Kategori: Før i tiden

“Ei bøtte med potet” var tidligere et mål på at du hadde gjort noe. Du kunne vise til konkret resultat av at tid var gått og ført til at poteter kom opp av jorda og innomhus.

“Æ tok no opp ei bøtta potet mens æ venta” kunne man få beskjed om hvis man brukte litt mye tid på å kle på seg og komme ut. Det å ta opp potet tar tid. Den bøtta tar kanskje ti minutt eller et kvarter å fylle. Om du er snar da. Trikset er å gjøre alt på en rask og effektiv måte. Så du setter to bøtter (en for småpotet og en for de større) et stykke foran der du starter. Før dette har du ruska opp all potetkålen i randa. Så starter utgravinga. Og det du finner kastes så i riktig bøtte. Noe som gir rikelig anledning til presisjonsøving. Og du kan ikke forte deg for mye med potetgravinga. Da risikerer du å hakke sund poteten.

Ei lita bøtte potet

Annonsørinnhold

Trendy vårjakker: Disse får frem vårfølelsen

En barndom i potetåkeren satt godt i, da jeg her om dagen skulle ta opp poteten vi har dyrka i hagen i kasser. Ikke helt som i gamle dager ble det, men det gikk etter hvert unna når jeg kom i gang med potetgrevet. Fruen som har en fortid som motvillig ugressluker fra sommerferiene i Tana, foreslo at jeg brukte hansker. Hun fikk bare et fnys til svar. (Ikke lurt å fnyse når man er forkjølet.) Man bruker da ikke hansker når potet skal tas opp?! “Vesst du e så skitfin at du må ha på hanska, kain du bare hoild dæ inne!” ville nok far min sagt. “Ingenting e reinar einn moill” kunne det også kommet fra han. Sånne uttrykk var han full av. Kjeledressen ble bare byttet ut med lagerfrakk noen timer per dag når han måtte være kjøpmann.

Fruktbare Neiden

Det å så og høste potet var en livsnødvendighet så sent som på 80-tallet. Alle middager til langt ut på 90-tallet hadde potet som en viktig ingrediens. Og min far forventet potet til alt. Så mamma måtte gjerne koke et par poteter til spaghetti med kjøttsaus eller til pannekakene. “Blir no ikkje middag uten potet” var lenge en uimotsagt sannhet. Men ikke nå leger. For nå er potet blitt usunt og farlig. Du leker nærmest livet om du spiser mye potet. Stivelse omdannes til sukker og sukker er gift! “Nokka ska main no daue av,” kunne det komme fra min far.

Er jo ikke rart om bygder som Neiden og andre fruktbare plasser blir lagt øde når det er sånn man tenker om mat. Så siste ukes potetopptaking blir nok ikke den siste. Nypotet er jo ekstra godt. Spesielt om det er selvdyrket!

Dnort

Alt har sin tid. Bloggingen hadde sin. Den tiden er for lengst over. I hvert fall den tiden da blogging var noe mer enn å legge ut bilder og reklamere for noe ræl som ingen egentlig trenger.

Da jeg begynte denne bloggen, var jeg relativt nybakt pappa. Det fantes da flere mammablogger, så tittelen på bloggen var vel et svar på det. I begynnelsen handlet det mye om det å være pappa og hvordan det gikk med det søte lille nurket. Nå er nurket blitt 12. Hun er fortsatt søt, men liten er hun langt fra. Bokstavelig talt. Like høysom mora og så selvstendig og forstandig at det er en fryd.
Noen rester fra tidlig barndom har vi beholdt. Jeg synger enda nattasang for henne. Fordi hun ønsker det. Og leken har vi alltid vært. Så det lekes jo litt. Lekene har bare forandret seg. Så gyngehesten har andre fått overta.

Fra gyngehest og cowboyhatt til hesteallergi og karatehjelm

Ja, tiden går og tidene forandrer seg. Etter at blogging var kult en stund, kom facebook og overtok. Så kom twitter. Og nå finnes det så mange plasser å dele og å vedlikeholde det sosiale nettverket, at det blir reint for mye å forholde seg til. Flere har rett og slett logga av internett og inn i virkeligheta igjen. Men, for de aller fleste blir man pent nødt til å forholde seg til den digitale verdenen også.
Om ett år vil også nurket kunne logge seg på. Det hun møter da er mye mer skremmende enn det vi fryktet for da hun begynte i barnehagen og skolen. Vi kan bare håpe på, som alle foreldre oppigjennom tidene har gjort, at den oppdragelsen og de verdiene hun har fått, gjør det lettere å takle verden. Den digitale verdenen også.

