Sommeren er lesetid. I hvert fall når det gjelder bøker. Det er en fordel å ha god tid når man skal lese en lang bok. Her skal du heller få litt omtale av to bøker som er rimelig lettleste. Begge er skrevet av forfattere bosatt i Kirkenes.

Aldri fred å fåHenriksen-brødrene ror igjen
(Av Ingar, Trond Magne og Hallgeir Henriksen)

Boka kunne like gjerne ha fått tittelen “Før i tida”. Hvert kapittel starter slik. Og boka handler rett og slett om ting man sa og gjorde før, sammenligna med dagens samfunn. I Finnmark eller helst i Kirkenes. Etter å ha lest den kan jeg vel gå god for det meste av det som står der for resten av kysten også. I hvert fall fra Lofoten og opp. Selv er jeg fra Nord-Troms. Det er merkelig hvor mye vi kystfolket har felles. Ikke bare av ord og utrrykk. Men, også fortellinger.

Boka er en humoristisk, småfilosofisk og til tider hysterisk morsom gjennomgang av mer eller mindre kjente ord, uttrykk og fenomener. Ispedd fortellinger av varierende lengde. Den er oppfølgeren til “Ka du sir til godt?” Slett ikke ulikt Arthur Arntzens serie som startet med “Æ sei ikkje meir”. Om mulig enda mer folkelig og løssluppen i stilen. Og som sagt, til tider så morsom at pappa rister i stolen. Vil nok tro at alle som har vært borti folk som de pratmakerne og storlygerne som beskrives i kapitler som “Tanta di og kretsmesterskap i innskutte bisetninger” eller “Skikkelig idrett”, vil slite med å ikke gapskratte. Eller “bli rar i ansiktet”, som Julianne kommenterte. Pappa prøvde da forgjeves å le inni seg…

Sameland
(Roman av Magne Hovden)

Boka handler om to eventyrlystne karer med lite peil og litt for mye fantasi. Sameland er tenkt som et opplevelsessenter der turister skal “komme i kontakt med sitt indre reinsdyr”. Også dette er en underholdende og morsom bok. Og for undertegnede og andre som kjenner Kirkenes med omegn, har den en ekstra kvalitet. Alt foregår i byen vår og figurene som beskrives er rimelig lett gjenkjennelige.

Sameland er lettlest og så visuell, at rettigheter til å lage film av den, allerede er solgt. En helt grei oppsummering og mer utførlig anmeldelse av boka kan du lese her. Den har solgt godt. Til og med i Tyskland, i følge Sør-Varanger Avis. Magne Hovden sin siste bok MGP, er av samme lette kaliber. Og en anmelder brukte bare to timer på å lese den…

Selv brukte jeg lengre tid enn to timer på Sameland og Aldri fred å få. Men, det var bare fordi jeg liker å lese litt om gangen. Og begge bøkene egner seg godt til denne typen lesing. Noe du leser i korte badepauser eller når du venter på neste flight.

God boksommer fra Kirkenes!

Dnort

Om du har lest bloggen min en stund, har du kanskje fått med deg at Julianne har en venn som heter Krokodille. En kompis som ofte dukker opp når hun kjeder seg…

Selv om Julianne snart skal begynne på skolen, så er en semi-imaginær venn fin å ha. Som en ser på bildet under så ligner han mistenkelig mye på en hånd. Men, det er bare om man ikke får sett han i aksjon og hørt han prate. Her er noen facts om Krokodille fra karakterens skaper:

Opprinnelse: Han ble vekt til live av pappa en dag Julianne lå og maste i senga. Hun var vel to år og ville ha noen å leke med. Pappa var for trøtt til å dra en sokk over hånda, heldigvis. Krokodille har familien sin i Afrika.

Navnet: Det ble Krokodille helt tilfeldig. I begynnelsen hadde han flere navn. Oftest etter navnet på ett eller annet dyr. Men, Julianne ba oftest om at Krokodille skulle komme tilbake. Han har ikke noe etternavn.

Alder: Han er ett år yngre enn Julianne. Et lite substitutt for manglende småsøsken og så er det jo fint å ha noen som er mindre enn en selv å leke med, av og til. Krokodille spør også om mye rart, nettopp fordi han er yngre.

Stemme og karakter: Stemmen er litt tynn og hes. Krokodille er ikke verdens modigste kar. Faktisk er han meget lettskremt. Passer dårlig med en kraftig stemme da.

Særtrekk: Har ikke føtter og armer, men er likevel en rørlig kar. Har det mest i kjeften. Liker å danse og finne på nye leker. Suger når det er snakk om å leke gjemsel. Kan byttes fra høre til venstre hånd om nødvendig.


