Tegneserier er vanligvis bare tidtrøyte. Noe man slår ihjel litt overskuddstid med. Og en relativt god latter forlenger vel livet ditt relativt lite. Men, noen ytterst få tegneserier gir deg noe mer. Julianne har nylig funnet ut av det.
En av få tegneserier som har noe mer i seg enn morsomme poenger, er tegneserien om Tommy og Tigeren. Nylig har jeg via Julianne oppdaget den på nytt. Denne gjenoppdagelsen skjedde fordi undertegnede på et besøk hos svigermor ikke fant noen bøker om prinsesser eller søte små mus. I stedet begynte jeg å lese fra heftet: “Jo mere vi er sammen!” (Tommy og Tigeren 6) Selvsagt er det ikke alt en 6-åring har mulighet for å forstå. Men, en lengre føljetong i heftet om da Tommy klippet seg selv og så ut som en “nyskrelt nepe” på hodet, har jeg sikkert måttet lese et titalls ganger for henne.
Det må nevnes at jeg i tillegg har fortalt henne nattahistorier om Tommy og Tigeren. Da historier jeg finner på i farta og selvsagt ikke så morsomme som orginalene. Men, Julianne var godt kjent med T & T sin verden i god tid før jeg begynte å lese seriestripene for henne. En verden der barndom og voksenliv går hånd i hånd. Og som jeg regner med hun kan lese mange ganger før hun får med seg alle poengene. Som godt voksen er det en del av stripene jeg først nå skjønner…
Serien ble tegnet i mellom 1985 og 1995 og stripa over ble publisert en gang rundt 1990 så jeg har kommet fram til, med litt hjelp fra venner på fjesboka, at den antakelig kommenterer måten nyhetene i forbindelse med Golf-krigen ble formidlet. CNN-metoden med korte “newsbites” henger fortsatt igjen i dag. Og så har vi jo fått Facebook i tillegg, der akkurat denne stripa nesten blir profetisk.
Neste stripe er en av Juliannes favoritter. Grådighet og selvhevdelse er vel noe de fleste 6-åringer skjønner. Selv ser jeg den som et giftig angrep på kapitalismen og frislippet av finanssektoren med påfølgende finanskrise. Mens andre kanskje leser den som en rimelig presis beskrivelse av hvordan diktatorer i verdens fattigste land reagerer på u-hjelp. Poenget er vel at en del av stripene Bill Watterson tegnet i de ti årene han holdt på, hadde mer i seg. Mye mer enn jeg leste inn i dem da.
Julianne ler mest når Tommy blir sint og tar i litt. Jeg har prøvd å forklare hva det er med den boka om Oliver Twist som er så morsomt, men foreløpig er referansene hennes temmelig begrenset. Likevel, vi ligger der begge to og ler så vi rister. Å le sammen er noe av det fineste man kan gjøre. Jeg tror faktisk at å le sammen er den tingen som binder mennesker tettest sammen. Og vi har akkurat begynt å lese. Det er mange hefter å le seg gjennom…
Dnort
PS. Til Semic og Universal Press: Takk for lånet!