Så da avslutter jeg med et bilde av sykkelstien som tiner fram. The Beatles sin The Long and Winding Road må gjerne være lydsporet her. Og for de som lurer på hva jeg driver med, finner du meg både på facebook og intagram, under navnet Trond Gaasland eller @trondgaasland.

Dnort

Mange vil hevde at man som voksen bare huske de solrike sommerdagan. Kanskje stemme det for nokken. Men, da trur æ det hjelpe å vokse opp sør i verden. Som nordlending har du ingen sjans… 

Æ har aldri vært den som gikk rundt å klaga på været. Blir heller ikke værsjuk. Det e kanskje ikke så rart. Æ har tross alt vokst opp i et av de mest forblåste værhollan i nord. På Nordeidet sa man at det «blæs no en vijnn, kor’enn du kjæm». Sjøl på de vakraste sommardagan må man søke ly bak ei nåvv. Det e bare stilla der når vinden snur. Og med høye fjell rundt bygda, e nedbør heller en regel enn et unntak. Så ille va det i min barndom, at når det blir ordentlig dritvær her æ bor i Kirkenes, så synes æ det e både hjemmekoselig og avslappanes. Æ sovne best til lyden av regn som tromme rytmisk mot blikktak, sammen med lyden fra vinden som spiller uværsballader på stømledningan. 

Hyttebyggingsprosjekt innadørs

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det å leke inne va nokka vi sjelden fikk lov til å gjøre. Moder’n hadde alltid nokka på gang som krevde ungefritt hus. Sjansen for at man ble tildelt en langtekkelig arbeidsoppgave va også overhengende. Så på sommarn va man litt mer naturbarn enn vanlig og hang som regel og dingla i et tre, rak rundt i en båt eller gikk på oppdagelsesferd i en gammel fjøs. Men, så kunne det altså komme daga da været va så utrulig ufyselig at det ikke va «værandes ute, verken for menneska eller dyr». Vi hadde saua og nokka våtere enn en sau i regnet, finnes neppe. På sånne daga fikk vi være inne. Og da ende man gjerne opp med å «husere» litt. Det vil si å drive en eller flere voksne til vanvidd med springing, roping og anna utagering. Det e tross alt grenser for ka man kan settet en 10-åring til å gjøre av arbeidsoppgava. Og når dem va gjort, va man sjelden sliten nok til å sitte stille på en stol mer enn i noen minutt. Det e vel sånne daga man som forelder har minst sans for. Sånn «husering» e tru det eller ei, mest slitsomt for den som ikke deltar aktivt. 

No e jo ungan forskjellig og slekte ikke alltid på foreldran sine på alle områda. Der både æ og fruen kunne være vanskelig å ha i hus, e Julianne på 10, stormens øye. Ikke det at vi voksne spring rundt og kauke mens ho sitt i ro, men ho e altså en såkalt stille unge. Trives best med aktiviteta som ikke inkludere for mye støy. Muligens litt lydsensitiv som faren. Men, det å bygge ei hytte av puter og pledd foretrekkes altså framfor min favoritt; klatresisten. Om du ikke har lekt klatresisten bør den vel beskrives. Enkelt fortalt handler det om å leke sisten (eller «pegen» som vi kalte det før) uten å være borti golvet. På forhånd må det lages ei løype og noen regla må avtales. Men, uansett framgangsmåte kan ikke dette lekes stille. Og du utsette dæ sjøl og resten av huset for både slagskada og potensiell vandalisme. Det e derfor det va så gøy!

Midlertidig lovlig oppført hyttebygg

Hyttebygging innadørs derimot kreve ingen forhåndsgodkjenning av plantegninger eller byggetillatelse fra kommunen. Bruk av hammer og spiker e selvsagt strengt ulovlig. Knappenåle til å feste pledd, laken og anna sammen, kan godkjennes. Bare man huske å fjerne disse når det midlertidig oppførte bygget skal saneres. Ka man gjør inni ei sånn hytte har ikke de voksne nokka med. Men, grilling og frityrsteiking bør ikke forekomme. Den voksne bør heller kunne trå til med servering av mat og drikke, bare dette varsles i høvelig tid. Og om ønskelig, kan jo selv en forelder inviteres inn. I hvert fall så mye av disse gigantmenneskene som det er forsvarlig å ta inn i ei lita og til dels skjør hytte.

