borte ved skjenken…
Like før advent fikk vi flere dager med mye sny. Det fulgte litt arbeid og slit med den. Bonusen var likevel mye viktigere. Vi kom i julestemning!
Et hvitt og skinnende teppe hadde lagt seg over alt. Selv kompostbingen i hagen ble vakker med sny på. Og trærne var så snytunge at skogen ble en halv meter lavere, minst. Man kjenner liksom at det lyser i stille grender, der man går rundt i en lydisolert og gjennomhvit verden.
Trærne bøyer seg i det hvite støvet
Første søndag i advent gikk vi en tur i lysløypa og betraktet kong vinters kreasjoner. Vi hjalp noen av de nærmeste trærne med den tunge børa, ved å slå litt på de snødekte grenene med skistaven. For årets første skitur var først og fremst en rolig tur i mørketidsdempet lys. Der nærhet til naturen var viktigere enn selve skigåingen. Og med lovnad om vafler etterpå fikk vi lokket familiens yngste et godt stykke av gårde…