Krokodille med sløyfe på

For tiden er Julianne svært opptatt av kjærlighet, kyssing og prinsesser. Krokodille er ikke særlig interessert i sånt. Men, han blir motvillig med når det er tid for å kle seg ut. Så lenge han slipper å kysse noen. Det er bare for vått og ekkelt til at han kan se hva som er bra med det.
Det nå også nevnes at Krokodille og Julianne begge snakker til pappa. Så pappa må derfor bruke sin egen stemme iblandt. Dette ble etter hver nødvendig da de to stadig oftere endte opp i krangler. Og begge to er både sta og lett å såre. Så da er det godt å ha en tredjepart som kan komme inn og megle. Det har likevel hendt at alle tre har blitt sure på hverandre.

Som nevnt er det når Julianne kjeder seg at hun spør etter Krokodille. Vi hadde nylig en del dødtid da vi reiste til Nederland og da var han fortsatt populær. Så etterspurt faktisk, at om pappa sa nei, kunne han like gjerne dukke opp borte hos fruen…


Julianne tar seg en bolle

Faktisk har krokodille allerede lært seg å lese. Noe han har kunnet det siste året. Selvfølgelig som en opptakt til kommende skolegang. Og det blir spennede å se hvor mye han blir etterspurt i tiden fremover.

Dnort

Det går en passe elendig komiserie på TV som heter “Shit my dad says”. Det var ikke egentlig den som fikk meg til å tenke på pappa. Heller det at ting han sa, ofte kommer ut av kjeften på meg også…

Memer kalles det gjerne. Ting vi sier (eller gjør) og som gjentas av andre. Pappa sine uttrykk overlevde han. Og noen av de har også andre enn jeg adoptert. En jordnær kar var han og de fleste uttrykkene kom vel fra primærnæringen. (Eller ordentlig arbeid, som han ville kalt det…)
Her er noen eksempler som alle relaterer seg til mat på ett eller annet vis:

Skal du ikkje ete det?! Det e jo de bæste på heile..(sett inn navn på hvilket som helst dødt dyr/fisk)…!
Pappa spiste ALT (unntatt havregrynssuppa) og ingenting skulle kastes. Både han og mamma var oppvokst under og like etter krigen. Å sløse var noe av det værste man kunne gjøre. Som en som ofte pirket i maten og fant noe der som svekket apetitten, fikk jeg høre dette ofte.

Bananan smake bæst når dem har fått flekka.
Som kjøpmann og sløsemotstander var det en selvfølge at all frukta som var gått ut på dato og kundene ikke ville ha, ble spist av kjøpmannens familie. Det gjaldt bare å motivere. Gjaldt ikke bare banan og frukt. Muglete brød eller ost måtte bare beskjæres litt for å bli mat igjen…

Ja, det bæste sku’kje være godt nok førr dæ?
Han likte ikke syting og klaging. Og var en mester til å snu ting på hodet. Klagde man på kvaliteten på frukten, kunne han argumentere for at det man likte minst, som at brune flekker på bananen faktisk var gjorde den søtere og enda bedre. Et uttrykk som forøvrig godt kan brukes i veldig mange andre situasjoner, enn ved matauk.


I vedmarka med pappa sin traktor, kjeledress og hansker

Vi rike har det no godt!
Det hendte jo at han tok på seg spanderbuksene og tok familien med på ferie. Omså helt til Finland! En hel uke!!Og da kunne han i et anfall av mett tilfredshet etter en strabasiøs langtur i Hi-Acen med masete unger, komme med gullkorn som dette. Kanskje ikke verdens mest sympatiske utsagn. Men, han skal ha for ærligheta.

Ja, no KOSE vi oss…
Beslektet med forrige sitat. Ble mer brukt idet vi alle satt sammen og nøt et godt og kostbart måltid. (Som ikke var alt for dyrt.) Selv har jeg nok oftest brukt uttrykket ironisk med ekstra mange o-er i kose. Tilhører (dessverre) ironigenerasjonen som ikke tør si ting akkurat som de er. Men, jeg jobber med saken…

Det va no etanes…
Uansett hvor mye arbeid min mor hadde lagt ned i et måltid, med flere retter, lå det ikke for pappa å rose rett ut. Kritikk var derimot mye mer matnyttig, uansett grad av konstruktivitet. Tror nok litt av grunnen til at poden så lett havna på ironivogna, var utsagn som dette. Pappa ironiens gudfader?!