Imens får bare lavtrykkan herje sæ ferdig utadørs. Dem finn nok sikkert nokka bedre å gjøre snart. Dem må gjerne dra og plage søringan litt. Imens får vi voksne se tel å finne på nokka nøttig å gjøre innadørs…

Dnort

Mamma ble nylig 80 år. Her e talen æ leste opp på dagen:

En 80-årsdag e jo sjelden (ja, du har jo ikke fyllt 80 før!) Så man må nesten få lov til å holde en liten tale for dæ. Ja, 80 år e lenge for oss menneska og det har jo skjedd masse på de åran. Norge har i følge statistikkan gått fra å være et fattig og trist land til å bli det beste landet i verden å bo i. Vi blei nettopp kåra til det det for n’te gang. Samtidig meldes det at 1,2 miliarder menneska leve i ekstrem fattigdom. Men, la no det ligge. Det her skal jo først og fremst handle om dæ, mamma.  

Mamma på selve dagen (Bildet e lånt av daddaen min ho Ragnhild.)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Du ble født 1. august 1934. Det va både en gledens og sorgens dag. Hitler fikk gjennom en ny lov den dagen som gjorde at han kunne bli enehersker i Tyskland. Men, så ble altså du født samme dag. Og du har jo fra første dag spredt glede og kjærlighet. Og det e nok en viktig grunn til at så mange har samla seg her på huset i dag for å feire dæ. Du en av de sjeldne som virkelig og genuint bryr sæ om andre menneska. Ikke bare mens du jobba på sykehjem. Også etterpå. Og æ føle mæ heldig som fikk lov å vokse opp med dæ som mor. Å være så inderlig ønska, e ikke alle forunt. 

Du e nok av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig armod. Spesielt etter krigen da dokker returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rækved-hus ble gjenfortalt ofte nok da æ vokste opp. Kontrastan til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, va enorm. Så klaga æ på for få leka og for lite godteri i forhold til de andre ungan, va ei historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få. Det og det vante spørsmålet: «Om alle de andre ungan hoppa på havet, sku du hoppe etter..?!»
Det har no i ettertid vist sæ å være en god ballast å ha med sæ. Og så e det jo ikke sånn at det her, bare va nokka du sa. Selv da æ ringte heim for å høre ka du ønska dæ til 80-årsdagen hadde du ikke nokka større ønska enn en ny tannbørste. Og så va du visst fri for knekkebrø?

Æ skal ikke holde nokka lang tale. Men, æ har lyst til å avslutte med et forsøk på å gjenfortelle det du fortalte mæ om den gangen da fader?n og du skulle godkjennes som adoptivforeldre. Ikke bare fordi den delvis handle om mæ. Men, også fordi den kanskje sir litt om dæ:

“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Men, no va det altså endelig kommet så langt at adopsjonskontoret i Tromsø vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips den karen. Så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va, da han kom av båten. Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen sine. Og likar blei det no ikkje når æ tok han med i saufjøsen. Også der stilte han i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Fjøsen ville han no sjøl være med i. Så det kunne æ jo ikke nekte han. Han så stakkar ikke videre ut etterpå. Æ vet ikke om dressen va av lammeull. Men, fjøs lukta det nok av han heile veien heim til Tromsø.

Mamma holder takketale. (Også Ragnhild sitt bilde.)

Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og litt kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han væven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet sitt. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin, sprang æ opp og vevde ferdig den matta han hadde sedd på. Og den fikk han no med sæ når han dro videre. Og så, ikke så mange måna etterpå, fikk vi plutselig beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.» 
Det hadde lenge vært snakk om adopsjon fra Asia eller Afrika. Så æ kunna jo vært både gul og blå. Men, æ e faktisk født i Tromsø av to innfødte der. Omsorgen for sauan og den gode samtalen var nok avgjørende for at æ blei Nordeidværing. Men, kem veit. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte…

Kjære mamma. Ho Julianne sa her om dagen at ho håpa at du leve til du minst e hundre. Ho har allerede begynt å planlegge bursdagen din da. For egen del håpe æ du får leve så lenge du vil og at du får beholde helsa. Så sprek en 80-åring e ingen selvfølge. Men, så en også du en sjelden blomst. 

Så folkens, skål for helsa og skål for ho mamma!

Overhørt inni hodet på en av gjestene…

A – Han far veit du, kasta ikke nokka…

B – Ja…?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

A – Det va jo fullt fra loft tel kjeller. I fjøsen og i naustet. Alt slags rask.

B – Joda, han va no en god skrotnisse. 

A – Neida, det der va overlevelsesinstinktet. Har man overlevd krigen, vet man at alt kan komme til nytte.

B – Det va ikke ho mor særlig enig i. Hiv det tel måsen va no hennes slagord…

A – Joda, men det blei no ståanes. Dessuten samla no ho på krushuinna og ainna smånips som man fikk når det va bursdag. Og du skjønne, det kom til nytte også.

B – Ka du meine. Kom alt til nytte?!

A – Alt! Rubb og rake, smitt og smule og enda litt tel.

