Da var bloggboka mi ferdig og i trykken et eller annet sted i USA. Mens jeg venter på det ferdige resultater legger jeg ut noen tekster som av en eller annen grunn ble skrevet og ikke publisert. Denne er fra juni 2005. Et par bilder fra samme periode akkompagnerer det hele…
Da jeg var liten og fikk være med til byen var det ikke bare for å gå i lekebutikker og kjøpe godterier. Ofte måtte vi innom mange kontorer, banker og slikt. Det var kjeeeeedelig!
Et par ting gjorde det likevel litt mer moro. Om det var en heis eller en rulletrapp på veien dit hjalp det litt. Sånt hadde man jo ikke på bygda. Broder’n og jeg prøvde oss på heis en gang, men ble (heldigvis) oppdaget av mamma før jeg begynte å fire broder’n ut av loftsvinduet. Nei, kontorer var det kjedeligste jeg viste. Men, hadde de installert rørpost, da var saken en annen! For de som aldri har opplevd hva dette vil si, bør jeg vel forklare litt om rørpost.
I riktig gamle dager var det slik at når noen hadde skrevet noe på et papir og noen andre skulle ha det, måtte vedkommende enten poste et brev eller levere papiret personlig eller med budbringer. Når noen som var i samme hus skulle ha dette kunne det fort bli en del løping i trapper. Og her er det rørposten hadde sin fordel. Det man gjorde var at man plasserte papiret i en avlang beholder. Denne ble så plassert inn i et magasin. Trykket man så på de rette knappene ville papiret via lange rør, sluser og ventiler, ved hjelp av trykkluft, havne i magasinet nærmest rette vedkommende. Dette gjorde jo at hele bygningen der man hadde rørpost, var full av rør og hull i vegger og tak der disse gikk igjennom.
Grøt pr. rørpost kunne vært mulig…
For en liten gutt var det kjempefestlig så snart det begynte å suse i rørene. Det betydde at det snart kom ett “swuiiiisssh” etterfulgt av et dempet “plonk!” Og siden rørene var gjennomsiktig, kunne man også se beholderen som kom susende. Mens jeg ventet på at pappa skulle bli ferdig inne på et kontor var jeg derfor kjapt frampå med å tilby hjelp med avsending av rørpost mens jeg var der. Og en sjelden gang fikk en stolt liten gutt lov til å sende noe.
I dag er alle rørene borte fra kontorene. Hullene er tettet igjen. Og i mellomtiden har rørposten blitt erstattet av andre sinnrike systemer. E-post brukes mest. Før denne kom telex, telefax og andre systemer som tryller bokstaver og tall på et papir, om til signaler som går via telefonledninger og kabler til mottakeren.
Havnet i feil rør.
På en måte savner jeg rørposten. Ikke bare på grunn av at e-posten bare lager et flaut lite ?pling? når det kommer noe. Ikke kan man se at den kommer heller. Nei, grunnen er at jeg selv jobber på kontor nå. (Hvem skulle trodd det?!) Skal man i dag sende et dokument med sensitive opplysninger videre i systemet, er det ikke lov å bruke e-post. Selv ikke innomhus! Grunnen er at “postsentralen” for e-posten i de flestes tilfeller ligger i et annet bygg (gjerne i en helt annen by). Hackere (datanerder med lite å gjøre) kan plukke opp opplysninger når de sendes via telefonledninger og kabler, ut av huset.
Så da er man altså tilbake til å måtte løpe i trappene igjen. Om jeg da kan få meg en liten løpegutt eller løpejente som kan ta seg av det?
Dnort