Et og et dæ mætt!
Dette sitatet er fra en samtale han overhørte mens han jobbet på lokalbåten. (Gods/fraktebåt på kysten fram til midten av 80-tallet.) Kallen og kjærringa satt og spiste middag ombord. Hun var på størrelsen med en liten traktor, med forhøster OG tilhenger, mens kallen var godt under minstemål. Kallen hadde tatt sjansen på noe litt mer spennende. (La oss si at det var gryterett, noe som ikke ble hverdagskost i grisgrendte strøk før godt utpå 80-tallet.) Hun spiste det billigste de hadde, lapskaus. Han så ut til å like det han hadde fått å spise. Kjærringa var ferdig med lapskausen sin og ba om å få smake. Like etter at han hadde fått maten sin tilbake, ba hun om å få smake en gang til. Da sprakk det for den tålmodige sliteren. Han skjøv derfor hele retten over til henne og brølte: ET OG ET DÆ METT!

Historia er jo morsom den. Men, jeg er ikke flink til å huske lange historier eller vitser. Så da var det jo flaks at jeg fikk en far som uten problemer kunne fortelle samme historie hver gang vi fikk middagsgjester. Noen har kanskje fått med seg denne historia før, men da i ei av bøkene til Arthur Arntzen? Joda, forteller man en historie ofte nok, får også han Arthur høre den…

Dnort

 

De mest ivrige fansene reiser etter sine favoritter for å se alle konsertene. Ellers drar man vel oftest på konsert når bandet er i nærheten. Noe sjeldnere er det å dra på konsert fordi de tilfeldigvis er spiller i nærheten av stedet man ferierer…

Og det er ikke nødvendigvis et kvalitetstegn at gamle helter spiller opp der du ferierer. Om du for eksempel befinner deg ombord på en båt på vei til Danmark, er det tvilsomt om den kjente popgruppa som spiller er noe særlig bedre enn det blugarske dansebandet før dem. Eller om du skulle sitte i en park og man begynner med en runde allsang og sangen ledes av ditt store ungdomsidol, bør du nok regne med at han ikke synger en eneste av de tøffe rockelåtene han slo igjennom med. Akkurat det var heldigvis ikke så aktuelt for oss. Arnhem er en av de større byene i Nederland og Gelredome hvor de skulle spille, er ellers en fotballbane der Vitesse holder hus. Så dette var store greier og forventningene var dertil høye.

Været var fint og vi kom fram i god tid. Tid nok til å stå utenfor i øl-teltet og komme i stemning. Fruen i rosa jakke stakk seg litt ut i mengden av svartkledde. Men, ellers var mye likt i forhold til oppladningen til en fotballkamp. 
Ellers er jo stadionen vi sto utenfor kjent som stedet der Norge røk ut av EM etter 0-1 mot Jugoslavia i 2000. Bildene av en fortvilet Nils Johan Semb på knær på gressmatta etter at han fikk høre om at Spanjolene hadde scoret nok et mål på overtid, forsvant straks man kom inn og fikk se hva som fylte stadionen i dag. Det hender jo at fotballfans kler seg litt ut. Ansiktsmaling er heller ikke så uvanlig. Men, fyren ved siden av oss hadde tatt det litt lengre…

Om fyren med maska hadde beholdt den på gjennom konserten hadde det vært imponerende, men den tok han av så snart konserten startet. Og like lite imponert må jeg nok melde at jeg var av kveldens hovedattraksjon. Det hele virket bare for kalkulert og beregnende til at undertegnede skulle la seg rive med. Det hele minte mest om en  teaterforestilling, så timet og tilrettelagt var det hele. Joda, Iron Maiden kan spille og de har mange knalltøffe låter. Men, å basere nesten hele konserten på låter fra den siste plata er og blir en dårlig ide, når man har vært så lenge i gamet.

Ellers var det jo slik at man for ikke så lenge siden kunne se et hav av lightere når en rolig låt ble spilt. I dag er det bare lyset fra displayet på mobiltelefonene som kan minne om dette fenomenet. Du kan selvfølgelig ikke røyke innendørs. Ikke engang i Nederland. Og der vi hadde fått plass var det også meningen at man skulle sitte. Hele tiden! Så når dine ungdomshelter er bittesmå actionfigurer som spretter rundt og spiller en masse halvbra låter du ikke har hørt før, står ikke jubelen i taket. 

Ikke før på siste sang. Da kom Run To The Hills. Men, da var det litt for sent. Og jeg løp heller mot døra, for dette er visstnok sangen de avslutter alle konsertene med nå om dagen. Og køen ut fra parkeringa og hjemover i bil kom til å bli lang…

Dnort






Seint på kvelden og stille i huset
Alene sitter jeg og lar tankene vandre
Der ingen andre er, blir man usett
Ensomhet nytes best sammen med andre

Dnort