B – Kor du tøve. Kem fan sku ha bruk for alt det derre skramle han far samla opp?

A – Utrangert snekkerutstyr, boksa med inntørka maling, morkne garn og sånt. Det va faktisk nån som hadde bruk for det.

B – Mene du…

A – Jodu, det kom en kar med en diger trailer og hjalp tel med tømminga da ho mor gikk bort. Han betalte tel og med gode penga for skiten.

B – Betalte han f.eks. for halvtom boks med Linoljekitt…?

A – Han far dreiv jo med vedlikehold av vindusprossen. Trekkfullt va det no likevel. Ka du mene?

B – Se bak dæ…

Dnort

Har jeg noen gang fortalt om originalen fra bygda jeg kommer fra? Originaler er jo sånt man ikke har lenger. Alle har blitt så like og ingen tør stikke seg ordentlig ut.

Han jeg tenker på var virkelig en sertifisert original. God konkurranse om tittelen hadde han også. Så det er ikke en tittel han fikk gratis. Det krever mye stahet og ikke minst god fantasi for å kapre en slik tittel. Navnet kan jeg nok ikke bruke, av hensyn til de etterlatte, men han fikk til alt overmål virke som lærer i noen år. Det var vel grunnen til at han kom til bygda. Jeg hadde den tvilsomme æren av å ha han som lærer i ett år. Har aldri lært så lite på så lang tid. Han hadde helt egen ideer om pedagogikk. Og de handlet veldig lite om å lære noe som sto i pensum. Men, jeg ble i hvert fall bedre kjent med han. 

Aller først må jeg nok fortelle litt om en del av de andre karakterene i bygda. Bare så bygdeoriginalens bragder kan stilles i litt relieff. Fra venstre mot høyre: Han som i alle år bodde sammen med søstra si. Skrev lange følelsesladde dikt og var alt for god til å danse. Han som hadde verdens dypeste stemme og elsket å skremme vannet av oss ungene med sagn om draugen og andre skumle skapninger. Hun som ikke bare trodde på huldra, men også kunne peke ut hvor hun hadde sett de underjordiske. Og så hun som var så glad i mat at det på et julebord ble observert at hun fyllte veska si med ribbe, surkål, poteter OG saus. Jeg kunne tatt med flere. De som ble syk på sinnet eller de som hadde et eller flere handikap som gjorde dem usedvanlige nok. Det er som en skjønner nok av karaktere å ta av. 

Originaler kan de likevel ikke karakteriseres som. De hadde alle en skjebne som tildels lot seg forklare. Og det oppførte seg som de gjorde av stort sett, gode grunner. Vår mann hadde en litt annen bakgrunn og var bare så annerledes at det bare kan forklares med originalitet. Faren min kjente han godt. På landhandelen som min far drev, kunne bygdas original sitte timesvis og snakke om alle de fantastiske ideene han hadde. Fader’n svarte gjerne litt fraværende ja og nei, mens utførlige planer om skiheis opp på et lite besøkt lokalt fjell eller en rorbulandsby midt i bygda, ble framlagt. Ikke akkurat crazy-talk, men planene var sjelden gjennomførbare av helt opplagte grunner. Kjøpmannen kunne godt ta en lengre tur på lageret og komme tilbake å få med seg slutten på historien. Vår original brydde seg ikke så mye om å ha publikum var tilstede hele tiden.

Hva mer? Jo, min far brydde seg lite om taushetsplikt, så han kunne fortelle om innkjøp av potetgull som ble kokt til middagen i mangel av potet og andre kulinariske eksperimenter. Hver 17. mai sto vår mann på trappa si og spilte passe surt på trompet når 17. mai toget ruslet forbi. Og en av disse 17. maiene tok han med seg en smalfilmframviser med stumfilm fra tiden på lærerhøyskolen. Interessant nok, helt til hant fant ut at han skulle spille av det hele baklengs. Vi snakker om minst en halv time med ukjente mennesker som går, løper og hopper baklengs. Og så var det den gangen, litt senere, da han ble observert på trappa mens han tok full kroppsvask med vann fra en pølseboks. Hygiene hadde han også originale ideer på. Dette var nok mot slutten av livet for vår ridder rar. For ikke så mange år etter ble han innlagt på sykehjem og det ble fortalt at han døde meget kort tid etterpå. Grunnen var at han ble vasket. Hele mannen gikk egentlig i oppløsning. Et trist sorti på et ellers originalt liv.

Jeg har alltid likt de som er litt annerledes. De som er seg selv litt mer enn godt er. Å oppføre seg uten filter er sjelden vare i disse dager. I hvert fall om man klarer å gjøre det i beste mening. Fordi man mener det er sånn alle andre burde være.

Dnort